Og jeg blir aldri lei av deg

Selv om det er fridager betyr det ikke at man ikke har ting som må gjøres. Og når noen skal et ærend som innebærer biltur til dalstroka innafor er det ikke vanskelig å melde seg som frivillig medhjelper. Jeg mener, man har jo kamera og eventyrlyst – da er litt muskelinnsats en liten pris å betale for å få utfolde seg litt med de to andre.

Øya mi på litt avstand

Vi skulle over fire-fem broer og gjennom en tunnel. Rundt en fjord, omtrent, og til et sted vi kan se fra stua hjemme. I gamle dager brukte de båt og kunne reise nærmest i en rett strekning. I dag bruker vi bil og må snirkle oss rundt. Men belønninga gjør det verdt det. Her ser du øya mi fra en uvant vinkel, i alle fall for denne bloggen og for meg. Jeg bor litt til venstre for midten av av øya du ser på andre sida av fjorden. Jeg befinner meg på landets største øy, og den til høyre er den tredje største øya i landet. Det er mange øyer her. Visste du at identitenen og identitetsbygging hos øyboere er en egen gren av samfunnsfaglige studier?

Ser du Møysalen innerst til venstre?

Veien snirkler seg for det meste langs havet. Den snirkler seg også langs foten av fjellene. Det er ikke langt mellom dem; hav og fjell henger tett sammen her oppe. Hvis du reiser denne veien med buss og sitter på for eksempel høyre side, vil det du ser på veien bortover være helt forskjellig fra det du ser på veien tilbake. Som om du var to ulike steder, mens det egentlig er en og samme vei. Jeg har selv kranglet med søringer som trodde jeg lurte dem da vi kom tilbake – de mente at jeg hadde valgt en annen vei for returen, jeg lovet på tro og ære at det var den samme veien som da vi dro bortover.

Fargeriket

Det er så mange farger her. Jeg glemte det litt da jeg bodde andre steder, da jeg så hager med blomster i alle regnbuens farger. Men her er det annerledes likevel; fargene er ikke begrenset til hagene men er overalt i landskapet. Sjefsgartneren har strødd smørblomster, løvetann, hundekjeks, mari gullsko, jonsokblom og skogstorkenebb utover med raus hånd, og bondens grønne etterlatenskaper fra de årene jorda her ble dyrket, skaper en fin kontrast. Rekka oppover Langøyas østside står ikke tilbake for Lofotveggen lenger sør, taggene hugger seg oppover og forteller om årtusener med vann i bevegelse, en erosjon som fortsatt pågår.

Nyttebygg ved havet

Naust ved fjorden. Man har nausttufter i området her som er over 1000 år gamle, men tradisjonen lever fortsatt i beste velgående. Ser du byggverket til venstre av disse tre? Det er ikke en feil, noe uferdig eller et byggverk overgitt til forfallet. Det skal være sånn. Denne typen naust brukes til tørking, både av fangst og utstyr. Ser du godt etter, ser du at den nederste halvparten av bygget er omkranset av et nett, og innenfor nettet henger tørrfisk. Og lenger opp, innenfor den lille veggen som finnes helt øverst, ligger garnnøter til tørk på bjelker og stolper. Når garnene har vært brukt til fiske i havet, blir de skylt i ferskvann etterpå og tørket – for at de ikke skal råtne og bli sprø. Da er bygg som dette fine, siden gjennomluftinga er god. Jeg trodde de het noe ‘mer’ enn naust, men … de heter visst bare naust.

Pit stopp con aqua

Vi glemte å ta med oss vannflasker. Og da jeg sa det, merka jeg hvor mye av utlandet som ligger i meg, hvor mye tid borte herfra som fortsatt preger meg. For det er ikke alltid nødvendig å ha med seg vannflaske som koster en femmer per desiliter vann. Man kan jo bare forsyne seg! Der er alltid en bekk, alltid ei lita elv, alltid et sted hvor ferskvannet sildrer eller buldrer fram gjennom naturen. Friskt, sunt og tilgjengelig. Og gratis. Sjåføren er mer på den lokale frekvensen enn jeg var et øyeblikk; han hadde med to kopper. Deretter var det bare å holde utkikk i veikanten etter første bekk. Jeg tror det tok 200 meter fra vi merka tørsten til vi hadde gått i gang med å slukke den. O salige stund uten like!

Kor vart Lofotveggen av?

På vei hjemover var det et underlig vær som hadde overtatt himmelen ei stund. Sol og blå himmel var bytta ut med lyn, torden og vanvittige, lokale elinger (regnbyger, om du vil). Der hvor vi på tur ut hadde betraktet Lofotrekkas nordøstlige begynnelse og sett masta på fjellet hjemme, var det en gråhvit vegg av lys og regn som stengte for all utsikt. Som om det ikke var noe annet enn hav bak der. Heldigvis vet vi bedre, vi vet hvordan det kan se ut her når skyene mangler. Fjellene har toner i blått. Den lille øya er grønn. Havet er sølvhvitt. Men himmelen! Himmelen var blå, grå, sort, hvit. Mest av alt var den massiv, som om verdens undergang var nær og Tom Cruise eller Will Smith skulle dukke opp i en eller annen farkost og redde oss der vi kjørte langs fjæra. De feiga ut, tror jeg. Men vi klarte oss likevel.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s