Lofoten grafitti (II)

På trafo i Svolvær

Glimt fra kjøkkenet

Da jeg flytta inn i leiligheta jeg nå bor i, slo det meg under utpakkinga at jeg egentlig mangler serveringsfat. Kakefat har jeg, og boller, og middagsservise og sånt. Men fat til å legge maten opp på (hvis man ikke vil sette kaserollene på bordet…) manglet. Planen var å lete litt etter et sett jeg kunne samle på, evt kjøpe meg noen fat i samme serie som middagsserviset mitt. I mellomtida, tenkte jeg, kunne jeg jo kjøpe meg noe billig på en bruktbutikk. Bare for å ha noe enkelt, til jeg finner det jeg virkelig har lyst på.

Servise fra Figgjo Flint (foreløpig med ukjent navn)

Så kom jeg innom en bruktbutikk på min vei. Der fant jeg dette – to serveringsfat, fire dyptallerkener og ei melkemugge fra Figgjo Flint. Jeg falt fullstendig for designet; lys grått og hvitt, og helt enkelt. Dyptallerkenene skal jeg inntil videre bruke som serveringsboller, og melkemugga får jeg plass til litt saus oppi. Det ser simpelthen elegant ut, spesielt i virkeligheten vs på bilde! Jeg har ikke klart å finne ut hva modellen heter, men det skal jeg klare å forske meg frem til etterhvert.

Kommer du over noe som ser ut som dette på din vei, vet du hvem du kan kontakte. Jeg vil gjerne ha mer!

Update 31.07: Jeg har mailet og ringt til Figgjo, som viser seg å ha kjempegod service! De i butikken klarte ikke å identifisere serviset mitt, men har videresendt min mail (med bilde) til administrasjonen. De har imidlertid ikke noen katalog over gamle produkter, så når fellesferien er over, vil et menneske derfra simpelthen gå inn på lageret og se igjennom alt til de finner det! Snille folkene. Det kaller jeg service!

Salt lykke

Vi var ikke alene der!

Og når været overrasker meg og kommer med varme og oppholdsvær, er jeg ikke i tvil om hva jeg helst vil. Jeg tar den lille nyanskaffede i band og tusler til fjæra. Komfortabelt sakte, fordi han er liten og ikke skal slites ut. Vi går forbi hager som dufter av syrin og hegg, langs fortauet forbi butikken der snuten flyr mot ispapirene som noen har slengt på bakken. Videre bortover forbi veien opp til vorsteheren vi møtte her om dagen, og videre bortover. Ned mot elva, forbi skolen og til enga med hestene. Han ser dem, lukter dem og er fryktelig nysgjerrig. De ser ham, men bryr seg tilsynelatende ikke. Strømgjerdet skiller dem uansett fra hverandre.

Like glad i fjæra som eieren sin

Så går vi over veien og ned den lille traktorveien som fører til fjæra. Han svinser lykkelig bak og ved siden av meg. ned veien, bortover stien. Når gresset på hver side er dobbelt så høyt som ham, blir han ikke redd. Tvert imot. Han bykser uti med dødsforakt og spretter som en hare hit og dit. Jeg ser at han ler inni seg og fryden lyser ut av øynene. Så er vi nede i fjæra. Han får snuse på tang og alger, skjell og fjær og måkelort. Duftene av blomstrene fjetrer den lille snuten, og han beveger seg ivrig fra gult til lilla til rosa til hvitt til blått. Og tilbake. Som om han ikke får nok.

Han er sliten, den lille, vi har gått langt for en liten valp og jeg ser at han glipper litt med øynene og vil sove. Men hver gang han har lagt seg ned og krøllet seg sammen til en liten ball, som huskyer gjerne gjør, setter han seg opp igjen. Alltid med ansiktet vestvendt. Det er som om han ikke kan få nok av utsikta. Så der sitter vi, valpen og jeg, og nyter utsikta på både kort og langt hold. Nyter oppholdsværet, varmen, den lune brisen som smyger seg inn uten å kjøle oss ned.

Hvem trenger sol når man har dager som denne?

Og så snakker de om akademisk forflatning

Professor vil straffe studenter som stryker eller ikke møter opp til eksamen? Ja jøss, det er på tide. Det skulle bare mangle at ikke unnasluntring og latskap straffet seg!

I samme farta kan man innføre refusjonsrett for studenter hver gang foreleser stiller uforberedt eller ikke møter til veiledning. Kroner 500,- per gang, kanskje, timelønna til akademikeren tatt i betraktning? Videre burde Universitetet måtte betale endringsgebyr for hver gang en forelesning eller et seminar endrer tidspunkt eller sted. Endring av begge teller som to endringer. Kr 25 pr berørte, registrerte student pr hendelse, kanskje, er det passende? Og med et lite siste-liten-påslag dersom beskjed blir gitt senere enn 48 timer før forelesninga/seminaret skulle avholdes?

