Om å følge med fremmede menn

Det var tidlig på nittitallet og jeg bodde rett utenfor München i Tyskland. Men nå var jeg i Sveits, og det var en varm vårdag i mars. De jeg var på besøk hos denne uka hadde tatt meg med på jernbanen da de skulle inn til kontorene sine i Zürich. Før de satte seg på pendlertogene, satte de  nemlig meg på et nytt tog – hver dag – med lommepenger, billett, destinasjon og oversikt over togtider i veska. «Det er jo ingen vits i at du skal sitte hjemme hos oss mens vi er på jobb – da er det mye bedre at du får se og oppleve Sveits!» mente de. Jeg visste bedre enn å protestere.

Denne dagen skulle jeg til Lugano, byen som ligger ved sjøen ved samme navn, helt på grensen mellom Sveits og Italia. Planene var å se seg om i byen, kanskje ta en sightseeing med båt og ellers se hva som falt meg inn. Spise gelato i en av de italienske enklavebyene ved sjøen, kanskje. Og jeg var klar.

Men mine planer skulle bli forpurret. På en god måte. På toget mot Lugano kom jeg nemlig i prat med flere av menneskene som satt nær meg, takket være en hyggelig konduktør. Det tok ham omtrent to sekunder av billettkontrollen å oppdage at jeg bar norsk pass (billetten gjaldt bare for utlendinger), og den informasjonen gikk ikke resten av vogna hus forbi. Snarere tvert imot; dette var i tida like før den norske EU-avstemminga og de var mer enn veldig interessert i å spørre og diskutere om dette. Og jeg med mitt politiske engasjement var ikke nevneverdig motvillig til å forklare, argumentere og utforske.

Etterhvert gled samtalen også over til å gjelde andre ting. Spesielt var det en eldre herremann jeg kom i prat med. Da han hørte at jeg kom fra vakre Nord-Norge – han hadde selvfølgelig vært i Lofoten med bobil! – og ikke hadde spesielle planer for dagen, kom han med et uimotståelig forslag: Han skulle hoppe av toget sammen med meg i Lugano og ta meg med opp på fjellet San Salvatore, om jeg var klar for det? I full visshet om at min far ville drept meg om jeg sa ja til å bli med i fjellet med en voksen mann jeg ikke kjente overhodet, sa jeg selvfølgelig ja. Uten å blunke et sekund eller tenke meg om. Klart jeg ville på fjelltur, og fjellfolk er jo greie folk!

Lugano med San Salvatore tronende

Vel fremme i Lugano lot jeg mannen vise vei. Luganosjøen ligger 271 m.o.h., og vi beveget oss oppover mot lia og fjellet. Han visste akkurat på hvilket hjørne vi fant en liten dagligvarebutikk av det slaget du finner halvt skjult i ethvert nabolag i hele verden, om du bare vet å se etter. Juice, brød, chorizopølse, et par oster og en liten sjokolade fant veien ned i veska mi. En øl, et brød og en ost i sekken hans. Og den eldre herremannen tilbød seg å ta veska mi oppi sekken sin så jeg skulle slippe å bære den i handa på vei opp. Selvfølgelig takket jeg ja. Deretter fant vi stien som startet der bebyggelsen slutta.

Jeg skal ikke plage deg med beretningen om hvordan jeg startet friskt, med halvt overbærende mine overfor den gamle mannen som i mine øyne somlet seg avgårde. Ei heller skal jeg si noe om hvordan han med mild overbærenhet tok ’tilfeldige, tiltrengte pustepauser’ akkurat når pusten min var så hvesende at du kunne mistenke meg for å ha astma. Jeg vil heller si noe om hvordan han evnet å få meg til å motivere meg til å komme meg videre oppover, fremover, gjennom å fortelle meg om de fantastiske utsiktspunktene vi etterhvert ville komme til – og han holdt ord. Det var en tur som var like fin som turen opp Hadselåsen hjemme. (Og det er min høyeste standard, for the record.) Lang historie kort: Vi kom oss opp, alle de 641 metrene til toppen av San Salvatore, som ligger 912 m.o.h. Jeg trenger neppe nevne at jeg var stolt.

