Historietime utenfor allfarvei

Det var tilfeldighetene som gjorde at jeg kom i kontakt med ham, som ga meg en grunn til å henvende meg til ham. Han svarte på det jeg lurte på, og det skulle egentlig være slutten på episoden. Men jeg kunne ikke dy meg, for selv om han snakka norsk hadde han en sterk aksent og et utseende som ikke røpet hvorfor. Håret var hvitt. Jeg tok sjansen og spurte ham simpelthen «Hvor kommer navnet ditt fra?» Det spontane smilet – både med munnen og øynene – fortalte meg at dette var en mann som var villig til å fortelle om jeg bare ville lytte. Det var intet jeg heller ville der og da.

Jeg er egentlig tsjekkoslovak, sa han. – Hvor lenge har du bodd i Norge, spurte jeg? Han fortalte at han har bodd her siden 1957. – Men egentlig er jeg tysk, sa han med glimt i øyet. – Åh? sa jeg. Det var alt han trengte for å vite at nå kunne han fortelle.

Jeg ble født i Tsjekkoslovakia i 1922. Men da jeg var 16 år ble vi tyske, for jeg bodde i Sudetland og Hitler fikk tatt oss. Så da de ladet opp til angrepet på Polen i 1939, ble jeg innkalt til det tyske militæret. Etter noen ukers trening i en leir i sør-Tyskland var jeg med i fronten da de gikk inn i Polen i september. De hadde ikke engang nok uniformer til oss, de ga oss bare vanlige brune skjorter i stedet for uniformsskjorter og formelle klær fra hæren. Jeg måtte selv kjøpe buksa jeg kjempa i. Jeg ble i Polen i omtrent et halvår før jeg ble sendt tilbake til Tyskland. Det var i mars, mars 1940. Du vet, da de møtte mer motstand enn de ventet seg ble de litt skeptiske til oss soldatene fra Sudetenland, for de var redde for at vi skulle ha sympati med polakkene og vende oss mot Tyskland. Så jeg ble sendt hjem og dimmittert. Men det varte bare tre uker, akkurat nok til at det rakk å føles som en ferie. Så ble jeg innkalt igjen, det var i april. Denne gangen fikk vi skikkelige uniformer med stive, brune skjorter og alt. Det skulle ikke være noen tvil om hvilken hær vi tilhørte, verken for dem eller oss!

Vi ble sendt til Frankrike ganske raskt. Hvor i Frankrike? Jeg tror jeg kjempa over nesten hele landet. Det var bare Frankrike alt sammen. Du vet sikkert hvordan det var, sier han. Jeg nikker bare, vil ikke avbryte. – Jeg kjempa i Frankrike fra april 1940, og så var jeg rundt flere andre steder i Europa. Det var så mange steder…

Stemmen stopper opp, og han ser på meg. Jeg ser på ham. Venter, sier ikke noe. Fordømmer ikke, vender meg ikke bort, blir ikke lei av å høre på. Han drikker litt vann. Måler meg, hvorvidt jeg er klar for mer. Og så fortsetter han.

I 1942 ble jeg kalt tilbake til Tyskland og kom med i en stor gruppe soldater som ble sendt til Stettin, du vet, det som nå ligger i Polen. Vi gikk ombord i et digert skip der og fikk beskjed om at vi skulle til Leningrad, at vi skulle dit og kjempe mot kommunistene. Vi var veldig gira selv om vi var krigsleie; det å kjempe mot de røde var som en katalysator på motivasjonen vår igjen. Men da vi var kommet ombord og til havs, fikk vi beskjed om at vi ikke skulle til Leningrad likevel, og vi ble sendt til Norge. Vi kom i land ved Fredrikstad, og så ble jeg stasjonert der og senere ved Sarpsborg. I 1943 ble så hele gruppen min sendt nordover, til [EtStedNordpå]*.

Der ble jeg værende til krigen var slutt. Jeg møtte ei lokal jente, og da krigen gikk mot slutten gifta vi oss. Men noen måneder etterpå erklærte de norske myndighetene at ekteskapet vi hadde inngått var ugyldig fordi hun var bare 22 og et halvt år. De mente hun ikke var gammel nok til å gifte seg uten farens tillatelse. Så vi reiste til Trondheim og gifta oss igjen der, to ganger tilogmed. En gang hos den tyske konsulen og en gang hos sorenskriveren. Da var vi sikre på at det ville være gyldig i både Norge og Tyskland. Det var ikke lett, skal du tro. Faren hennes var ikke akkurat villig til å skrive under på papiret for at hun skulle få gifte seg med meg – du vet, krigen var jo akkurat over og jeg var jo tysk soldat. Men vi ble da gift. I 1947 flytta vi til Tyskland, sier han. Jeg spør ikke hvorfor. Det er ikke vanskelig å forestille seg at det rett etter krigen må ha vært vanskelig med et blandingsekteskap av dette slaget.

