Jeg sa jo ikke noe

Du har kanskje ikke lagt merke til det, men jeg har vært nesten helt borte fra internettet den siste drøye uka. Kabelen som gir strøm til min elskede Vaio gikk gaiken for ei stund sida, og så har det drøya litt med å skaffe seg ny. Men jeg har ikke lidd noen nød i mellomtida, og det har kanskje ikke du heller?

Sola vant over sneen til slutt

Det har nemlig blitt vår i Bodø. Det var et par uker hvor sola og sneen kjempa om makta, men nå har sola vunnet. Den henter frem farger skjult i bakken, som disse hestehovene for eksempel, og snesmeltinga har gått radig i det siste. Jeg har vært i fjellet nesten annenhver dag de siste par ukene, enten alene eller sammen med noen. Der er det stadig færre partier med sne, og stadig tørrere de stedene hvor det opprinnelig var gjørmete. Jeg streifer mer og mer, og jeg nyyyter det.

Han Lune nyter utsikta og lysspillet

En tirsdagskveld i forrige uke var jeg sammen med noen andre oppe på Keiservarden. Været var litt omskiftelig, men mest fint egentlig. Og selskapet var upåklagelig! Jeg har fått meg en ny hobby nemlig; jeg har gått i gang med noe som jeg lenge har planlagt at jeg skulle begynne med når jeg en gang i fremtida flytta til Bodø. Nå er jeg her, nå gjør jeg det. Og på kvelder som denne er det ikke vanskelig å skjønner hvorfor.

Flågene gjør vandringa lett og tørr

Det er mange ruter å velge blant om man vil opp på Keiservarden. Selv foretrekker jeg stien som går fra Turisthytta (utfartssted, man kommer dit med bil) og går via Svartvatnet og opp på fjellet. Veien er ikke lang, bare 2,5 kilometer en vei, og høydeforskjellen er 226 meter i løpet av den distansen. Den første kilometeren går på gruset skogsvei, deretter er det noen hundremeter på sti og lyng gjennom småbjørkterreng før man endelig kommer opp dit jeg liker meg best: på stein og flåg til toppen. Man må ikke klatre noen steder, men går likevel mye på stein og berggrunn.

Et sted for store samtaler og storartet utsikt

Den allestedsnærværende foreningen Bodømarkas Venner har vært her også, og sin vane tro har de satt ut en benk. Denne benken står rett nedenfor platået som danner toppen av Keiservarden, og når vinden kommer fra nord og øst sitter man fint i le her. Samtidig har man en ubeskrivelig fin utsikt, som du snart skal få se på neste bilde. Benken står der året rundt. Denne kvelden satt det to menn der som jeg vil tippe var i 40-årene. De snakket om De Store Ting i Livet, hørtes det ut som da jeg gikk forbi. Og heldigvis runget latteren innimellom, så ståa var nok ikke så verst på de områdene!

You'll never walk alone. Ikke til og fra Keiservarden.

Han som skrev det som har blitt Liverpool-sangen kunne nesten ha hatt en tur til Keiservarden i tankene da han skrev. For faktum er at du aldri er alene her oppe. Det er teknisk umulig å gå fra Turisthytta til Keiservarden og tilbake uten å møte andre mennesker, uansett tid på året og tid på døgnet. Det er i alle fall min erfaring. Det er sjelden så fullt at man får følelsen av å gå i flokk og kø, heldigvis, men det er nok av kjente og ukjente mennesker å hilse på. Og for mitt vedkommende: Massevis av firbeinte i alle størrelser og fasonger som jeg kan hilse på. Og blir du lei av folk, kan du jo bare heve blikket og se på utsikta i stedet. Da er det lett å glemme både tid og sted!

Mot nord. Det meste her i landet er nord.

