Ikke heeelt etter boka

Det var tilbake på tidlig 1980-tall en gang. Jeg var et lite barn i en kjernefamilie med mor, far og to barn. Ikke Volvo, men Opel Rekord fra 1971, om jeg ikke husker feil, med sort tak og mørkeblått karosseri, nylakkert etter pappas smak.

Jeg bodde på ei øy i havgapet i Nord-Norge, forbudet mot hvalfangst var ikke kommet enda (det kom i 1986), you do the math. Selvfølgelig hadde vi hvalkjøtt til middag i ny og ne. Som regel kjøpte vi det et av to steder; enten på den lokale fiskebutikken som fortsatt eksisterte da, eller via kjente. Vi hadde nemlig opptil flere hvalfangere i familien, og selv om de var noget perifere rent biologisk var familiefellesskapet godt nok til at vi stadig ble tilbudt hvalkjøtt når de var innom ei havn i nærheten for å losse.

Hvalbiffstrimler stekt på hytta. O lykke!

Så var det en gang på våren. Jeg og broren min hadde nettopp kommet hjem fra skolen, og hele familien satt rundt det grå-og-hvit-rutete respatextbordet på kjøkkenet. Telefonen ringte midt under måltidet, en sånn grå telefon som ‘alle’ hadde hjemme på den tida fordi det var standarden som kom fra Televerket. Pappa tok den.

– Ja hallo?
– …
– Ja, selvfølgelig! Katti då?
– …
– Kor masse?
– …
– Såpass ja! Den e grei. Æ hiv mæ i biln med en gang!

Det var ganske uhørt at han tok telefonen mens vi spiste, for familieavtalen var egentlig ‘null telefonsamtaler mens vi spiser’. Det var enda mer uhørt at han bare dro fra matbordet og familien og alt. Men ikke nok med det; da han hadde lagt på røret, snudde han seg til mamma og sa «Du må gå og rødd plass i frysarn! Han Hans* kjæm tell Melbu med kvalkjøtt og vi kan vesst få ganske masse!»

Så min far forsvant med bilen, min mor forsvant i kjelleren, min bror og jeg slapp å spise ferdig OG vi slapp å rydde av bordet, i alle fall inntil videre. Victory! Senere kom pappa hjem med bagasjerommet fullt av hvalkjøtt, som ble båret inn på kjøkkenet i baljer, plastposer og bøtter. Pappa skar og delte opp, delvis etter fruens anvisninger, og etterhvert var fryserboksen i kjelleren ganske full av det mørke, gode kjøttet. Prisen hadde vært latterlig lav, klarte jeg å forstå til tross for min relativt unge alder, og alle var glade og fornøyde.

Hvalfangstskute ved kai i Lødingen en tidlig sommerdag

Senere overhørte jeg pappa si til mamma at han langt fra hadde vært den eneste som hentet det han kunne makte å prekevere på av kjøtt; det hadde vært flere biler på kaia i samme ærend. De undret seg litt, men sa ikke så mye mer om det.

Neste morgen, frokosttid før ungene skulle på skolen, mor og barn ved bordet. Radioen stod på, og NRK Nordlands halvåttenyheter rullet. På Melbu ble kvalskuta [kremt] oppbrakt av kystvakta i går. Skuta var mistenkt for å ha fanget en hval for mye, men etter inspeksjon av båt og papirer ble det ikke funnet spor av mer enn lovlig innlevert fangst. Andre nyheter: Det er… Jeg så det undertrykte smilet hos mamma og skjønte at det hadde noe med oss å gjøre.

Ah. De gode, gamle dager 😆
(Inspirert av en bloggpost hos Alt Godt. Som så mange ganger før.)

* Hans er et alias på en mannlig halvperifer slektning av oss.

Reklamer

2 kommentarer om “Ikke heeelt etter boka

  1. Definitivt! Det var nok endel frysere rundt omkring på øya som hadde hatt et forklaringsproblem om kystvakta hadde kommet på hjemmeinspeksjon 😉 Men GODT var det!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s