Jeg er sikker på at om vi innførte denne ordninga, ville det være en rekke punkter som hver av partene (studentene, universitetet, professorene) kunne komme med og kreve kompensasjon for. En for alle, og alle for en!

Alternativt kunne man naturligvis heller søke seg mot roten av problemet. Hvorfor møter ikke studentene til eksamen? Har de forsovet seg, har de glemt det, eller føler de seg for dårlig forberedt? Hva kan man i tilfelle gjøre med sistnevnte? Og hvis de stryker; kommer det av at de har brukt for mye tid på deltidsjobben sin, festa for mye, starta lesinga for sent…eller noe annet? Er det noe av dette man kan gjøre noe konstruktivt med, fra begge parter?

Se, det var det visst ingen som visste. Herr professoren skjøt spurven med kanon, og det eneste som var igjen etterpå, var minnet om et egg som en gang ble klekket ut. Forgjeves. Men skyttergravene lever i beste velgående.

Lofoten grafitti (I)

På moloen i Svolvær

Streif av sommer

Landegode ligger timer bak oss

Vi var der den dagen sola kom frem etter mange dager bak skyene. Den ene av de to dagene det var som aller viktigst – den andre var da vi gikk gjennom Åselidalen – gled skyene sakte ut i ingenting, og sola kom frem. Det blå kom frem, både i himmelen og i havet, og det lyse og lette og muntre kom frem i alle oss. Sjøsyketablettene var overflødige, for Vestfjorden viste seg fra sin aller beste side. Og MS Trollfjord la Landegode og Bodøbyen bak seg. Bak oss. For vi satte kursen nordover.

Hurtigruteromantikk...

Det var da den første av dem kom at jeg skjønte det ville bli et bra motiv. Han sto klar med kameraet, hun stilte seg opp. Jeg gjorde det jeg kunne for å virke uoppmerksom og fraværende. I stillhet slo jeg på mitt eget kamera. Slo av blitzen. Så var øyeblikket der – og jeg knipsa. Hurtigruta er ikke bare blåhvithårede amerikadamer og pertentlige tyskere. Den er også romantikk på sjøen mellom Stamsund og Svolvær.

Utsikt fra inni Trollfjorden

Klart vi var der. Det var alt jeg vet at det er, alt de hadde håpt at det var. Jeg trenger ikke si noe mer. Tror jeg.

Rett over Sandvikssanden. Nyken uti havet.

Jeg advarte dem på forhånd og sa at det var en parkeringsplass omtrent på toppen av bakken. De takket, og alle tre bilene stoppet der. Jeg var raskt ute med kameraet. De måtte på med klær og sko før de kom ut. Jeg hadde regna med det, og posisjonerte meg slik at jeg var tilbake da de kom frem til kanten. Temperaturen gjorde at vi nøyde oss med å ta bilder. Ti grader til, eller mer, og vi hadde inntatt stranda nedenfor og bada. Garantert. Kanskje neste sommer?

Sommervakre Nykvåg

Hvis du er i Lofoten og Vesterålen, vil du sannsynligvis gjerne se et ‘ekte’ fiskevær. Og det fins flere alternativer, jeg skal ikke rakke ned på noen. Men hvis du tar turen til Nykvåg, får du seg og oppleve et ekte fiskevær som fortsatt er i bruk nettopp som det. Det er mange båter som har utror herfra gjennom vintersesongen, om sommeren er det roligere. Er du her i løpet av sommeren – uansett når – har du fantastisk utsikt til midnattssola og storhavet fra moloen. Romantisk er det også… Og skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Det gule huset på brygga til høyre er ei ekte rorbu som om sommeren leies ut til turister! Den har enkle kjøkkenfasiliteter og seks sengeplasser, og den er fantastisk koselig – jeg har selv bodd der med feriegjester for noen år siden. Hvis det frister, må du gjerne gi meg et hint om du vil ha kontaktdetaljer.

Lite rom for privatliv i sesongen 😉

I fjellet som starter nærmest som en knaus bak det gule huset i høyre kant av forrige bilde, er det et fuglefjell hvor tusenvis av måker hekker. Du kommer så nært at du nesten kan ta på dem. Sannsynligvis ser du også flere ørner, for fuglefjellet er god næring for dem. Vi kom så sent på sommeren at hekkeperioden for det meste var over, men en og annen måke holdt fortsatt stand. Ørn så vi også, og havsuler, lundefugler, lomvi og andre sjøfugler. Skarven satt i fjæra.

Skal vi klatre til topps?

Seks kilometer nord for Nykvåg ligger Hovden, et fiskevær som byr på det meste Nykvåg har, og enda litt mer. Hovden har nemlig lange strender med kritthvit sand og grønt hav, og tre store fiskehjeller som står helt nede i sanda. Det er en av dem du ser her; stranda ligger på motsatt side av fiskehjellene. Kanskje du klatrer til topps i en av hjellene? Nede på stranda kan du bade om du vil, og ved sønnavind er det gode forhold her siden stranda er nordvendt. Eller kanskje du bare vasser ut til Liksteinen?

