MTHMH og det kan bli ganske bra

Det er åpenbart at jeg aldri kommer til å bli noen matblogger á lá Alt Godt eller andre av samme klasse. Det er ikke lenge siden jeg tydelig demonstrerte det, som dere husker. Men det hender likevel jeg kan glimte til, i alle fall når matvrakene som skal spise ikke er mer kravstore enn alminnelige fjortiser på jakt etter helgekos. Heldigvis for meg finnes det noen sånne.

Sist helg skulle to fjortiser tilbringe lørdagskvelden i huset hvor jeg var barnevakt. En av dem var ‘min’, den andre var bestekompisen hans. Jeg husker så godt hvor kul og voksen jeg følte meg når mine foreldre en gang i tida tok meg og mine gjester på alvor, gjorde litt stas på oss samtidig som vi fikk være i fred – da kjente jeg meg voksen. Det var en god følelse. Og den ville jeg gjerne gi videre. Derfor tilbød jeg meg å låne ‘mitt’ soverom – med diiiger flatscreen – til guttene så de kunne se filmen(e) de hadde valgt seg, og samtidig tilbydde jeg meg å lage pizza til dem. De trengte ikke tenke lenge før de takket ja.

Det var bare et problem. Kjøkkenet jeg var på var ikke mitt, og jeg hadde derfor hatt lite innvirkning på hva som ble kjøpt inn til helga. Og nå var det for sent til å handle noe som helst. Det ble dermed en pizza etter MTHMH-metoden; Man Tager Hva Man Haver…

Hevelse

Det første jeg hadde var mel og salt og gjær og melk og vann. Jeg hadde rett nok ikke oppskriftsbok tilgjengelig, men utenpå melpakken var det oppskrift på rundstykker. Jeg tenkte at det blir en ok deig, og så kan jeg bare kjevle den flat etterpå i stedet for å rulle ut rundstykker. Som tenkt, så gjort. Punkt en var dermed å lage bunnen og løsninga ble en rundstykkedeig. Etter at den var satt, tok jeg meg en bleieskiftepause, kombinert med litt oppdateringer av et par nettsteder.

Halve svensker i tomat

Punkt to var fyllet. Jeg visste at kjøttdeigen var brukt opp i en pasta bolognese dagen før, men hva annet fantes? Jeg var usikker. Etter en rask jakt hadde jeg innhenta et halvt glass tomatsaus på glass, en boks creme fraîche, en pakke svenska kjöttbullar (ekte smuglervare over Graddis!) og hvitost, såklart. Alle kjøleskap har en hvitost et sted, heldigvis. Kjøttbollene skar jeg i to, og mens de freste litt i ei steikepanne på middels varme, skar jeg opp en halv løk. Da kjøttbollene hadde riktig farge, skrudde jeg ned tempen et hakk og la løken oppi. Når den begynte å bli blank, helte jeg restene av tomatsausen over og blandet alt godt. Jeg fylte på med et halvt drikkeglass vann for å få det litt mer flytende, og når vannet hadde blanda seg fint med tomatsausen, hadde jeg oppi creme fraîchen og rørte det godt sammen. Til sist var det en jevn, rund orange saus som omga kjøttbollene og løken. Jeg tilsatte litt krydder etter eget forgodtbefinnende; husker ikke lenger hva det var jeg brukte! Blandinga lot jeg surre mens plata stod på en og stekepanna var dratt halvveis av plata.

Tilpasses omgivelsene
Tilpasses omgivelsene

Deretter var det tid for deigen, pizzabunnen. Den hadde hevet litt mindre enn jeg ville ønsket, men det var ikke tid for å gi opp. Så jeg tok deigen ut og la den rett på bakepapir oppå ei stekeplate. Deretter var det bare å kjevle den ut til den nesten dekka plata og papiret, men med litt margin siden den ville heve seg mer. Med deigen ferdig utbredt var det kjapt gjort å helle innholdet på steikepanna over og spre det jevnt utover. Deretter skar jeg ost og la oppå så alt fyllet var dekket. Inn i ovnen, varmluft, litt over 200 grader, og voilá!

Gribbene was here
Gribbene were here!

Jeg skulle gjerne tatt et delikat bilde av den ferdige pizzaen for å vise frem. Men fjortisene kom opp da de hørte meg åpne ovnen, og før jeg rakk å tenke ‘kamera’ hadde de allerede forsynt seg godt med biter som de tok med ned på rommet igjen. Mitt rom, min pizza – men deres kveld, deres kos! Det du ser her er det som var igjen etter at jeg hadde tatt et par biter og de hadde tatt … mer enn et par biter. Alt unntatt to biter ble spist, og de to siste hadde fjortisene til frokost neste morgen.

Jeg tror derfor at dette var et vellykket ad hoc-prosjekt. Og fjortisene? De måket ubedt hele innkjørselen fri for snø tidlig neste morgen, uten at jeg rakk å tenke på å be dem om det en gang. Jeg tror det var et uttrykk for takknemlighet 🙂

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s