Vintereventyr i villmarka

I nyttårsforsett-serien min ‘Gjøre ting jeg ikke har gjort før’ kan jeg nå fylle februarkvoten ganske ettertrykkelig. Jeg har nemlig tilbrakt den siste uka med å gjøre noe jeg aldri har gjort før og ikke på noe vis har erfaring fra. Jeg har vært med på å arrangere Femundløpet, en konkurranse for folk som kjører med hundesleder.

Ute, men ikke knekt. Nina med ledertispene Minnie og Delta. De skulle ut på kosetur denne ettermiddagen.

Denne dama, for eksempel, er en av de mest kjente kvinnelige kjørerne i Norge. Dessverre måtte hun bryte Femundløpet fordi hun fikk litt for mange hunder som var satt ut og/eller haltet, men jeg har stor respekt for at hun setter hundenes velferd foran sine egne ambisjoner. Hun skal dessuten kjøre det lange Finnmarksløpet i mars, og da er det greit å ikke kjøre hundene til bunns nå. De to hun koser med her er lederhundene Delta og Minnie, som også ledet konkurransespannet frem til dagen før. Se også den lyse hunden i bakgrunnen, som jeg tror er Hauk? Han var også på konkurransespannet da hun kjørte i konkurransen. Ikke mye sliten og lei, den karen der!

Veldig klare for å komme seg ut fra starten på Røros og ut i løypa.

I Femundløpet finnes det to klasser deltakerne kan starte i, som begge er langdistanse. Det ene er fire hundre kilometer og går fra Røros via Tufsingdal, Drevsjø, Søvollen, Tynset og Tolga tilbake til Røros. De som velger denne ruta (den ‘korte’), kjører med maksimalt åtte hunder ut fra Røros, og må ha minst fem med seg når de kommer tilbake. Den andre klassen er seks hundre kilometer og er lik den andre, bare at når de kommer til Tynset tar de av vestover og kjører en runde gjennom Folldalen (med to registreringer på Grimsbu) før de igjen drar ned via Tynset til Tolga og Røros. De som tar langturen, starter med 12 hunder foran sleden og må ha minst seks med seg tilbake til Røros.

Spormerkere har blitt samlet inn når etappen er tilbakelagt for alle.

Og overalt der sporet går, må det merkes. Sporene i veikanten et sted nær Tynset forteller om et løp som går mot slutten. Disse merkene forteller kjørerne hva som er rette veien å styre hundene når man kommer til et sted med flere muligheter. Over 600 kilometer er det mange stideler, veikryss og andre steder som må være klare når over hundre spann kommer forbi i løpet av et par-tre dager. Her er brukte spor fra en gitt strekning samlet sammen på ett sted, slik at det er lett å komme til med scooter eller bil for å hente dem og lagre til neste år.

Det du tror, men ikke fra den du tror. Tror jeg.

Dette er ikke det du tror, eller kanskje er det akkurat det? Det er en urinprøve, men ikke fra noe menneske. Det er urinprøve fra en hund. Hundekjøring i ‘offisiell’ sammenheng i Norge er i ytterste instans underlagt Norges Idrettsforbund og er dermed underlagt samme dopingreglement som andre idrettsarrrangementer – derfor også dopingkontroll. I år var første gang det ble utført dopingprøve på et spann i langdistanse hundekjøring i Norge, og jeg fikk være med underveis og dokumentere hele prosessen. Måten man gjør det på med hunder er stort sett helt lik den man følger for mennesker, selv flaskene man heller A- og B-prøven på er de samme. Veldig interessant og lærerikt å få med seg. Den historiske hunden som ble testa het forøvrig Harry og var på vinnerspannet i det korte løpet.

Nybakt norgesmester intervjues i målområdet

Det var Sigrid Ekran som vant det lange løpet. Hun har tidligere bodd i Alaska og lærte hundekjøring der, og da Team Norway (med bl.a. to ganger Iditarod-vinner Robert Sørlie på laget) var der og kjørte, ordnet Sigrid mye av det praktiske for dem. Hun er noe av det tøffeste jeg vet innen denne bransjen, og bodde blant annet et år (?) alene i villmarka i Alaska i ei gammel tømmerhytte uten innlagt strøm og vann. Etter at hun kom tilbake til Norge har hun markert seg i toppen av flere løp, og denne gangen var det endelig hun som vant – blant annet i konkurranse mot nevnte Sørlie, og mot fjorårets norgesmester Inger-Marie Håland, som vant Finnmarksløpet i fjor. I år var det lange Femundløpet norgesmesterskap, så nå har Sigrid overtatt tronen!

Tom Waes imponerte absolutt ALLE. Og kanskje seg selv.

Dette er Tom Waes fra Belgia. Tom hvem, sier du, hva er det med ham? Tom er en kjent skuespiller og tv-personlighet i Belgia, og for tida holder han på med opptak til en tv-serie. Han har sin egen tv-serie som de nå spiller inn andre sesong av, og den er en slags krysning av «Thomas og Harald gjør ting de ikke kan» og Lars Monsen. Tom kaster seg over utfordringer til ekstreme ting og hvert program setter ham på en ny prøve. Den første sesongen av serien hadde ni millioner seere, i følge tv-staben hans. Jeg tipper på at den nye gir enda flere. Tom hadde bare trent med hunder og slede i seks (!!!) dager hos den finsk-svenske hundekjøreren Pasi Kanerva før han stilte til start i det korte Femundløpet. Da ryktet om han begynte å spre seg blant de andre kjørerne i forkant av løpet, var det ingen som trodde han ville klare det. Veddemålene gikk heller ut på hvor han ville bryte; på Tufsingdal eller Drevsjø, første eller andre sjekkpunkt? Men Tom fulgte en konservativ og klok plan for kjøringa si, og i ettermiddag kunne han kjøre over mållinja på Røros. Da ble han til gjengjeld heiet på og omfavnet av alle, inkluder Iditarodvinneren og den nyss forhenværende norgesmesteren. Kanskje man må finne seg belgisk tv et sted etterhvert?

Jeg vet ikke helt. Det jeg vet er at jeg har sovet veeeldig lite den siste uka. At jeg har møtt igjen mange gamle kjente, og fått meg nye venner. Jeg har ledd og tastet og heiet og organisert. Men merkelig nok har jeg ikke – tross opptil tjue minus og mye vind til tider – frosset, takket være min nye boblebukse og nye dunjakke. Jeg har bodd i koffert ei uke, og er fortsatt ikke på vei hjemover. Ah. The joys of a roaming life!