En avbefaling fra London: Van Gogh på RAA

Jeg og S skulle gå på utstilling da jeg var i London forrige uke. Men siden utstillinga vi hadde tenkt å se ikke hadde åpnet enda, valgte vi en annen. The Royal Academy of Arts hadde en utstilling om Van Gogh som visstnok skulle være veldig bra. I fjor vinter/vår leste jeg ei bok som var ei samling brev som van Gogh hadde skrevet. De fleste var til broren Theo, men noen var også til andre personer. De var fra hele det voksne livet til Vincent, og i tillegg til brevene omfattet boka også endel biografisk informasjon.

Det viste seg at denne boka, og brevene den omfatter, er grunnlaget for utstillinga. Coveret til boka er bildet på utstillingsplakaten, og på mye av artefaktene som selges hos RAA i denne sammenhengen. Utstillinga varer til 18. april.

Og den er veldig populær. Da vi kom dit var det lang kø selv utenfor bygget hvor utstillinga holder til, og en av køvaktene fortalte oss at de som sto bakerst hadde i overkant av to, kanskje opp mot tre, timers ventetid foran seg. Men det var en egen kø for forhåndsbestilte billetter, så kanskje det var bedre?

Vi takket og gikk igjen, tenkte at vi heller kommer tilbake med forhåndskjøpte billetter. Først ringte vi. Men dama på telefonsvareren sa at man ikke kan kjøpe billetter via telefon til samme dag eller dagen etter. Dermed bortfalt den muligheten. Vi tenkte ‘internett!’ og fant et sted hvor vi fikk låne en internettoppkobla pc helt gratis (heia, offentlige biblioteker!). Vi fant RAA, vi fant utstillinga – og vi fant ut at forhåndskjøp av billetter tidligst ville få oss inn på utstillinga en gang uti mars. Ikke aktuelt. Til sist ble vi enige om å møtes tidlig om morgenen to dager senere og få med oss utstillinga da, basert på antagelsen om at vi kanskje ville komme før køen.

Royal Academy of Arts, London: The Real Van Gogh (utstilling)

Vi var naive, for å si det mildt. Utstillinga åpner klokka 10, og vi skulle møtes da. Jeg kom dit et kvarter tidligere – da var det allerede kø langt ut på gårdsplassen. Vakta sa folk stiller seg opp fra klokka 09 som regel… Jeg valgte å likevel stille meg i køen og tenkte at jeg kunne i alle fall stå til S kom, så fikk vi ta det derfra. S kom og var veldig innstilt på å se utstillinga, så vi ble enige om å stå der til vi kom inn. Klokka var litt over 12 da vi omsider var ved billettskranken og betalte oss inn.

Jeg skal ikke fortelle om alle videverdigheter underveis, de er ikke viktige. Poenget er dette: Jeg gikk ut igjen etter å bare ha tilbrakt to minutter – maks! – inne i den første salen av utstillinga. Det var helt GRUSOMT der inne. Det var som å være på rockekonsert hvor alle står tett i tett og bare de forreste ser noe av bandet. Funker i konsertsammenheng, blir en uting i gallerisammenheng. Naturlig nok. Det var rett og slett forferdelig. Umenneskelig. Uverdig. Helt uholdbart. Syns jeg, som hadde gledet meg til å se det hele…

For det første: De hadde sluppet inn så mange mennesker at det var uråd å komme seg fra en ende av rommet til en annen, og uråd å se seg rundt for å skaffe seg oversikt. Mye av informasjonen som er en del av formidlinga i utstillinga var simpelthen utilgjengelig fordi det var så mye folk overalt at tekstene ble skjult. Det samme ble bildene. Jeg hadde gledet meg til å se bildene van Gogh tegnet i sin tidlige periode, potet-fasen hans, men det ga jeg ganske raskt opp. Jeg er fullt i stand til å bølle meg dit jeg vil og uten å ta nevneverdig hensyn til folket rundt meg, men det var ikke det jeg var kommet dit for å gjøre. Det var rett og slett alt for mye folk i lokalene til at noen kunne få en skikkelig titt på kunstverkene; der folk vanligvis står på kanskje en meters høflig avstand fra et verk slik at flere kan se og slik at man ser helheten i ett blikk, var det nå tett i tett i tett med folk helt frem til 30-40cm fra bildet, og det var umulig å betrakte hele bildet på en meters avstand. Da hadde du to mennesker mellom deg og bildet, minst.