Fra toppen av Keiservarden er utsikta upåklagelig i alle fire himmelretninger. Forrige bilde var tatt noenlunde mot vest, dette er tatt mot nord. Fjellene du ser er, hvis man begynner nærmest, Mjellefjellet, Kjerringøy, Steigen og langt i det fjerne ser du ei smal stripe av Hinnøya og det som danner begynnelsen på Lofotveggen. Hvis du tror du ser en grusvei i forkant av bildet, har du forresten helt rett. Det går vei opp til Keiservarden fra Maskinisten (alternativt utfartssted), men den er sperret med bom. Det er bare Forsvaret og Telenor som har lov til å kjøre opp i forbindelse med master og anlegget de har der oppe. Men veien er tilgjengelig for bruk for ‘vanlige folk’, og det gjør at rullestolbrukere og folk med barnevogner også kommer seg opp på toppen uten alt for mye besvær. Hurra for tilgjengelighet, sier jeg bare!

Her skal det streifes mer, bare vent! Og i det fjerne rager kongen...

Mot øst ser man nesten til Sverige – om ikke helt frem? Det skulle ikke forbause meg. Det snedekte fjellmassivet lengst unna er Sulisfjellene og Sulitjelmaisen; en isbre som ligger der året rundt. Det høyeste fjellet er Suliskongen på 1.907 m.o.h., og han lar seg bestige både sommer og vinter. Mange lokale hundekjørere strekker vintersesongen i fjellene her på denne tida – det er et eldorado, og over grensen ligger de svenske nasjonalparkene Padjelanta og Sarek. Det snedekte vannet i forgrunnen er Vågøyvannet, det blå er Saltfjorden (nærmest) og Skjerstadfjorden (innerst, lengst unna). Og vet du hva? I venstreenden av den landstripa som skiller de to fra hverandre – omtrent der ligger leiligheta jeg skal flytte til om et par måneder.

Fin hund. Fine fjell. Fin tur.

Fra toppen av Keiservarden og mot sør er det ingen tvil om hva du ser: Børvasstindan. Jeg hadde egentlig et bilde med bare ‘tindan på, men da jeg så huskyen sammen med et par damer ville jeg gjerne ha dem med på motivet, for variasjonens skyld! Ser du postkassen ved damenes føtter, omtrent? Oppi der ligger – selvfølgelig – ei bok hvor man kan skrive seg inn. Noen teller antall bestigninger, andre gjør det ikke. Jeg har ikke skrevet meg opp på noen av turene jeg har vært hittil i år; det holder at jeg vet hvor mange ganger jeg har vært der. Jeg lurer noen ganger på om det er et særnorsk fenomen, det med å ha postkasser/bøker på enhver topp og ved ethvert turmål? Det er jo bra for å få folket ut i skog og mark, men … det er litt pussig også. Syns jeg. Eller kanskje det er vi, folket, som er litt underlige her oppe blant bergnabbene?

...for liten og for stor!

Keiservarden for liten, og Keiservarden for stor! Ei mor foreviger sin lille halvannetårige datter mens sistnevnte sitter oppå retningsskiva som viser navn og høyde på en rekke fjell man ser herfra. Jeg fikk bare Lofoten i bakgrunnen; ut fra fotovinkelen hennes fikk hun både Landegode og Lofotvegg i bakgrunnen av sitt bilde. Den lille stabbende klumpen med lilla jakke var faktisk veldig sjarmerende der hun labbet rundt på toppen, etter at moren hadde båret henne opp i bæremeis. Appelsin og kvikklunsj hadde de også! Den skal tidlig krøkes…

Men altså. Nå har jeg atter strømkabel til laptoppen min, så nå blir det igjen stillesittende inneliv og bloggsurfing/skriving døgnet rundt. Garantert! 😉

Advertisements

4 thoughts on “Jeg sa jo ikke noe

  1. Takk! Motivet kom så spontant at det var såvidt jeg rakk det, men i ettertid er jeg happy. Og nå er det skjermbilde på min ny-energifiserte laptop 🙂

  2. Trivelig å få være med til Keiservarden igjen. Flere uker siden jeg var der sist. Du får med deg mye og forteller (som vanlig) fint. De gode bildene byr på gjensyn med kjære «venner» – fjellene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s