Sommerens kaffepausefavoritt

Kommer du til Hovden om sommeren, anbefaler jeg en stopp ved menighetshuset. Akkurat der veien svinger til venstre går det en stikkvei til høyre, og fra 12-18 alle hverdager finner du åpen cafe der nede. Det er av den gode, gamle sorten, med vafler og sveler stekt etter behov, samt kaker, brus, kaffe og andre gode saker. Is har de også. Betjeninga er gjerne barn og ungdom, mens foreldrene står på kjøkkenet og lager maten. Og kommer det flere gjester enn de har regna med – som da jeg og mine 10 ramla innom en dag for ikke lenge siden – ringer de om nødvendig hjem og får noen til å komme med ekstra egg, melk og mel. Og sånn. Det står ikke på innsatsviljen. Mat og drikke kan inntas både inne og ute, alt etter hva man har lyst til. Kosen er uformell og uovertruffen.

Er du skikkelig heldig, har du ei vertinne som sørger for at dere får gravd litt etter mark i bakken bak menighetshuset. For på vei hjem er det ikke utenkelig at turen går via et fiskevann oppi fjellet innenfor en fjord, et sted hvor man kan kjøre helt frem med bil og fiske med hva slags agn man vil ytterst på stanga. Noen tok fisk på mark, andre tok på sluk og på flue. Men det er en annen bloggpost for en annen dag…

Svolvær by (summer) night

Det er sent om kvelden og alle har lagt seg. Alle, unntatt meg. Jeg sitter i en sofa i ei rorbu i Svolvær og hører vannet skvulpe under meg. Rorbua er delvis bygd på påler, og det har nettopp vært flo. Mens vannet siger nedover igjen, skvulper det rundt pålene rett under meg, og med åpent vindu kommer de klukkende lydene rett inn. Det er ikke en lyd du vil høre om du sitter og må på do… Men det åpne vinduet bringer også med seg frisk luft, ei luft som forteller om hav og kveld og måkeglam og regn. Og om en sommer som snart er over uten noensinne å ha begynt.

Det regner ute, det drypper fra takene

De har lagt seg, alle de andre, og det er bare meg igjen. Og jeg sitter her og tenker at nå er det snart slutt. De siste nettene med midnattsol er nyss overstått, fellesferien er godt igang, sommeren kom seg aldri opp til 68 grader nord og nå er det nesten over. Det er ikke lenger tid igjen til å få varme i lufta og havet slik at man kan bade og tro at man er på sørligere breddegrader. Sjansen for at marka skal være tørr og støvler overflødige minker for hver dag som går, og det er igjen politisk korrekt å innrømme at man er værsyk. Det som tidligere var harakiri har nå blitt gjengs oppfatning og ingen syns man er en sytpeis om man klager over været og bestiller tur til Kreta i september. Eller august. Eller oktober. Eller med første ledige fly, egentlig.

Mange nyanser av grått, vått og blått

Jeg sitter i Lofoten med blank kalender. For planene jeg hadde sammen med sommergjestene har blitt satt på vent; selv innbarka søringer sier nå «…men vi får se an været!» hver gang det er snakk om en eller annen aktivitet. De har lært. De har vært kalde, våte og slitne – men humøret har de beholdt, samme hva. Villigheten til å utsette seg for slike prøvelser igjen, er imidlertid redusert. Dager med sol og greie temperaturer innimellom har gjort dem klare for det meste, bare været ikke er for galt. De sniker seg bort i skjulte kroker for å ha motiverende samtaler med familiemedlemmer som befinner seg i sol og 40 plussgrader. Eklingene.

Snart svømmedyktig svolværgeit

Svolværgeita er en vassdrukken pelsdott oppi fjellsida. Rorbua er en tørr og trygg oase i en verden som minner om Noas dager. Fjasboka flommer over av dårlige vitser om at sommeren kom så fort ‘at jeg var på do mens den var her’, og jeg selv kjenner at det begynner å tære på motivasjonen til å finne på ting å gjøre sammen med gjestene. De sov middag mens jeg dro på kunstutstilling, maten nøt vi sammen – innendørs, så klart. Han lokale værmannen som sa at ‘det skal snu den 20. juli‘ må ha vært dårlig informert, for her er alt ved det samme: grått. Bare unntaksvis får vi dager som i går. De blir til gjengjeld utnyttet til fulle, som om hver dag var den siste solskinnsdagen og som om vi var i ferd med å slippe opp for tid.

Men det gjør vi ikke. Det kan enda snu. Jeg kan fortsatt få dager i tights og flipflopper, dager med badedrakt og håndkle, dager liggende i gresset, sovende sammen med hunden min. Dager med nyplukka blomster i vase på bokhylla i stua, dager å knipse på og blogge om, dager som de man vil minnes. Indian summer i august? Jeg lever i håpet. Jeg gjør det. Sier jeg til meg selv.