For det andre: Rommene var lagt opp slik at det ikke var noen form for naturlig sirkulasjon i dem. Med det sikter jeg til menneskestrømmen. Man kan fint få en stor mengde mennesker gjennom en stor og populært utstilling når bare layouten både i hvert enkelt rom og i sammenhengen mellom dem er lagt opp slik at det blir en form for naturlig progresjon samtidig med at man følger et visst bevegelsesmønster. The National Gallery er superflinke til det, spesielt på de periodiske utstillingene i the Sainsbury Wing, men på RAA har de ikke engang tatt et grunnkurs i faget. Tilsynelatende. Man måtte rett inn i og deretter rett ut av et rom, og så tilsvarende bevegelse i neste, for å få med seg detaljene i utstillinga. Layouten var sånn at folk stoppet opp overalt og ikke gled fra et sted til neste, og noen av de mest populære bildene (selvportrettet som preger boka og plakatene, solsikker, noen landskaper) var plassert slik at folk kom dit, så dem, stanser opp og ble stående. Det var ikke noe som tilsa at det kunne være lurt å bevege seg, at man kom naturlig fra det ene til det andre. Alle var på samme sted og det handlet bare om å stå der lenge nok, og helst bølle bort de som stod der fra før, da man kom inn i det rommet.

Jeg har flere ankepunkter, men tror jeg skal nøye meg med disse her og nå. Bildene var fantastiske; jeg har sett flere av dem tidligere og var imponert over alle originalene de hadde klart å få tak i, og hvor komplett kronologisk samling de hadde anskaffet for anledningen. Men hele det som skulle være en god kunstopplevelse ble bare et studie i bølling, svettelukt, fragmenter og tanken på hva som kunne vært. Det ødela simpelthen hele gleden ved kunstopplevelsen for meg på veldig kort tid. Jeg valgte derfor å finne S for å fortelle at ‘Jeg går, du finner meg i restauranten etterpå men ta all den tiden du vil – jeg har ei god bok med meg og klarer meg fint’, noe S vet stemmer. Så S ble igjen, mens jeg gikk.

Jeg fant meg noe godt å spise, noe friskt å drikke, et rolig bord med god oversikt i lokalet. Der koste jeg meg, et par etasjer under utstillinga som egentlig hadde brakt meg dit, til S kom tilbake. Vi delte et par kakestykker, og verdensbalansen var snart gjenopprettet.

Men van Gogh droppa jeg; det var simpelthen ikke verdt det i mine øyne. Så hvis du skal til London og lurer på hva du skal finne på… Vel. Vil du se ei utstilling med bilder du kjenner igjen, malerier som er berømte og som du senere kan peke på og si «Det har jeg sett på ordentlig», er dette stedet for deg. Du får sett mange av denne sorten, og på så nært holdt at du kan analysere hvert eneste penselstrøk om du vil. Men hvis du vil ha en god kunstopplevelse med litt mer dybde i; lære mer om van Gogh, se sammenhenger og malerens utvikling, la det visuelle synke inn og påvirke deg intellektuelt, så styr unna. Det er simpelthen ikke mulig, og ikke verdt det, å prøve med denne utstillinga.

Dessverre. Jeg skulle gjerne sett at det var annerledes.

Reklamer

4 kommentarer om “En avbefaling fra London: Van Gogh på RAA

  1. Da skal jeg ikke bruke tiden på den utstillinga hvis jeg lander i London før 18. april er der. Ikke særlig sannsynlig, men stranger things have been known to happen…
    Tror kanskje det kan være en idé å besøke en van Gogh-utstilling i Nederland eller noe slik i stedet. For god tid og passelig avstand er et must hvis jeg skal prioritere tid på kunst.
    Synd du ikke fikk noe ut av dette besøket – bortsett fra å komme noen sider videre i boka di, da 🙂

  2. God ide… Utstillinga på RAA har mye til felles med van Gogh-museet i Amsterdam, så det er nok like verdt det å se mesteparten der. Det skal jeg, men neppe før om et år (for min Amsterdamdame har en lang arbeidsperiode i englelandet akkurat nå!).

    Jeg har også sett mange av spesielt de senere maleriene hans hos National Gallery. For et par år siden var det en spesialutstilling i the Sainsbury Wing som het ‘From Rembrandt to Renoir’, og der var flere av de mest kjente van Gogh’ene, blant annet. Men det blir nok en liten kunst-tur til Amsterdam igjen, om ikke alt for lenge. Håper jeg.

  3. Herlighet! Det var en grusom og dramatisk opplevelse! Stakkars, også all den ventingen og alt det styret. Uff uff. Håper at kaken på slutten var hvert fall god.
    Si fra hvis kjører igjen forbi Oslo, kanskje vi kan rekke en kaffe:-)
    Klem

  4. Det var mye styr for lite kunst, MEN tertekakene gjorde at det egentlig nesten ble verdt det. Den terta med karamellglaserte pekan-nøtter … Mmmh. Jeg skal tilbake dit neste gang jeg er i London, bare for restauranten og tertene sin del 😀 Så noe godt kom det ut av det hele!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s