Mett folk: Slik døde de

Jeg har tidligere fortalt om ei bok jeg er glad i, ei gammel slektsbok vi har om min mors og mormors familie. Den sporer slekta tilbake til ca 1500-tallet, og det kan til tider være forbausende interessant og underholdende lesing. Forrige gang skrev jeg om navnene folk har hatt gjennom tidene. Denne gangen er det døden som fascinerer meg.

Noe av utgangspunktet for slekta er forøvrig Normann-slekta i Gratangen. De stammer fra ei fransk dame fra Normandie, som på 1500-tallet kom via Bergen til Hamarøy. Jeg aner ikke hvorfor. Hun ble gift med enten presten eller prestens sønn, og deres barn tok først navnet Normann, da den franske fruen kalte seg ‘Mademoiselle Normanna’. Fra Hamarøya spredte så slekta seg videre. Hvem sa at globalisering er noe nytt?

Uansett. Et av de første dødsfallene jeg har merket meg i boka, handler om ei dame med det staselige navnet Karen Oline Meyer Nathanielsdatter, som ble født på Framnes i 1783. I 1806 var hun 23 år da hun giftet seg med 48 år gamle Edis (Ægedius) Amundsøn. De fikk bare seks år sammen før Edis døde i 1812, mens Napoleonskrigene raste i Europa og preget Norge også. Danmark-Norge var nemlig alliert med Napoleon på denne tida, og derfor blokkerte den britiske marinen norske havner slik at vi ikke fikk handlet. Dermed manglet vi mel og andre kornsorter, sukker, salt og andre varer som fattige lille Norge slet med å produsere selv. Husker du Hans Nielsen Hauge? Han var arrestert på denne tida, og i 1809 ble han ‘midlertidig satt fri fra arresten’ mot 300 riksdaler i kausjon og på den betingelse fra myndighetenes side at han bisto med å anlegge saltkokerier langs kysten. (Men etter få måneder måtte han tilbake i fengselet. Og nøden fortsatte i landet.)

I Nord-Norges utkanter var nøden minst like stor som i resten av landet, og folk døde nærmeste for fote. I lille Ankenes ved Narvik ble det bare pinsehelga 1812 gravlagt ca 30 mennesker – det var mye etter lokale forhold, og Edis var en av dem. Karen Oline giftet seg igjen tre år senere med ‘ungkar Knut Dinessøn Røgh‘ og levde helt til hun ble 69 år gammel. I 1852 døde hun. Kirkeboken forteller at hun «falt i en gryde eller i ilden og derefter rimeligvis rørt av et slagtilfelle. Hun fantes nemlig død i kjøkkenet, liggende på gulvet

Noen år senere var det en annen av mine forfedre som avgikk ved døden på et vis som har vekket min nysgjerrighet. Jacob Bertheussen (f. 1826) døde under Lofotfisket 6. mars 1870. Hva var det som skjedde? Kullseilt? Falt over bord? Illebefinnende? Jeg vet ikke. Men jeg skulle gjerne ha visst det. Han etterlot seg kone og sju barn i alderen seks til atten år.

Et annet hint om tidlig globalisering var den godeste Bertheus Edissønn (f. 1891). Han døde i Mexico, forteller bokji, men man vet ikke akkurat når han døde. Hvordan hadde det seg at en gårdbrukersønn fra Bakkejord i Herjangen havnet i Mexico? Bakkejord ligger ikke langt fra Narvik i Ofoten, i grenselandet mellom Nordland og Troms. Kanskje han på et eller annet vis kom seg til Mexico som sjømann? Hvor hadde han i så fall vært innom underveis; hvor gikk ruta hans? Jeg skulle gjerne hørt den historien.

Staselig forfar, ikke sant?

En annen bakkejording gjorde seg mer bemerket i Norge. Petter Martinius Pedersen (f. 1852) kom fra samme Bakkejord. Han var mest kjent som predikant og leder av den læstadianske bevegelse, heter det i slektsboka mi. I tillegg til å være viseordfører i Ankenes i en årrekke, samt at han hadde diverse andre verv, var han rettstolk i lappisk og kvensk, og stortingsmann fra 1906 til 1912. Og, heter det lakonisk; «han var gårdbruker og forøvrig sysselsatt med litt av hvert.» Han døde i 1925 da han falt ned fra et stillas under byggearbeider og slo seg i hjel. Hva en 73-åring hadde oppe i et stillas å gjøre, sier ikke historien noe om.

Petter Martinius hadde dessuten en yngre bror, Anton Mikal Pedersen (f. 1854), som døde på lignende vis. Han var skipper på et av Moslings fartøyer og også på sildekjøp i Eidsfjord. Bare 26 år gammel falt han ned fra en rigg under arbeid og slo seg ihjel.

