Sesongstart!

Fotballsesongen er i gang i eliteserien. Barmarkssesongen i gang for hundekjørere. Paringssesongen i gang for fuglene. Fyllesesongen i gang for russen. Konfirmasjonssesongen i gang for alle med femtenåringer i kretsen sin. Fødesesongen i gang for alle som koste seg uten beskyttelse i sommerferien i fjor. Det ligger i tida og jeg følger med, så jeg startet en sesong for meg selv, fordi jeg fortjener det: Fjelltursesongen!

Okeida, jeg har juksa litt. Det har blitt en og annen sjelden fottur til fjells i vinter, men alltid til fots, ikke på ski. Jeg har ikke hatt skiene mine her i vinter. Men nå er det relativt bart i Bodømarka, lyset varer nesten hele døgnet og jeg har lagt en intensiv arbeidsperiode bak meg. Så da jeg tidlig på kvelden var ferdig med det jeg skulle gjøre fredag, var det ikke Jon, Harald og Thomas som ventet meg – det var Keiservarden.

Gull på vesthimmelen er fint turfølge og gir god motivasjon

Det var egentlig litt ruskete vær. Det var regn i lufta da jeg gikk hjemmefra, og det var tiltakende vind ettersom jeg beveget meg oppover fjellet. Etterhvert ble regnet til hagl. Men samtidig var det et lite hull i skyene mot vest. Og der ute så jeg gull bak grå skyer. Jeg så Værøya i det fjerne, og Mosken til høyre for den. Og sola sto så høyt på himmelen – om enn bak skyene – at jeg hadde allverdens tid til turen min. Sola og Atlanterhavet skulle ingen steder med det første. Heldigvis.

Historier i mange lag

Når man går i Bodømarka er det skogsveier noen steder. Men hvis man foretrekker litt mindre preparert terreng, skal man ikke gå langt eller høyt før man har lagt lyng og bjørkeskog bak seg til fordel for steiner og flåg. Hadde jeg kunnet min geologi skulle jeg fortalt deg hva bergartene her heter, men det får bli en annen dag. Sikkert er det dog at de er gamle og godt bevart – man kan se hvordan steinen har beveget seg den gangen den var flytende, som lava. Og man ser farger og striper som forteller om at flere bergarter har blandet seg lag ved lag uten noensinne å fullstendig smelte sammen. Det er lett å se av underlaget og landskapet forøvrig hvordan det må ha vært den gangen isen over landet smeltet og fjellene ble nakne; i hvilken retning bevegelsene har gått. Det er nesten som en liten naturfagtime om man bare har øynene med seg!

Landegode i sci-fi...?

Landegode var fanget av ruskeværet denne kvelden. En grå og truende sky lå over øya i nordvest, og om et romskip hadde zappet gjennom og Tom Cruise kom spankulerende ned landgangen på romskipet, vet jeg ikke om jeg hadde blitt så veldig overraska… Men til tross for været lå skyene relativt høyt oppe i lufta slik at selv toppene på Landegode kom frem – den høyeste er 802 m.o.h. Og langt der bak, badet i gull som om det var et hårband som lå utover skuldrene på Landegode, så jeg Lofoten. Hele rekka viste seg frem med et band av gull som bakgrunn, og jeg lot meg villig beta. På venstre side av Landegode ser du (f.v.) Værøy, Mosken og ytterste del av Moskenesøya, på høyre side ser du ei sammensmelta stripe av Vest- og Aust-Vågøya. Det er der man skulle sett på solnedgangen denne dagen, tror jeg. Men det kommer en dag.

Godt skjult, men ikke borte: Børvasstindan.

I sør var det verre, og Børvasstindan glimret med sitt fravær. Som et fornærma barn murer seg inne på rommet sitt, slik hadde ‘tindan gjemt seg i haglskyene. Junkerfjellet med sine firkanta granplantefelt viste seg frem, og Straumøya lot seg såvidt beskue på andre sida av fjorden. Men hadde jeg ikke visst at Børvasstindan ligger akkurat i denne utsikta, kunne jeg lett tro at det bare er flatt land på andre sida. Og for meg ble det enda en påminnelse om at selv om det kan se kjedelig og grått ut fra mitt perspektiv, er virkeligheten en helt annen når bare omstendigheten er annerledes eller man kommer nærmere inn på virkeligheta. Heldigvis.

Retningsskiva og solnedgangen

Retningsskiva på toppen av Keiservarden viser hvor 61 topper befinner seg i landskapet rundt byen, og gir navn og høydeangivelse for hver av dem. I tillegg er kommuner, øyer og andre landemerker indikert. Streken som på bildet danner ‘forlengelsen’ av den lille stiften i midten peker på Værøya, på fjellet Måhornet. Det rager 439 m.o.h. og ligger 88 kilometer fra Keiservarden. Og denne kvelden lå det badet i sol, i motsetning til stedet hvor jeg befant meg. Jeg fikk bare se på, ikke delta i herligheten.

Solnedgang over ytterste del av Lofoten. Sett fra Keiservarden.

Da jeg etterhvert begynte å bevege meg nedover igjen, klarnet været opp et øyeblikk. Konturene ble skarpere når lufta ikke var full av hagl og regn. Klokka var halv ni og sola hadde ingen planer om å legge seg riktig enda. Værøya, Mosken og Moskenesøya viste seg frem med gullgylden bakgrunn som kontrast, som om Soria Moria befant seg et sted uti Atlanterhavet. De flate øyene rett utenfor tuppen av Landegode, som smyger seg inn fra høyre, er Helligvær. Dit kan man dra på dagstur med båt fra byen om man vil. Og det har jeg tenkt å gjøre. Etterhvert.

Ah. Sesongen er i gang. Sesongen for å gjøre det enkelt og komme seg ut – sesongen for nye oppdagelser og tilfeldige streiftokt hit og dit. Etterhvert får jeg selskap av en firbeint en, og det gjør ikke saken verre akkurat. Jeg skulle vært et helt annet sted denne helga, og er lei meg for det jeg går glipp av. Men samtidig: jeg kan ikke annet enn glede meg til tida som ligger foran!

Advertisements

6 thoughts on “Sesongstart!

  1. Så deilig det ser ut å vandre med slik utsikt foran. Jeg har aldri vandret i terrenget over Bodø, men disse glimtene av det fjerne fra ditt nære gir så sterk lyst til å sanse selv. Finner vi veien nordover vil ihvertfall vi to gjerne søke mot høyden 🙂

  2. Utsikta mot havet og gullstripa er på sida og til venstre når du går opp, og litt mer foran deg når du går ned igjen. Men det er jo like fint på alle kanter når man beveger seg i landskapet, og utsikta kan man nyte alle veier 🙂 Dere er velkomne til topps, begge to, både her og andre steder!

  3. Gjerne! Var vel Kvarven vi snakket om? Og så har jeg tenkt at kanskje du vil ta meg med til Steigtinden en dag med gooood tid – dit har jeg i mange år drømt om å komme meg… Og jeg vet du kan veien! 😛

  4. Da har vi to avtaler. Kvarven tar vi på dagtid, Steigtind kanskje mot kveld og natt. På toppen der i midnattsol er flott. Da må vi vente til i begynnelsen av juni. Kvarven kan vi ta før.

  5. Den er grei! Jeg ser for meg at Steigtind også må vente til tilstrekkelige mengder sne er borte? Men det har du vel oversikt over. Og jeg ser jo litt fra Veten også, så ofte som jeg har vent meg til å gå dit i det siste 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s