Steven Galloway: The Cellist of Sarajevo

Den oppmerksomme bloggleser har kanskje lagt merke til at jeg i høyremargen et stykke ned har lagt inn en link som heter ‘leseliste’. Jeg har ikke akkurat annonsert den enda, men nå vet du om den. Målet mitt er å lese minst ei bok i uka i snitt dette året, og jeg blogger om det for å legge litt mer press på meg selv. Noen av bøkene jeg leser er utvilsomt verdt å blogges om, og verdt et blogginnlegg i seg selv i stedet for ‘bare’ kort omtale på lista der. For eksempel denne boka.

Det var to grunner til at jeg kjøpte denne boka. Den ene var at jeg såvidt har hørt om den men ikke egentlig husket hva jeg hadde hørt, og derfor var nysgjerrig. Den andre var at historien i boka utspiller seg i Sarajevo under beleiringen der tidlig på 1990-tallet. Jeg er svak for Balkan og folket der, og jeg har nære venner fra Sarajevo – folk som vokste opp der, noen som opplevde beleiringa og andre som kom seg ut i siste liten og endte som flyktninger et eller annet sted. Ingen av dem bor der i dag; noen tør ikke dra tilbake mens andre var der for et år eller to siden – for første gang siden de flyktet. Jeg kan ikke engang begynne å forestille meg hvordan de har det, hva det gjør med dem. Men jeg har hørt så mye om Sarajevo, og om hvor spesiell den byen var før krigen brøt ut, at jeg ikke kunne annet enn bli nysgjerrig da jeg leste om ei bok hvor handlinga utspiller seg under beleiringa.

Boka handler i og for seg ikke om krigen, men den utspiller seg under krigen. Jeg håper du får med deg den nyanseforskjellen. Utgangspunktet er en hendelse som fant sted i virkeligheten; 22 mennesker ble drept da ei bombe slo ned der hvor de stod i kø for å kjøpe brød. En cellist som før krigen spilte i Sarajevos symfoniorkester, kom i 22 dager til stedet hvor bomben slo ned. Der satte han seg ned med celloen sin og spilte Adagio i G-dur av den italienske komponisten Albinoni. Dette gjorde han til tross for at han med det var et enkelt mål for snikskyttere både i byen og på høydene i nærheten (som kjempet om herredømmet over byen og var svært aktive i å drepe ‘hverandres’ folk, både militære og sivile).

Boka følger tre ulike (fiktive!) personer som på ulikt vis lever – eller i alle fall fungerer – i byen som er beleiret. De opplever hverdagslivet fra ulike ståsteder i byen, og alle kommer i ‘berøring’ med fenomenet cellisten på et eller annet vis. Arrow er en ung, kvinnelig snikskytter. Kenan er en familiefar som hver fjerde eller femte dag må navigere gjennom byen til fots for å skaffe vann til familien sin. Dragan er en mann som er så full av redsel at han nesten er paralysert. Hver for seg (og samlet) utfordrer de og utfordres de. Hvor langt er man villig til å gå for å overleve? Hvor langt kan mennesker brytes ned før det humane blir borte? Hva er det som gjør at medmenneskelighet overlever, eller går tapt? Hvordan kan man leve med frykten, volden og terroren – både underveis og i etterkant? Hvordan beholder man sin identitet, og hva er den egentlig basert på? Det høres ut som store, tunge spørsmål, men boka er likevel ikke tung å lese. Den gir mange forslag til svar, men ingen fasit. Det er en styrke. En annen styrke er at boka ikke deler mennesker eller parter i konflikten inn i ‘gode’ og ‘onde’, og etnisitet er ikke engang nevnt. Heller enn å sette noen opp mot hverandre viser den på mange måter noe mer universelt; noe som er delt og felles uansett hvem de (vi?) er og hvor man kommer fra.

Boka er full av detaljer og gir et rikt inntrykk av hvordan det er å leve i en by under beleiring. Opplevelsen kan vel knapt formidles av noen som ikke har opplevd det selv, men boka gir definitivt økt forståelse av hvordan det er. Mange av detaljene som skildres direkte og indirekte i boka kunne jeg ‘høre’ i mitt indre samtidig med at jeg leste dem; jeg har hørt mange av dem fortalt av folk som bodde i Sarajevo da – og av folk som bor eller har bodd i andre byer og på andre steder som er eller har vært beleiret. Enkelte ting er universelle; beleiring i Sarajevo er ikke vesensforskjellig fra i Shukumi eller Pristina, på mange måter. Jeg skal ikke si noe om hvordan boka slutter eller hvordan det går med de tre personene vi følger. Men den er i alle fall ikke forutsigbar, og selv om det er en viss dynamikk og utvikling gjennom historien blir den likevel aldri melodramatisk.

Cellisten i Sarajevo Vedran Smailovic i 1992. Bilde fra Wiki Commons. Klikk for link til original.

