Jeg har egentlig ikke tid til dette

Egentlig hadde jeg ikke tid. Jeg skulle på jobb, jeg hadde andre ting jeg skulle gjøre, ting som hastet og noen som hadde tidsfrist og … Jeg hadde bare ikke tid. Egentlig. Men noen ganger må man gjøre det man vil og det hjertet roper etter, selv om fornuften forsøker å si at det kan vente. Noen ganger kan det ikke vente. Så også sist torsdag. Jeg skulle på jobb sent på dagen, og før den tid hadde jeg noen ting som jeg måtte få unna. Men jeg kunne ikke dy meg. «Jeg blir borte en time eller to» sa jeg til dem som måtte ha beskjed. Og så dro jeg.

Landegode i vinterskrud

Jeg bor slik til at det er lett å komme seg både ut og opp; blokka mi ligger helt i kanten mellom byens bebyggelse og marka. Så etter fem-ti minutter på sti i rett oppoverbakke er jeg nesten oppe på Turisthytta, som er for Bodø hva Frognerseteren er for Oslo – et herlig utfartssted som tilbyr både korte og lange og lette og tunge turer og løyper. Og i motsetning til Frognerseteren har Turisthytta utsikt i mer enn én retning. Dette bildet (over) er tatt mot nordvest, og det du ser er naturligvis Landegode – eller Lajnnegó, som vi sier lokalt. Det blåste noe jeg vil anslå var en liten kuling, med storm i kastene innimellom. Men utsikta kunne man ikke klage på!

Et sete med utsikt

Fra Turisthytta gikk jeg meg via omveier bort til Ramnfloget. Det er et fjell som ligger rett ved bebyggelsen, men kanskje 100 meter høyere. Navnet har det fått etter ravnene som holder til i de klippeaktige steinformasjonene som preger fremspringet. Og rett nok; der var 2-3 ravner som letta da jeg kom og fant seg et annet sted å sitte. Selv ville jeg en sommerkveld satt meg på denne benken og titta mot sola, for den har utsikt rett mot vest og utover havet. Men akkurat denne vinterdagen blåste det storm i kastene og det føk tett rundt benken, så jeg betakket meg. Utsikta var like fin om jeg stod! Fjordåpninga bak til høyre kalles visstnok ‘Beiarkjeften’. Trur æ.

Børvasstindan lar vinteren herje vilt

Mot sør var Børvasstindan. Det føk foran dem og over dem og bak dem, og tidvis var de knapt synlige. Andre ganger så man dem klart mot bakgrunnen. Sneen gjorde at lyset og synbarheten forandret seg hele tida. Jeg husker fra da jeg var barn at jeg hadde lyst til å ake ned på ‘yttersida’ av fjellet fremst til venstre; Børtinden. Jeg fablet om det til pappa, og var overbevist om at jeg med rattkjelke ville klare å styre unna trærne når jeg nådde skogkanten; kjøre sikksakk mellom bjørkestammene til sleden til sist stoppet opp. ‘Jada’, sa pappa. ‘Du skal få lov når du blir litt større.’ Taktisk replikk, jeg innrømmer det.

Byen i hvitt og vind

Fra Ramnfloget har du god utsikt over mesteparten av byen, Sandhornøya og Fugløya. Blant annet. Den store mørke klossen er sykehuset, og trærne hitfor sykehuset er Rensåsparken. Den lange, rette stripa som ser ut som en smal fjordtarm, er i virkeligheta flystripa. Fra dette punktet kan du tidlig på sommeren og sent på høsten se sola gå ned i havet; et fantastisk syn på klare kvelder. Jeg skal blogge det om noen måneder, tenker jeg. Og selv om stormen blåste i heftige kast rundt meg og jeg måtte gjemme meg dypt inni dunjakken min, var jeg skjønt enig med meg selv: Fine, fine byen min. Den var verdt å ta et bilde av en vinterdag. Selv om fingrene mine holdt på fryse seg ihjel utenfor vottene.

Ei stripe av gull i alt det kalde

Det finnes så mange slags blått. Lyseblått og mørkeblått og blågrått og … mange slags blå. Skyene, himmelen, havet, sneen – alle har de funnet sine blå nyanser som de kler seg i på dager som denne. De kler gjerne kontraster i furugrønt og matcher skyene i grått på strak arm. Og langt der ute i havet, i værran som ligger utenfor byen og trosser alle krefter naturen kaster etter dem, får sola slippe til. Den farger små øyer, holmer og skjær i den gyldenbleke farga man får når ettermiddagssola treffer sne. Den sola vi i byen hadde blitt snytt for hele dagen fordi snekovet rammet oss inn, traff i stedet omgivelsene til de som karrer seg fast her ute i havgapet. Det er dem vel unt.

Og så tusla jeg en runde til, litt hit og litt tid og til sist ned bakken ved bekken og hjem igjen. Hjem til teen, pc’en og oppgavene som venta. Men det var helt greit. Skuldrene hang lavere, sinnet var litt lysere. Og snart skal jeg pakke kofferten.

Advertisements

3 thoughts on “Jeg har egentlig ikke tid til dette

  1. Det er merkeleg det der, at når veka skal oppsummerast, så er det ofte dei tinga ein tjuvlånte seg tid til som er skrivne inn med lysande bokstavar i minnet.

  2. Ja, men etter et langt liv levd med mange omveier har jeg etterhvert lært at det ofte er det utenfor allfarveien som fester seg, på godt og vondt. Som regel er det ganske fint 🙂

  3. Frisk og fin liten tur. Fjordåpninga mellom Straumøya og Sandhornøya kalles/heter Beiarkjeften. Rensåsen er mer forsvarlig akebakke enn Børtinden. Kan godt like din lek med lyset.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s