Noen ganger er det all right

(Anbefalt bakgrunnsmusikk)

God (og varm!) natt. Hilsen NSB.

Det er noe med å reise med toget. Hvis du gjør det i rushtida på det sentrale Østlandet er det pes. Men hvis du skal fra A til B og har god tid, vet jeg nesten ingen bedre måte å reise på enn med tog. Du møter folk, uten å være nødt til å snakke med alle. Du har underholdning for øynene uten å stirre på en skjerm. Du beveger deg uten å bli sliten. Og tar du nattoget, kan du sove komfortabelt i gode lenestoler for bare 199 kroner. Du får sogar pledd og andre gode greier utdelt fra onkel NSB.

Hvilemodus, helt klart.

Når jeg reiser med tog, slapper jeg alltid av. Jeg kan alltids reise sammen med noen, men å reise alene med tog er noe av det deiligste jeg gjør i reiseveien. Er jeg heldig, har jeg anledning til å reise utenom ‘standardtidene’ og har dermed bedre plass. Plass til meg, plass til bagasjen min uten at jeg sitter trangt på noe vis. Med litt hell sitter jeg i enden av kupeen, med kroppen i kjøreretninga og ingen på setet midt imot. For da kan jeg ta av meg skoene og slenge beina i setet. Tankene flyr, iPoden shuffler seg frem og ute forandrer naturen seg mens onkel NSB tar meg nedover det lange fine landet.

Trønderlaget byr seg frem i morgengryblått

Jeg kan reise fra spisse tagger til flate høyfjell, fra fjord og saltvann til elver og innland. På et tidspunkt farer flate trønderbygder forbi i grålysninga. Mens lyset tiltar savner jeg nordlyset som svevde over Saltfjellet og nesten gjorde måneskinnet overflødig. Myser utover landet og lurer på om folkene som bor ved linja bruker toget som vekkerklokke; om de hører nordlansdbanen fyke forbi og vet at nå er det dags att stå upp.

Trondheimsfjordmagi

Litt senere har jeg drukket kaffe med han fine som bor her i byen. Vi har prata skit og flirt og kost oss, før jeg gikk på neste tog og han tok fine bilen sin til jobb. Vi snegler oss ut fra byen og stopper et utall steder i mellomtida. Og det er helt greit. Jeg har ikke noe hastverk og kommer frem dit jeg skal til den tida som er bestemt. Det holder i massevis. Utenfor vinduet har jeg et lite stykke Trondheimsfjord med frostrøyk på. Men Munkholmen så jeg allerede, og hurtigruta har ikke kommet enda. Så noe Ståle-klasse over bildet mitt ble det ikke. Denne gangen.

Fra flo og fjære, fra fjell og dype dal...

Etterhvert stiger toglinja igjen, og vi går umerkelig oppover, fra flate trønderlandet til dalfører og fjell. Sola skinner så jeg knapt kan tro hvor heldig jeg er; det som kunne vært fokk og null utsikt er i stedet winterwonderland og drømmemotiv for Nikon-kameraten min. Han er selvfølgelig med. Toget er en egen verden for oss som har den instinktive kjærligheten til dette maskineriet som er så mye mer enn et transportmiddel. Paret foran meg til venstre smiler forståelsesfullt hver gang jeg reiser meg for å knipse gjennom vinduet. Mannen gjør sitt beste for å ikke demonstrere for tydelig at han til tider tar etter mine fotomotiver; at han skulle ønske de satt på denne sida av midtgangen istedet. Jenta i setet et par rader foran meg sitter med ryggen mot kjøreretninga. Hun smiler overbærende av oss, lar oss forstå at hun er på vei hjem og kjent med det vi ser, samtidig som hun ikke bebreider oss for den stille entusiasmen vi viser.

Klikk. Klikk. Klikk.

Nesten fremme, og veldig klar for å gå ut i vinterlandskapet

Vi kommer forbi den ene sjøen som varsler at målet snart er nært. Sjøen er frosset og isen ser trygg ut, men jeg vet at sneen som ligger oppå lett kan bedra. Sola trenger seg på, inn gjennom vinduet og gjennom porene i huden min, kjennes så intens at den nesten blir en del av meg. Og enda er det bare februar, ikke påske. Jeg har snart glemt hvordan mørketida var. Sola er altoverskyggende tilstede. Jeg myser, og nyter det.

Så kommer konduktøren over høyttaleren. Vi er fremme. Togturen er over for denne gang og jeg samler med meg koffertene og stiger av. Bobla jeg har befunnet meg i de siste femten timene har sprukket, reisen er ikke lenger en tilstand, men et tilbakelagt stadium. Jeg er fremme. Det er atter en stund til neste togtur.

Til ære for toget – den tåler gjentakelse, og her får du den med bilder og musikk og det hele. Enjoy!

Reklamer

2 kommentarer om “Noen ganger er det all right

  1. Trivelig å følge deg sørover med Nordlandsbanen og så videre til Røros. Forbi steder jeg kjenner godt og svært godt, steder jeg har bodd eller der noen av mine nærmeste har bodd eller bor. Mo, Mære, Verdal, Trondheim, Støren.

  2. Det er fint nedover der; jeg hadde kanskje en av de fineste togturene jeg noensinne har hatt! Og Røros har jeg tidligere kun besøkt sommerstid, så det var morsomt å se den andre versjonen av byen 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s