FINN2010 inntar havet

Maritime omgivelser, maritimt mål

FINN2010 har forflyttet seg, og du gjetter kanskje hvor vi skal? Garn, blåser og trosser bør gi deg en god ide, og det du tenker stemmer sikkert. Vi skal ut på havet. På hvalsafari! Utenfor Andenes, helt nord i Vesterålen, ligger nemlig egga (kanten) mot kontinentalsokkelen veldig nært land, og i dette området holder gjerne hval til på grunn av næringstilgangen som oppstår når golfstrømmen virvles opp mot land og kald nordlandskyst. Søringan var ikke et øyeblikk i tvil om at de ville på hvalsafari da jeg nevnte tilbudet for dem.

Klar for søringa, utlendinga og anna folk på ræk

Her er dama som skal ta oss ut! MS Reine tilhører selskapet Hvalsafari, og er en av to båter som brukes i safaritrafikken. MS Reine er opprinnelig ei gammel hvalfangstskute, og utsiktstønna i toppen av båten ble brukt til å speide etter hval da vi kom ut på feltet. Samtidig var båten lett ombygd slik at det var mulig å sitte på benker på dekk, og jammen serverte de ikke kaffe, te og suppe der også. Sogar røykeplass hadde de tenkt på – bak styrhuset, slik at det ikke forstyrret folket som oppholdt seg i resten av båten.

Andøya og Bleiksøya forsvinner sakte bak oss

Vi har lagt Andenes og Andøya bak oss, og fugleriket Bleiksøya er nesten bare en liten prikk på babord side av båten. Det tok en drøy time før vi hadde kommet så langt ut fra land at vi kunne treffe på noe av det vi lette etter. I mellomtida kunne vi nyte utsikta både mot øya, mot fastlandet bakenfor, og mot horisonten i vest. Men alene var vi ikke – også en annen hvalsafaribåt var ute på tokt.

Bølgene kunne merkes selv med 'bare' 5 m/s

Bølgene var ikke store; vinden målte bare 5 m/s. Men sjøsyken slo til for fullt likevel, og virket upåvirket av hvorvidt folk hadde tatt sjøsyketabletter på forhånd eller ikke. Jaja. Det hører med. Noen var syke hele turen fra vi forlot kaia og til vi var tilbake; andre var mer uberørt og klarte seg uten å mate krabbene. Men alle koste seg likevel, og alle var ute på dekk. Regn og vind til tross – det er jo derfra man ser noe, når alt kommer til alt.

Søringan okkuperte fronten på båten

Naturligvis fant du meg her – fremst og ytterst på båten. Sammen med feriegjestene mine; de er ikke akkurat skvetne det gjenget. I bølger og stille hav, gjennom sjøsprøyt og regnbyger. De holdt stand. Speidet hit og dit, fulgte med på hva mannskapet foretok seg og hvor de holdt utkikk, ertet hverandre og tulla litt innimellom. Like blide, hele gjenget. Det er ikke vanskelig å leke vertinne for et stort gjeng mennesker når alle er så ukompliserte som dette.

Lundefugl i flukt 😉

Det var ikke bare hval som var spennende, selv om det utvilsomt var hovedmålet med turen. På vestsida av Andøya ligger Bleiksøya naturreservat, hvor et utall sjøfuglarter holder til. Skarv, havsule, ørn, måker, lundefugler, lomvi … alle har de sine plasser på Bleiksøya, noen av dem til ulike tider av året. Her ser du to av de mange lundefuglene vi så underveis. De er litt trege til å ta av når de skal lette fra havet, så de strever seg halvpanisk bortover med vingene i turbo og rumpa godt plassert i saltvannet. Disse to kom seg unna til sist – noen andre vi så, foretrakk å dykke ned i havet og svømme unna faren fra hvalsafaribåten.

Dagens første som kom på kamera-skuddhold

Det begynte ganske forsiktig. Et par steder så vi vannskyen stå i lufta fra et dyr som pustet rett under overflata, og folk løp til hver side av båten da noen ropte. Men det varte aldri lenge. Ikke før mannskapet på MS Reine ropte ‘hval’ og pekte i ei bestemt retning. Da så vi en diger kropp som rulla gjennom vannet rett foran båten. Noen ganger kom en vannsky opp, andre ganger var det en finne som skar i rullende bevegelser fremover gjennom vannet.

Bye, bye, baby!

Hvalen har rullet gjennom bølgene mange ganger, og alle ombord har fått sett og knipset det de lystet. Med ett lyder et rop fra utkikken: «Diving!» Hvalen skal dykke, og vi vet hva det betyr. Noen sekunder senere ser vi at halefinnen reiser seg fra havet, peker rett til værs og glir sakte ned i dypet. Klikkingen av hvalens ekkolodd-lyder kommer igjen over høyttalerne og jakten er atter igang der nede.

Nestemann melder sin ankomst

DER! Et nytt rop runger en halvtimes tid senere, og vips er alle på styrbord/høyre side av båten. En gedigen sky står opp i lufta, og vi vet det er en spermhval som puster i overflata, kanskje hundre meter foran båten. Noen ganger ser vi bare vannspruten som står, andre ganger ser vi ryggfinna eller halen. Dovent ruller den sakte fremover, tilsynelatende uten å ense de to båtene som følger etter bakfra, på betryggende avstand.

Sakte, kontrollert - og vakkert

Hvalen later til å kose seg. Den duver, ruller, smyger seg sakte fremover men har ingen hast. De passasjerene som har vært sjøsyke og kasta opp siden forrige hval later til å være i bedre form, og følger den nye med øynene. Vi er enige om at den er større enn den forrige, og kameraene kommer frem igjen. Med ett lyder ropet igjen – «Diving!» – og vi holder kameraene klare. Halen reiser seg sakte, langsomt, nesten majestetisk. Som om hvalen vil forsikre seg om at alle rekker å ta bilde. Så vifter den seg rett opp og nesten tilbake igjen mens en måke kommer forbi fra høyre, og øyeblikket er igjen over. Hvalen er nede i dypet på ny matjakt.

Og vi? Vi stimer mot land. Fulle av nye opplevelser, på godt (hval) og ondt (sjøsyke!) om hverandre, og er høye på adrenalin og frisk havluft. Vi enser ikke lenger regnet, kulda og vinden.

Dagen etter, og dagen etter det, var det så sterk vind at båtene ikke kunne gå ut. Men da hadde FINN2010 forlengst forflyttet seg.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s