Historiene etterpå

Jeg gleder meg til etterpå. Om noen uker, om noen måneder, om noen år, vil det store enquete-spørsmålet være ”Hvor var du da asken fra Island rammet Norge?” Historiene vil strømme på.

Det er alltid sånn etter store hendelser; når støvet legger seg – bokstavelig talt, denne gangen! – dukker de etter hvert opp. Historiene om hva som skjedde, hva folk gjorde, hvor de dro eller ikke og hva de opplevde. Historiene som i en vanlig hverdagsverden ikke skjer fordi man følger mønsteret. Historiene som oppstår i det øyeblikket en stor gruppe mennesker på et eller annet vis blir minnet om sin sårbarhet og gjør andre valg enn dem de tar til vanlig. Fordi de er tvunget til å tenke nytt.

Jeg har allerede lest flere historier fra mediefolk om hvordan de kommer seg fra A til B, eller fra utlandet og hjem til trygge, fine, verdens-beste-land-å-bo-i Norge. Landet med verdens høyeste skattenivå, størst antall bomstasjoner pr kilometer vei, med de mest skitne gamlehjemmene og de minst ivaretatte skoleungene i verden fremstilles med ett som et Soria Moria, både av mediefolkene, av strandede charterturister, av bryllups-mistende familiefolk, ufrivillige flyplassvankere og andre. Alle vil de så gjerne hjem. Til Norge, til dalstroka innafor og andre urbane destinasjoner.

En fotojournalist fikk kronglete vei siste bit av reisen da han skulle hjem fra Kirgistan. (FYI: Det heter nemlig ikke Kirgisistan – det si’et inni der er en norsk pussighet som landet selv ikke bruker…) En Aftenpostenredaktør ble passasjer på en trailer full av klisjeen ’tulipaner fra Amsterdam’ på vei hjem fra nevnte by. For eksempel. Men jeg er ikke så imponert over journalistene; de reiser gjerne til underlige steder eller langs underlige ruter i jakten på den gode historien, den særpregede vinkelen, det spesielle scoopet som ikke andre journalister fant. Journalistene har nok historier fra før, tenker jeg, og katastrofen er bare enda et hakk i merkestaven deres.

Nei, det er historien til andre jeg interesserer meg for. Hvordan gikk det da folk som vanligvis sitter med en treseter for seg selv på business class med ett ble tvunget til å dele en taxi med tre andre, pluss en sjåfør som kanskje het Yamal? Hvordan reagerte direktør Flottesen da han oppdaget at den siste leiebilen som kunne bringe ham til det viktige møtet i morgen ble gitt til en småbarnsfamilie som skulle gjøre noe ekstra ut av fødselspermisjonstida? Hvordan gikk det med Sheila fra Skottland som ikke kom seg hjem fra Italia selv om hun kjørte nordover til Sveits i håp om å rekke et fly som kunne ta henne til farens begravelse? Og de fire studentene som var på heisatur i Dublin og ikke kom seg videre fra London, og som allerede var på minussida i budsjettet – hvordan ordnet de seg med mat og overnatting mens de venta? Og dusj? Hva forteller de når de kommer hjem, hva forteller de barnebarna om førti år? Hva skriver medarbeiderne til sjømannskirka i julebrevene sine om et drøyt halvår? Jeg gleder meg til å lese, til å se, til å høre. Til å huske.

Og når jeg har lest. Sett. Hørt. Blitt minnet om og lært og forundret meg og ledd. Da skal jeg gå til bokhylla. Plukke frem ei bok som har Paul Auster som redaktør. Den kom ut i 2002 og er basert på historier som ’vanlige’ amerikanere sendte inn på oppfordring til et radioprogram frem til høsten 2000. Mer enn 4.000 historier kom inn, 179 fikk bli med i boka ’Tales of American Life’.

For det jeg vet at jeg kommer til å se, er at selv store hendelser ikke avstedkommer flere historier, og mer ubeskrivelige og eventyrlige historier, enn et helt vanlig hverdagsliv lett kan gjøre. Det bare virker sånn nå om dagen.

Advertisements

7 thoughts on “Historiene etterpå

  1. «Hvor var du da asken fra Island rammet Norge?»
    Da var jeg på Kvalvikodden (så langt vest jeg kunne komme – nesten) for å se etter den (asken altså). Se http://bridgehill.wordpress.com/2010/04/17/kvalvikodden/ for om jeg så den.

    Jeg har stor sans for dine fokus og perspektiv. Historiene til «vanlige» folk er de mest interessante, de jeg bryr meg om å høre eller lese.

  2. Jeg skrev en kommentar til denne posten i går, men den er forsvunnet. Det skyldes nok at jeg i profilen endret «Display name publicly as» fra bridgehill til Thomas. Da forsvant koblinga til bloggen Bridgehill. Den ble ikke aktivisert igjen da jeg gikk tilbake til det opprinnelige. Visstnok et kjent WordPress-problem som ikke lar seg fikse. Kanskje jeg må opprette ny blogg?

    Halve kommentaren lød omtrent som følger:
    «Hvor var du da asken fra Island rammet Norge?»
    Da var jeg på Kvalvikodden (så langt vest jeg kunne komme – nesten) for å se etter den. Ingen aske, bare godvær.

    Det var noen ord til, men de husker jeg ikke. Sånn kan det gå.

  3. Jeg vet akkurat hva jeg skal svare. Hadde helt vanlige dager i Trånjæm. Ikkeno spes i det hele tatt. Spørs vel nesten om jeg husker dette i det hele tatt om noen år 🙂
    Men brodern kommer til å huske det. Som pilot stranda han på Kanariøyene, måtte fly over til Mexico, og prøver å finne seg en vei hjem derfra. Kanskje han får haik med en eselkjerre til Mexico City, må luske til Texas, leie seg bil til New York og fly til Madrid for så å sykle over Pyrineene, ta drosje til Paris og toget hjem til Stockholm? Eller kanskje det hele ordner seg på kjedeligst mulig vis ved at flyselskapet han jobber for fikser en billett til en eller annen europeisk by og at han tar toger hjem derfra…
    Det første hadde vært en mye bedre historie å fortelle barnebarna 🙂

  4. haikesentralen! fyfan. jeg skulle ønske jeg skulle et sted disse dagene, så jeg også hadde en historie. men jeg har ingen reiseplaner utfor ring 3 enn så lenge.

  5. Bridgehill: Jeg har den! Jeg bare oppdaget at det sto ‘Thomas’ i stedet for ‘Bridgehill’ og derfor la jeg den på vent og sendte deg mail om det på mailadressen du har kobla til profilen… 🙂 Skal jeg aktivisere den, eller vil du heller ha denne liggende?

    Ståle: Jeg har heller ikke den helt gode historien denne gangen, men det er helt greit – jeg har historier fra/om ‘der det skjer’ fra tidligere og lever godt uten denne. Morsomt med broren din though! Jeg likte den. Han kunne jo fortsette vestover; Russland er åpent så Mexico – Japan – Moskva – Trondheim kan fungere. For eksempel 😆

    Vaarloek: Jeg leste gjennom tilbudssida hos Haikesentralen; mange som lager seg biznizz nå om dagen! Er de smarte lar de haikesentralen bli en permanent sak… Det er nesten så jeg skulle hatt bil og tatt en tur bare for pengene sin del! 😉

  6. Bare aktiviser/publiser. Så får jeg se hva jeg tenkte og skrev. Å fremstå som litt mindre anonym var altså et bevisst valg. Hadde jeg visst om de uheldige tekniske konsekvenser, hadde jeg ikke gjort det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s