Jeg trodde jeg visste hva jeg gikk til

Vestfjorden snart tilbakelagt

Det er i skrivende stund bare 48 timer siden planene ble kastet omkull. Jevn jobbing i overskuelig fremtid ble til intens jobbing ei kort stund og deretter fire fridager på rad. Samtidig fikk jeg muligheten til å ta en tur hjemover i godt selskap. Man takker ikke nei til sånt når livet byr. Spesielt ikke når man får en nydelig fergetur over Vestfjorden som en del av avtalen.

Æ e heime. Sola e oppe.

Det er to ting som er obligatoriske så snart jeg kommer hjem. Det ene er en tur rundt øya i bil. Det andre er en tur over et bestemt fjell. Turen rundt øya tok vi i kveld, fjellturen regner jeg med å ta i morgen. Da vi i 23tida kjørte vestover var dette utsikta mot Bø i Vesterålen, og landet du ser på andre sida av fjorden er Bø i Vesterålen – og faktisk traktene hvor den nye cafeen til Åsa ligger. Jeg kunne nesten vinket til henne i solskinnet!

Temperaturene tapte, fargene vant 🙂

Det er arktis, det er sommer, det er senkveld – og det er fargerikt. Det er mye jordbruk på øya mi, men her og der ligger et jorde som ikke blir slått. I alle fall ikke denne sesongen. Dette er omtrent på Dragnes og fullt av smørblomster og etterhvert syregress. I veikanten er det skogstorkenebb, hundekjeks, jonsokblom og anna fargerikt snadder. Men det var enga som fascinerte meg. Til tross for at juni var den åttende kaldeste juni noensinne, har fargene klart å trenge seg frem. Jeg knipsa mange bilder i kveld.

Naust som er naust, ikke fordekte fritidsboliger...

Disse naustene ligger på yttersida. Du ser Aust-Vågøya på den andre siden av fjorden, og utenfor der og skjult bak skyene finnes det litt Vest-Vågøy og en Gimsøyhov. På jordene foran naustene holder en flokk kyr til bak strømgjerdet, men de var utenfor skuddvidda til kameraet mitt dette øyeblikket. Sollyset kom fra nordvest, skyene og vinden fra sørøst. Det ga tidvis spektakulære spill på himmelen.

Sub-arktisk jordbruk i kveldssol

Furet, værbitt, over vannet. Og de klorer seg fast. Her har folk dyrka jorda i uminnelige tider, og dagens bønder står ikke tilbake for dem som levde her for et par tusen år siden. Her drives det med kyr, sauer og hester, og jorda dyrkes ikke bare til dyrefor. Når vinden er på vest river det i hushjørnene her, og når vinterens nordaust tar tak, er det nesten som man flyr på hav. Men på solvarme sommerdager finner du knapt noe vennligere sted. Selv Strøna, det høyeste fjellet på andre sida av fjorden, ser overkommelig ut på tider som dette.

Himmelrommet er kamparena; skyer vs vind

Vinden og skyene kjemper om overtaket på himmelvelvingen. Ørna som vanligvis sitter på en kampestein i fjæra, har dratt sin kos for dagen. Steinen står tom tilbake, men ensom er den ikke. Det finnes flere av samme sort i umiddelbar nærhet. Vi er bare flyktige gjester; kommer, stanser, knipser, drar. De er evige, de blir der de allerede har ligget i uminnelige tider.

Jeg er glad jeg har enda noen dager her før jeg setter snuten mot sør igjen. Planene er ikke klare, men kameraet blir uansett med. Og bloggen, indirekte.

2 kommentarer om “Jeg trodde jeg visste hva jeg gikk til

  1. hadde jeg kunnet lage et hjerte uten å bytte om hele tastaturspråket fra norsk til engelsk, hadde jeg gjort det. (det er så fint her. herregud. æ trur æ hadde glømt det litt)

  2. Takk for den 🙂 Ja, det e så fint her. Så grenselaust fint at æ bi matt heile tia og innimellom, spesielt når æ fer på plassa æ kje har vært på på ei stund. Som i dag. Snart blir det to uke med farting hit og dit lamme sommargjesta. E så utruli glad at æ kan bo og lev og jobb her nu 😀

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s