Det var mange måter å dø på i hverdagslivet. De to siste jeg vil nevne har med vann å gjøre. Fridtjov Normann (f. 1912) døde bare 16 år gammel. Han kom fra Bjerkvik og hadde gått for å hente kyrne hjem en sen augustdag. I følge historien har han sannsynligvis gått seg varm og svett, og derfor bestemt seg for å ta et bad i Øsevannet. Dessverre fikk han krampe og druknet. Fantasien min spinner videre. Kanskje var det mora eller ei søster som syns det tok så lang tid før han kom tilbake. Kanskje kom kyrne hjem alene; de kan jo ofte veien selv, og så lurte folk på hvor den godeste Fridtjov ble av? Jeg vet ikke. Men før eller senere må noen ha lurt på hvor det ble av ham og lagt ut på leting. Jeg vil anta at de fant ham flytende i vannskorpa, for de hadde ikke dykkere på den tida og ville neppe funnet ham om han hadde sunket, men hvem vet?

Det kanskje mest spesielle dødsfallet er det jeg har spart til slutt. Det handler om en mann som har fått etterkommere du kanskje har hørt om. Peder Mikkelsen (f. 1780) var av den Harr-slekta som i dag har fostret blant annet kunstnerne Karl Erik, Eva og Jan Harr. Peder ble 35 år før han giftet seg, og da med en annen manns enke; Benedicte Harder. De fikk 17 år samen før Peder døde, og det under dramatiske omstendigheter: Han druknet nemlig på Rombaken (Rombaksfjorden, ved Narvik) 12. oktober 1832 etter at en hval hadde kantret båten hans! Det er slemt å si at jeg gjerne skulle sett det, men … Det må ha vært uvanlig, selv på den tida!

* * *

Jeg hadde tenkt at denne posten skulle handle om bemerkelsesverdige og rare dødsfall. Men faktum er at de alle var relativt hverdagslige, noen kanskje mer enn andre, men likevel. Hvis jeg skal telle over de dødsfallene jeg har ‘opplevd’ gjennom folk jeg kjenner i min levetid, i tillegg til de ‘naturlige’ som har medisinske årsaker (slag, kreft, bilulykker, selvmord etc), omfatter det enkelte dødsfall som er like bemerkelsesverdige på sitt vis.

Så kanskje handler det ikke om døden likevel. Kanskje handler det om livet, om at det beste man kan gjøre er å leve som best man kan og håpe det går godt til slutt? Man vet aldri hvordan morgendagen blir og uforutsette ting kan inntreffe om man prøver aldri så godt å beskytte seg mot eventualiteter. Men ettermælet til de jeg har nevnt over, og til mange andre som er beskrevet i boka mi, forteller noe annet. Det forteller at om man gjør sitt og har et omsorgsfullt øye over dem man har rundt seg, setter man spor etter seg som varer lenge etter at man selv har levd.

For å si det med strofe 76 i Håvamål:

Døyr fe;
døyr frendar;
døyr sjølv det same.
Men ordet om deg
aldri døyr
vinn du eit gjetord gjævt.

Husker du Hans Nielsen Hauge? Han var arrestert på denne tida, og i 1809 ble han ‘midlertidig satt fri fra arresten’ mot 300 riksdaler i kausjon og på den betingelse fra myndighetenes side at han bisto med å anlegge saltkokerier langs kysten. Men etter få måneder måtte han tilbake i fengselet. Og nøden fortsatte i landet.

3 kommentarer om “Mett folk: Slik døde de

  1. Dette var en ny og inspirerende måte å lese slektshistorie på! Jeg har en gammel bok om Johnson-slekta til moren min. Den skal jeg ta fram nå og se med nye øyne. Takk! 🙂

  2. Tusen takk, jeg blir så glad når noen leser de ‘lange’ postene også!! Jeg er veldig glad i boka mi og leser i den tid om annen. Det jobbes med en tilsvarende sak i min fars familie, som er lettere å spore siden jeg formelt er fjerde generasjons innvandrer. Slekta mi der stammer i sin opprinnelse i Norge fra et brødrepar som kom hit Den Gang Da, og hvis man sporer avkommet etter de to (de har formert seg noe vanvittig, de folkene der!) omfatter likevel ikke historien mer enn ca 250 mennesker, noe som bør være overkommelig.

    Håper du får noen fine opplevelser i di slektsbok, du også 😀

  3. Klart jeg leser de lange postene! I slekta mi er det pietistiske prester så langt øyet kan se på morssiden – tilbake til en slektsgård på Island et sted. Og prester er glad i å snakke om seg selv, så der er mye nedtegnet. Men på farssiden må jeg kanskje gjøre jobben selv? (er historiker) Farfar kom hit fra Sverige der han visstnok nedstammet fra noen franske adelsmenn som ble forvist til Sverige og nedla bondepiker over en lav sko. Så det er litt av hvert å slekte på 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s