Det hører med til historien at det etter at boka kom ut har vært en konflikt mellom forfatteren og cellisten som har gitt tittel til boka. Virkelighetens cellist var ikke nevneverdig glad da han oppdaget at en jypling fra Canada hadde gitt ut ei bok som han opplevde handlet om han selv, at noen tjente penger på hans personlige historie. Cellisten heter i virkeligheten Vedran Smailović og bor i dag et stille sted i Nord-Irland (!), hvor han jobber som musiker, komponist og dirigent. Det var han som spilte Albinonis Adagio i 22 dager, midt oppi ruinene etter bomben – som du ser på bildet over. Bildet er tatt i 1992, en av de 22 dagene spillinga foregikk. Forfatteren Galloway hevder at selv om utgangspunktet for boka er en historie som fant sted i virkeligheten, er boka ren fiksjon. Dette er presisert innledningsvis i boka, hvor kildene til inspirasjon for Cellisten og Arrow er spesielt nevnt. Han påpeker også at cellisten ikke er noen hovedperson i boka heller; det er faktisk ikke så mye han er omtalt i episoder i boka heller. Det er mer fenomenet, det han driver med, som på ulikt vis kommer inn i bevisstheten og livet til menneskene vi egentlig følger i boka.

Jeg har, etter å ha satt meg litt inn i saken i etterkant av å ha lest boka, ingen sterk formening om hvordan konflikten kan eller burde løses. Både Smailović og Galloway har noen gode poenger, og jeg tror at med litt klokskap og forsoningsvilje kunne mye vært løst. Men det er ikke min sak.

Det som uansett står klart for meg, er at dette er ei bok som gjør inntrykk. Personene, hendelsene og selve byen slik den er beskrevet – både i den eden-aktige tilstanden fra før krigen, såvel som i den unntakstilstanden som preget den under krigen. Jeg vet endel om hvordan den er i etterkant, i dag, 15 år etter at Daytonavtalen ble mer eller mindre påtvunget partene i konflikten, i dag hvor konflikten ikke egentlig kan sies å være over selv om det er fravær av rene krigshandlinger i Bosnia i dag. Jeg har vært og bodd i nabolaget, og i nærliggende konfliktområder, men ikke i Bosnia og ikke i Sarajevo. Jeg kan mye om de politiske forholdene der nede, men er veldig klar over at selv det er noe som bare kan forstås fullt ut – if ever! – når man er der, rent fysisk, og lever med i det som foregår.

Dermed finnes det bare en logisk slutt på denne boka, på min leseopplevelse, på min bokanmeldelse: Jeg må til Sarajevo. Gjerne sammen med noen av mine venner, eller kanskje i selskap av deres familie og/eller venner som bor der i dag mens de selv er et annet sted. Det får jeg se etterhvert, legge planer for og forhøre meg litt om. Men hovedpoenget er klart: Jeg må til Sarajevo. Jeg vil se, jeg vil høre, jeg vil oppleve og kanskje forstå litt mer.

Delvis takket være boka.

(Jeg leste boka på engelsk, men den finnes også oversatt til norsk. Jeg vet ikke hvordan oversettelsen er, men anbefaler i prinsippet boka på det varmeste!)

Reklamer

4 kommentarer om “Steven Galloway: The Cellist of Sarajevo

  1. Oj, Dette høres ut som en sterk historie fra et hjørne av Europa jeg ikke har besøkt og som jeg vel strengt tatt bare kjenner fra medias skildring av konfliktene – både den blodige krigen og den påtvungede «freden». Dette er en bok som skal kjøpes og leses. Snart.
    Takk for en inderlig nær og god tekst – som jo er mye mer enn en bokomtale.

  2. Alt godt: Så fint! Jeg syns boka er veldig fin og blir glad om andre finner samme gleden i den 🙂

    Ståle: Glad anmeldelsen ga deg mer lyst på boka – den er absolutt verdt å lese! Jeg satt flere ganger og tenkte at jeg ønsket meg ‘mer’ på et vis; at historiene ikke gikk langt nok og at enkelte ting bare ble sagt i korthet når jeg VET at det er så mye mer som kan/kunne sies, mange flere detaljer som kunne fylles inn. Den virket nesten FOR stramt redigert, men den var egentlig ikke det. Jeg tror bare det kommer av at jeg kjenner så mange der nede, har hørt så mange historier og detaljer osv. For noen som ikke er like vant med det som jeg, tror jeg boka gir et interessant innblikk, en god beskrivelse og en detaljert, sannferdig innsikt i hvordan forholdene var. Historien i boka er ikke alt som kan sies, men det er likevel godt sagt der! Anbefales, som sagt 🙂

  3. Takk for din kommentar på min omtale av denne boka og tips om din egen omtale! Veldig interessant å sammenlikne, det synes som vi har hatt en liknende opplevelse. Jeg synes det var interessant å høre om konflikten mellom Galloway og cellisten. Har postet et lite svar til deg på Mitt Snitt der jeg funderer på en parallell til Knausgård-debatten:

    http://mittsnitt.wordpress.com/2010/02/15/krig-og-hverdagsliv-s-galloway-the-cellist-of-sarajevo/

    🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s