Du tror det ikke før du får se det

Dette er bloggposten jeg aldri trodde jeg skulle skrive.

Men jeg har altså vært på kino og sett ‘Sex And The City 2’, den andre sex-og-single-liv-filmen. Og selv så usannsynlig det høres ut, må jeg være ærlig og si det: Den var mye bedre enn jeg forventa, til tider direkte festlig, og jeg koste meg i salen!

La det være sagt: Jeg hadde svært lave forventninger til den. Faktisk ville jeg neppe sett den om det ikke var en ‘ting’ jeg og et par feriegjester gjorde sammen. Jeg elsket serien – med alle sine svakheter også – da den gikk på TV og var blant dem som strakk seg langt for å se seriefinalen; jeg holdt pusten ei hel uke for å se om det ble noe av MrBig og Carrie til slutt. Selv om jeg personlig elsket Aidan. Jeg var ikke imponert over eneren; den første spillefilmen om damene fra tv-serien. Så toeren skulle få leve godt uten meg i salen, tenkte jeg. Men gikk likevel. Heldigvis.


For toeren er rett og slett en morsom film! Ja, den er til tider karikert. Ja, persongalleriet er relativt endimensjonalt. Ja, det er tidvis forutsigbart. Ja, der er mange plumpe vitser og kommentarer fra Samanthas side. Kort sagt: Ja, det er mye man kan kritisere for om man vil. Og kult-dyrkinga som det etterhvert har blitt rundt filmene og serien kan få noen og enhver til å avskrekkes. Men slo det meg: Hvis jeg ser på essensen i kritikken og sammenligner med andre filmer, så kommer den slett ikke så dårlig ut. Og da er jeg ærlig, ut fra min oppfatning. For eksempel:

Den er karikert
Ja, den er det. Filmer er gjerne det for å få frem et poeng, i alle fall filmer som er ment å være morsomme. Eddie Murphy, Jackie Chan, det meste med Hugh Grant. For eksempel. Eller fjorårets hit-film Hangover? Det er ikke noe galt i å være karikert så lenge det gjøres med et snev av selvironi og snert, og det har denne filmen i massevis om man er villig til å se det. Eller gjelder det andre regler for jentefilmer enn guttefilmer?

Persongalleriet er endimensjonalt
Ja, men med forbehold. Hovedpersonene i toeren er langt mindre endimensjonale enn i eneren, for å nevne noe. Tre av de fire hovedpersonene har fått rom for langt flere nyanser i sin personlighet i denne filmen enn de hadde i eneren, og den fjerde – vel, hun var for en gangs skyld litt verdt å se på fordi hun koste seg og hadde det gøy, i stedet for å være gjengets superbitch som hun ellers ofte var. Kjempestas for en ‘gammel kjenning’! Filmer som f.eks. Hangover (kjempemorsom, men ikke akkurat nyansert…) eller A-Team, som jeg så i går, står støtt på beina selv om de fleste karakterene er ganske endimensjonale og enkle. Helten Jason Bourne var ikke akkurat mangefasettert i filmtrilogien ‘sin’, for eksempel. Hvorfor skulle det gjelde andre regler for en jentefilm som SATC2? For resten av karakterene er det litt annerledes, diverse kulturelle stereotyper lar seg lett identifisere i filmen. Men du skal ikke se mange filmer før du legger merke til at persongalleriet rundt hovedkarakterene gjerne ER endimensjonale, enten det er drama eller komedie. Dette er ikke noe som er spesielt for denne filmen, og det er heller ikke dårlig gjort. Selv det ellers tidvis demoniserte begrepet (i amerikanske filmer) ‘arabere’ fremstår som langt mer nyansert og faktisk virkelighetstro enn andre kulturer ofte gjør i amerikanske og europeiske filmer.

Den er forutsigbar
Tjah. Noe er forutsigbart (Charlotte er fortsatt gift, Samantha har sex, Carrie slites mellom MrBig og Aidan), men mye er ikke det. Hovedvekten i denne filmen er ikke, og skal ikke være, hvorvidt handlingen lar seg predikere eller ikke. Derimot ligger fokuset heller på dynamikken mellom karakterene; mellom de fire damene i ulike konstellasjoner, på forholdet mellom dem og ‘hverdagslivene’ deres (filmen er unntakstilstand siden de drar til [fake] Abu Dhabi) med sine krav og utfordringer, og på forholdet deres til personene rundt seg. Ikke bare er det godt gjort å få inn så mange nyanser på en relativt sammenhengende måte, det er også en langt mer jordnær touch over denne filmen enn det var i den forrige. De er fortsatt glamorøse, men bakekontakten er i behold. Det er snørr, tårer, hetetokter, tvil og ambivalens, krangel og forsoning. Der den forrige filmen sa ‘Fordi jeg fortjener det!’ med store bokstaver, sier denne filmen ‘Jeg er okay, du er okay. Det ordner seg etterhvert!’ på en måte som aldri blir klissete. Den har simpelthen litt mer sjel.

Plumpe linjer fra Samantha
Samantha handler om sex og da hører dårlige kommentarer og ordspill med, omtrent som en samtale med en far som gjerne vil henge med og være kul men i virkeligheten ligger tjue år bak dem han snakker med. Hva med kommentarene til James Bond? Hva med alle replikkene i Ocean’s Eleven-serien som har dobbel bunn og til tider metabetydninger (Brad Pitt til George Clooney: ‘get some kids!’) og mest av alt minner om et gjennomvasket, tannløst Oscarshowmanuscript? Hva med alle militær-mann-macho-linjene som føk ut mellom skytesalver, eksplosjoner og bremselyder under gårdagens A-team-film? Ingen skal påstå at ikke gutte- og actionfilmer ofte har replikker man ler av utvendig, samtidig som man krymper seg innvendig om man begynner å tenke over dem. Hvorfor skal man ikke gi like mye spillerom til en påkostet film som denne, selv om målgruppa er mer eksklusivt retta mot damer?

Er du ute etter en virkelig god film som forteller deg noe om livet og om verden rundt deg, som åpner øynene dine for et eller annet du tidligere ikke har sett, så er ikke dette filmen for deg. Men er du ute etter en morsom film med åttitallsreferanser (touched for the very first time, anyone?), humor og noenlunde sammenhengende og troverdig plott, så er dette faktisk en flott måte å tilbringe 180 minutter på. Den er ikke feilfri og det er alltid rom for forbedringer, for all del. Men hvis du er ute etter et par timers lettbent underholdning som aldri lar deg sovne, så er dette simpelthen en film som er verdt å se. Du finner ikke svaret på livets store gåter i den, men du får ledd godt og blir underholdt så lenge den varer. Det er det en film av denne typen skal gjøre, og SATC2 svikter ikke.

Den er simpelthen verdt å se og la seg underholde av. (Om så bare for gjensynet med Aidan; bakfra i jeans og hvit skjorte! 😉 ) At den i tillegg har et soundtrack som flere ganger fikk meg til å ville reise meg og danse litt, er en bonus!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s