Laura Djupvik: Båten er så liten

Dagny reiser tilbake til barndomshjemmet på ei øy på Vestlandet sent på året. Der skal hun feire jul sammen med søsteren Anna. Moren døde i oktober samme år, og det er første gang Dagny er tilbake siden da. I startfasen er kjæresten hennes med, men han må etterhvert tilbake til storbyen.

Mens Dagny er hjemme – i heimhuset, som jeg ville sagt på min dialekt – gjenopplever hun mye av barndommen og oppveksten. Forholdet til foreldrene og til søstra Anna står sentralt, men også andre folk som den gamle mannen Bor dukker opp. Og hele tida mens Dagny er i huset, hører hun lyden av mora – som er død, men likevel tydelig tilstede for Dagny. Faren og hans musikk står sentralt i oppveksten, men han dør mens Dagny og Anna er barn. Etter det er det moren som ruver med sitt stillferdige nærvær.

(Klikk for link til original.)

Det er så mye fint i denne boka. Den er vâr uten å være overforsiktig. Den forteller uten å skrive med store bokstaver. Den er innholdsrik uten å bli rotete eller masete. Den er sår uten å bli sørgelig. Den er virkelighetsnær uten å bli kjedelig. Og kanskje viktigst av alt: Assosiasjonene. Ord som vekker assosiasjoner er er brukt med varsomhet og ettertanke. Bor bringer tankene hen til ‘Borr i bekkmørtna’ fra TV-serien Nattseilere, hvor Helge Jordal spilte karakteren Borr som «var på flukt fra lensmann og fut». Denne bokas Bor befinner seg også i et grenseland, både mens han levde og da han var død. Og også Dagny lever i et slikt grenseland; et sted hvor de levende og de døde ikke alltid er enkle å skille fra hverandre.

Et annet eksempel på en vellykket allegori er selve tittelen på boka, ‘Båten er så liten’. Den er en lett omskrevet strofe fra en gammel søndagsskolesang: Min båt er så liten, og havet så stort… I boka kan man hevde at øya representerer båten; det trygge, kjente stedet hvor man er beskyttet og hvor livet leves, mens havet i virkeligheten representerer resten av verden – og følelsen av at båten er liten, havet stort, speiler seg i hvordan Dagny forholder seg til hverdagen hjemme som trygg og vant, mens alt ‘utenfor’ og den store verdenen er mer ukjent og kanskje utrygt terreng. Samtidig blir det aldri statisk; Dagny syns Oslo er langt borte og ukjent, men ender opp med selv å flytte dit og finne seg noenlunde tilrette.

Personene i boka er ikke statiske; de forandrer seg underveis. Anna følger drømmene sine og blir skuespiller, Dagny flytter til Oslo, de tre tantene som stadig var tilstede og sammenlignet Dagny med dama hun var oppkalt etter (deres søster) blir gamle og dør, men ikke før de har sluttet å sammenligne Dagny med originalen – for hun ble eldre enn det originalen rakk å bli før hun døde.

Historien i boka veksler mellom fortid og nåtid uten på noe tidspunkt å bli forvirrende. Samlet sett forteller den en historie som starter i Dagnys barndom og følger henne gjennom oppveksten til hun har blitt voksen, og mora dør. Også historien om foreldrene – den bokelskende mora og den musikkelskende faren – og hvordan de kom sammen blir fortalt der det hører hjemme. «…som etter to korøvingar og ein spasertur alltid hang saman.» Hvert ord forteller mer enn sammenhengen det står i.

Det som slo meg da jeg leste boka, og som jeg kjenner stemmer i ettertid, er at stilen minner meg mye om Jon Fosse og boka ‘Naustet’. Det er mange gjentakelser, som om hovedpersonen i begge bøkene har noe manisk over seg. Det ligger også en parallell i det at historien er relativt enkel, samtidig som det er stadig nye detaljer som kommer frem for hver gang den blir fortalt. Historien utvikler seg i det som ligger gjemt inni og mellom gjentakelsene, selv om dette er mer ekstremt hos Fosse og derfor lettere å lese hos Djupvik. Det gir stadige overraskelser, og boka blir aldri kjedelig.

I det hele tatt er Djupviks bok ei lita perle, intet mindre. Det er mye mer jeg kunne sagt, om identitet i øysamfunn og på småsteder, om klisjeer (gutt i bil) som likevel gir mening, om samhold og tilhørighet og fremmedgjøring på samme tid, om ferger og avstander både i geografi og mellom mennesker. Men jeg gjør det ikke. Man skal ikke analysere en god bok i hjel.

Jeg vil heller anbefale deg å finne tak i boka og lese den selv. Den er vel verdt det.

Advertisements

4 thoughts on “Laura Djupvik: Båten er så liten

  1. Så fint at du likte den. 🙂 Eg merkar at det er lenge sidan eg las den, namna fortel mykje som du skal få høyre meir om snart. (Krytpisk, I know…)

  2. Hehe… Jeg likte den veldig godt, som du ser! Det er mye mer jeg kunne analysert i forhold til boka, og nå er jeg spent på historien om navnene 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s