Men det var vanskelig i Tyskland også. Det var jo rett etter krigen, og det fantes ikke jobber eller andre muligheter. I tillegg var tyskerne som regel skeptiske til meg fordi jeg egentlig var fra Tsjekkoslovakia. Selv om mine landsmenn ikke sa noe direkte til meg, tror jeg det at jeg hadde kjempet hele krigen i den tyske hæren gjorde at mulighetene mine blant dem også var små. Det ble til slutt for vanskelig å bo der, ikke jobb, ikke penger, ikke noe bra for min kone. Så vi flytta tilbake til [EtStedNordpå]. Dit kom vi i 1957, og siden flytta vi aldri mer bort derfra.

Hva har du gjort der, spør jeg, hva levde du av? Han forteller hva han har drevet med, blir stolt i stemmen når han nevner profesjonen, kundene, jobbene han har levd av. Like stolt blir han når han forteller om kona, om hennes livslange ansettelse hos en og samme arbeidsgiver hvor hun utvilsomt har satt sitt preg på mange mennesker. – Vi hadde det bra, sier han. Forteller om barn og barnebarn, blir litt ekstra stolt når han forteller meg om de to oldebarna han har opplevd å få og bli kjent med.

Vi hadde et godt ekteskap i femtisju og et halvt år, sier han. – Den eneste grunnen til at det ikke ble sekstito og et halvt år, er at hun døde for fem år siden, sier han med en undertone av sorg i stemmen. – Hun døde, og siden det har jeg levd alene. Men heldigvis har jeg familien nært, sier han.

Vi prater mer. Han forteller detaljer jeg ikke har inkludert i teksten ovenfor, utdyper opplevelser og kronologi. Han oppdager at jeg også snakker tysk, og dermed er det mye mer han kan fortelle. Aldri viker han unna når jeg spør om noe, aldri glatter han over eller bortforklarer han noe. Han bare sier det, rett frem, slik det er og slik det var. Det viser seg at jeg en gang har bodd like i nærheten av den første leiren han fikk opplæring på i Tyskland, da han var fersk rekrutt i Hitlers hær.

Etterhvert må vi naturligvis avslutte, og våre veier skilles. Mest av alt vil jeg hente en båndopptaker, komme tilbake til ham og be ham fortelle alt en gang til, og med enda flere detaljer. Jeg vil stille ham alle de spørsmålene jeg har holdt tilbake denne gangen, ikke fordi jeg ikke turte men fordi jeg visste vi ikke ville rekke over alt uansett. Jeg vil invitere ham på middag og høre mer, men jeg kan ikke. Det er faktorer i situasjonen som hindrer meg i å gjøre noe mer ut av dette møtet. Dessverre.

Når jeg går derfra, er hver detalj av det han fortalte spikret i hodet mitt. Entusiasmen min får hjertet til å slå et par ekstra slag. Og jeg kjenner på en sorg. Sorg over at dette var vårt første og eneste møte, sorg over at historien hans og erfaringene hans kan være borte snart – han er jo en gammel mann. Sorg over at jeg ikke har møtt ham før, under andre omstendigheter, på en måte som kunne tillate meg å bli bedre kjent med mannen, både den han var og like mye den han er.

Og under det hele stikker en følelse av takknemlighet. Takknemlighet fordi jeg fikk møte ham, fikk høre hans historie, fikk bli beriket helt uventa.

Det var magi i en vanlig hverdag. Og jeg lover: Jeg har ikke lagt til eller overdrevet noe som helst. Alt er slik han fortalte det. [Det er bare ikke ALT han fortalte; noe holder jeg av flere hensyn utenfor nettet.]

* Jeg har sensurert denne detaljen for at det ikke skal være mulig for noen å identifisere mannen etter å ha lest hele innlegget. Stedet hvor han har bodd i mange år er ikke større enn at det ellers ville vært mulig.

Advertisements

4 thoughts on “Historietime utenfor allfarvei

  1. Åh, fantastiskt. Vilken ynnest att få en sådan historia berättad för sig. Ibland bjuder livet på en oväntad karamell som smakar både sött och syrligt… Åh. Så fint.

  2. AltGodt: My pleasure. Jeg er glad HAN fortalte!

    Suziluz: Det var fantastisk. Jeg hadde gåsehud underveis.

    MittSnitt: Jeg venta på deg her 🙂 Regna med at dette var noe for deg, og tenkte på deg underveis mens jeg snakka med mannen. Takk for rosen; de ordene er nøye gjennomtenkt ut fra erfaring…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s