Ukjent mark, kjent by

Jeg er i byen jeg har vært i så uendelig mange ganger før, og jeg er ikke fremmed. Jeg er fortsatt kjent. Jeg har bare ikke vært her på ei stund. Men jeg kjenner gatene, kjenner himmelretningene, kjenner kodene når man ferdes i det offentlige rom. Jeg er på kjente trakter, selv om det ikke er her jeg hører til lenger.

Jeg vet hvor jeg hører til. Vet hvor min forankring er. Og siden jeg har litt tid til overs for meg selv, tusler jeg rundt i nabolaget til hotellet som har blitt ‘mitt’. Ser ei kirke jeg tidligere bare har gått forbi og bestemmer meg for å gå innom denne gangen, i nyttårsforsettutforskningens navn. Ser for meg å knipse noen glassmalerier, kanskje andre detaljer, titte litt og deretter gå videre. Men inne er en gudstjenesten i gang og jeg setter meg ned, ytterst på bakerste benk.

Stille stund. Og paparazzi på bakerste benk.

Kirka er en standard statskirke som tilhører Church of England. Men gudstjenesten er ikke den vanlige, ei heller menigheten. Mennene sitter på venstre side, kvinnene til høyre. Kvinnene har hvite sjal som dekker håret og hodet, på noen av dem også skuldre. Sogar et par barn har det hvite sjalet over hodet og skuldrene. Og barna leker, men de er stille. Presten har en kappe i himmelblått med gullmønster. Messer liturgien. Innimellom svinger han på røkelse, puffer skyer av duft ut i rommet mellom seg og menigheten. Duften som møtte meg da jeg kom innenfor dørene. De voksne i forsamlingen har bønnebok, og innimellom messer menigheten sammen med presten, i en vekselsang som stiger opp til rette vedkommende med sprukne røster som er faste i troen.

Jeg aner ikke hvilket kirkesamfunn dette er. Et par menn får meg til å tenke Karibien og rastafari, for de har lange rastafletter som nesten ser ut som tovet ull. Men om rastafari ville fått – og ønsket? – plass i ei vanlig kirke tviler jeg på. Det med liturgien tror jeg heller ikke stemmer. Damene har veldig afrikansk pregede ansikter. Men om de er av fersk afrikansk avstamming eller om de kanskje er Latin- eller Sør-Amerikanske med mer gammel afrikansk avstamming er umulig for meg å si. Jeg aner ikke engang hva jeg skal google på for å finne det ut.

Det er faktisk hår som henger ned over ryggene deres. Fakta.

Men jeg blir sittende. Tenker at jeg skal spørre noen når gudstjenesten er slutt. Det er lørdag og de har gudstjeneste, så de kan kanskje være adventister? Eller messianske jøder? Jeg aner ikke. Men gudstjenesten varer og varer, slik det føltes at den gjorde hjemme da jeg var barn. Da tok det aldri slutt, følte jeg, men som regel varte det bare en drøy time. Denne gangen tar jeg tida, og jeg sitter i over en time. Da gir jeg opp, delvis fordi jeg har avtaler som må overholdes og krever tiden min.

Men det er ikke stress, selv med tidspunkter jeg må forholde meg til, mennesker på alle kanter og lyder alle steder. Det er ikke stress. Det er bare lørdag. Og fortsatt har jeg mange dager foran meg i denne byen. Jeg har roen.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s