Dikt og forbannet løgn

Jeg er ikke redd for å bli glad i folk, for å være mer og mer glad i folk jeg kjenner. Jeg er ikke redd for å være sårbar og ærlig, tøff og direkte, kjedelig og avslappet, sammen med noen jeg bryr meg om. Er det noe som ergrer meg tilstrekkelig, tar jeg det normalt opp der og da. Ikke alltid, men som oftest. Jeg er som regel lett å lese og det du ser er det du får. Jeg kommer ikke med anklager to uker etter at du lot et ord falle forkjært, jeg bærer sjelden nag og jeg går ikke inn for å lyve eller bedra.

Andre enn meg selv.

Jeg smiler og prater med deg. Samtalen går om dette og hint, og vi spiller verbale baller som fyker hit og dit, noen ganger på min banehalvdel og noen ganger på din. Av og til surrer vi på midtbanen, andre ganger ut over sidelinja. Det spiller ingen rolle så lenge spillet er i gang.

Men så, i en samtale som egentlig handler om noe helt annet, kommer du plutselig med et utsagn som sier langt mer enn det jeg tror du oppfatter der og da, i den situasjonen der det ble sagt. Det sier ikke bare noe om hva vi diskuterte; det sier også noe om tenkingen din som ligger under – og det har konsekvenser som også angår meg, mitt forhold til og mine tanker om deg. Plutselig merker jeg at håpet er erstatta av tomhet, gleden har gitt tapt for resignasjonen, begeistringa har fått en hul etterklang.

Rutinert som jeg er, lar jeg meg ikke merke noe. Samtalen går videre, det verbale spillet fortsetter slik det var i de innledende rundene og tonen i stemmen min er den samme som den har vært hele tida. Smilet er like bredt, latteren like løs, tanken like kjapp, kjeften like glatt. Utenpå. Du har ingen mulighet for å se at jeg i virkeligheten gråter innvendig, at jeg hulker taust og gjør meg klar for den kommende kampen mot motløsheten, skuffelsen og tvilen.

Etterpå er jeg helt tom. Tom i hodet, tom i følelsene, tom i håpet, tom overalt. For en stakket stund er der simpelthen ikke noe mer å hente. Du ser det ikke utenpå og jeg ville nekta hvis du spurte meg. Men sannheten slår meg ut og setter meg ut av spill.

Dicentra (lat.) Word!

Det er ikke noe jeg kan anklage deg for, ingen pekefinger jeg kan vifte med i øynene dine, du har i rettferdighetens navn ikke gjort noe galt. Du har bare vært ærlig og sagt hva du mener. Det er jeg som trakk det videre, som leste videre konsekvenser av et tilfeldig utsagn fra deg. Det er jeg som ser at det du sa bryter fundamentalt med hva jeg hadde forestilt meg, men det er ikke din feil, det er min. Det var jeg som hadde den forestillinga in the first place. Og i samspillet til deg sier jeg til meg selv at dette var da ikke noe, det var sikkert ikke sånn ment, det er bare jeg som overdramatiserer, det er jeg som jumper to conclusions uten at jeg nødvendigvis har dekning for det. Sier til meg selv at det som ble sagt egentlig ikke påvirker meg, selv om jeg kjenner tårene presse på.

Noen som har lappesaker? Jeg har et hjerte med ei flenge som trenger litt reparasjon.

Advertisements

7 thoughts on “Dikt og forbannet løgn

  1. Å, det er så vondt når ein tenker tankane heilt ut og så blir det ikkje slik ein har tenkt likevel. :storklem: :plaster:

  2. Dette var godt og vondt å lese på en gang. Godt fordi det var så godt skrevet og vondt fordi jeg kjenner hvor vondt det gjør. *syr et par sting i hjertemuskelen*

  3. Beklager ingen lappesaker. Men liknende opplevelser har jeg noen av. Like vondt hver gang. Uansett om skylda er mi.
    Du skriver veldig godt og klarer å sette ord på noe de fleste av oss bare evner å ha et mer eller mindre ubevisst forhold til.
    Hvis en avstandsklem funker, kan du få bruke den som en liten lappesak…

  4. Alt Godt: Takk! Jeg er i ettertid mest uendelig skuffa, tror jeg, og demotivert. Men man kan jo ikke legge seg ned og gi opp heller! Klem og plaster er god kur, heldigvis 😉

    Tante Grønn: Takk for kompliment, og for stingene. Det hjelper på, jeg lover!

    Ståle: Avstandsklem funker kjempefint 🙂

  5. Når eg les den nyaste posten din, ser eg at du har skaffa deg beste hjartemedisinen i verda.

    På avstand, både i tid og geografi, fell det kanskje altfor lett for meg å seie det, men eg prøver meg likevel: Å håpe er ein risiko det er farleg å ikkje ta.

    Ha de godt.

  6. Hadde jeg vært det motsatte kjønn skulle jeg tatt deg på strak arm. 😀 MEn spøk til side, du er ikke alene med herzen-schmerzen om dagen, og det gjør så inni hampen vondt. Særlig når man må observere denne andres sjekketriks mot andre i utvidet omgangskrets. Æsj, det suger 😦 Finnes noen kur? Jeg trenger det innen i kveld..

    *rekker over en godklem*

  7. Bandanders: Jeg har god hjertemedisin, ingen tvil om det. Jeg var nedslått, men ikke utslått. Heldigvis. Jeg er veldig enig i det du sier om å håpe og lever egentlig for det meste deretter; hele livet mitt er basert på håp. Og med litt avstand blir vonde ting etterhver mindre vonde, heldigvis. 🙂

    Tuv: Hehe… Pent sagt! Jeg slipper heldigvis akkurat det med sjekketriks og alt det der – smerten har jeg langt på vei skaffet meg selv, og i ettertid har vedkommende heldigvis forårsaket mye glede igjen også.

    Kur? Sjokolade. Funker alltid, og mot det meste 😀

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s