Da vi tungpustet, glade og (minst en av oss!) usigelig stolte kom ut av skogen og ut på platået på toppen, var det en kabelvogn som ankom samtidig. De trodde knapt det de så da de fikk øye på oss; forståelsen av at noen valgte å gå når det fantes en kabelbane som tilbakela strekninga var mer enn deres ferieforbausede hoder kunne skjønne. Jeg solte meg litt i beundringen fra lyseblåhårede amerikanske glamourfruer med stilettpumps som klikket mot steinhellene, men det tok ikke lange tiden før jeg ble lei. Føreren min hadde funnet seg en stille flekk på baksida, et stykke unna, og jeg satte meg ned sammen med ham. Det måltidet; i total taushet, med sola i ansiktet, støvetet hud, svetten i ferd med å størkne og rasling i løvet fra vårkåte firfisler på frierføtter rundt oss… Det kommer jeg aldri noensinne til å glemme.

Etterpå tusla vi en sti ned mot ‘baksida’ av fjellet, hvor vi traff på en vei og etterhvert tok bussen tilbake. Føreren min hevdet at knærne hans tålte oppoverbakker bedre enn nedoverbakker – kanskje hadde han rett. Jeg vet ikke. Jeg husker ikke lenger hva han het eller hva bussbilletten kostet. Men jeg husker at vi skiltes i all vennskapelighet uten illusjoner om videre kontakt, og at jeg fortsatt hadde mye av dagen igjen før jeg måtte dra tilbake.

Etter dette har Sveits alltid vært forbundet med et snev av magi for meg – og senere års opplevelser har ikke gjort noe for å endre på det inntrykket, snarere tvert imot. Jeg kommer meg ikke dit igjen i sommer, dessverre, for det er andre ting jeg prioriterer mer. Men at jeg skal tilbake, igjen og igjen?! Det trenger du ikke tvile på. Ikke et sekund.

Dessverre er alle bildene mine fra den dagen tatt med analogt kamera, og dermed bare tilgjengelige på papir i et album som ligger nedpakket i ei eske pr idag. Så noen autentiske glimt kan jeg ikke gi deg. Bildet i denne posten har jeg ærlig og redelig stjålet et sted på verdensveven. Det ble tatt i 2009.

Advertisements

4 thoughts on “Om å følge med fremmede menn

  1. Trivelig for meg med dine fortellinger fra Sveits, denne gangen Lugano. Min mor vokste opp i nabolaget, i Ascona ved Lago Maggiore. Nå har jeg vært på besøk i Lugano og på Monte San Salvatore (med Google Earth). Sett på kart og bilder. Jeg kjenner meg igjen. I sommer får hun/vi besøk fra Ticino/Ascona.

  2. Glad du liker det jeg skriver! Jeg håper dere får masse gode stunder med sommergjestene 🙂 Jeg får en hel del sommergjester, jeg også, og gleder meg stort til å vise frem alt min verden har å by på. Og så har jeg fått dato: 25. mai. Det er termin for tispa som skal nedkomme med et valpekull hvorav den ene skal bli min. Du får nok høre om det etterhvert 😉

  3. Slike opplevelser er så spesielle. Har hatt noen få av dem på reiser hit og dit og opp og ned. Har aldri blitt til langvarige vennskap, men det betyr ikke at de ikke er verdifulle.
    Du skriver så deilig om slike opplevelser. Føler ofte at jeg er med deg – eller iaffal nesten. Godt for ukjente menn at det finnes ukjente damer som deg som tør å slå følge på ærlige turer 🙂

  4. Jeg har hatt temmelig mange slike opplevelser, og nå har det blitt slik at jeg nesten ‘leter’ etter dem når jeg er underveis på ukjente steder. Noen har blitt varige vennskap, andre mer forbigående forbindelser.

    Jeg er glad du koste deg på bloggetur med meg og en pensjonert jernbanemann fra Bern 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s