Skulpturlandskap Nordland: Bø

Mannen fra havet, sett fra stien som fører dit

Ny sommer, nye utflukter – og atter en gang går turen til en skulptur som hører hjemme i Skulpturlandskap Nordland. Ytterst mot vest i Vesterålen finner du Bø kommune. Og nesten ytterst i Bø finner du Mannen Fra Havet. Men ‘Mannen fra havet’ er ingen vanlig mann, han er en skulptur laget av Kjell Erik Killi Olsen. Skulpturen kom på plass i 1994, i ei tid der det storma som verst om hele skulpturlandskap-prosjektet. Mannen er lang, hele 430 cm fra topp til tå. I hendene holder havmannen en slags pinne; en obelisk i et stort krystallstykke. Du ser det ikke så godt på mine bilder (naturlig nok!), men om vinteren lyser denne i blått. Kunstneren selv sa i sin tid til Stavanger Aftenblad at krystallen er et offer til havet; at hele statuen står som et fyrtårn og hyller havet. Det er ikke vanskelig å se når man er der ute.

Utsikta fra og for Mannen fra Havet

Han er plassert på en liten knaus på Vinje i Bø, helt ute mot havet omtrent. Vi befinner oss på den sørvestlige delen av Langøya, og herfra er det spesielt god utsikt mot sør, men også mot øst og vest. Du ser Lofotveggen, Hadseløya, den fraflytta Gaukværøya og Litjøya, og ikke minst: Atlanterhavet bortenfor yttersia. Kunstanmelderen Harald Flor trekker de lange linjene når han påpeker at «Triangelet Bø-Vinje-Gaukværøy var med sin nærhet til fiskerike felter, et av Vesterålens viktigste sentra så langt tilbake som i eldre jernalder. Denne posisjonen varte ved, inntil den statlige sentraliseringspolitikken førte til fraflytting av værøya på 1950-tallet.» [Fra prosjektets hjemmesider.]

Mannen i landskapet

Fra å ha vært omstridt da han ble til, har havmannen blitt et landemerke i Bø, og en del av identiteten til kommunen og mange folk her ute. Alle har sett ham, alle har vært der, alle tar med sommergjester dit og han pryder postkort og plakater. Det heter seg sogar at «En nabo til skulpturen fortalte på nærbutikken etter ei stormnatt på seinvinteren at «Mannen» gikk ned i knestående oppe på berget kl. 04.00 på morgenen da stormen raste som verst, men 3 timer seinere, da sjøen falt og vinden spaknet, reiste den seg og ristet av seg våtsnøen og slo floke, «banket» armene. Tilhørerne var andektige, og en eldre fisker spyttet skråa: «Ja, han var sterk på morraparten». [Ord av Einar Fr. Johansen, hentet fra prosjektets hjemmesider.]

Gulldama i ryggraden

Når man går den kanskje 100m lange stien fra Bø bygdemuseum og ut til Mannen fra havet, nærmer man seg statuen bakfra. Da ser man at det innfelt i ryggen hans er et lite rom hvor man finner en kvinnefigur i gull. Det fins mange fortolkningsmuligheter for dette. Kanskje betyr det at kjernen i enhver mann er en god kvinne? Det kan bety at mannen er av og for kvinnen, først sin mor og senere sin make. Det kan bety…mye, egentlig. Kanskje du har dine egne tanker om dette? Harald Flor setter gulldama i sammenheng med krystallen i hendene til kjempen, og hevder at «Gesten med krystallstaven bidrar dessuten til å gi den svarte kjempen et intimt nærvær, som bringer skulpturens framside i uttrykksmessig likevekt med baksidas lavmælte minifigur. Denne lille kvinnen dekket med bladgull utstråler en Madonnas fredfylte ro inne i sin trygge nisje på den mørke ryggtavla, og framkaller et bilde på beskyttelse av familie og fellesskap.»

Jeg har ingen fasit. Men jeg elsker skulpturen og plasseringa, sommer som vinter. Jeg tar gjerne med gjester dit, og jeg drar dit like gjerne for min egen del. Det er alltid og aldri det samme å oppleve akkurat denne skulpturen. Hvis du har tid og anledning, anbefaler jeg en visitt dit. Du vil neppe angre. Og når du drar derfra, kan du jo stikke innom Åsa‘s nye cafe Smak – det er rett i nærheten! Jeg rakk det ikke denne dagen, for vi skulle på fisketur. Men neste gang skal jeg dit, og da skal jeg ha gooood tid.

FINN2010 inntar havet

Maritime omgivelser, maritimt mål

FINN2010 har forflyttet seg, og du gjetter kanskje hvor vi skal? Garn, blåser og trosser bør gi deg en god ide, og det du tenker stemmer sikkert. Vi skal ut på havet. På hvalsafari! Utenfor Andenes, helt nord i Vesterålen, ligger nemlig egga (kanten) mot kontinentalsokkelen veldig nært land, og i dette området holder gjerne hval til på grunn av næringstilgangen som oppstår når golfstrømmen virvles opp mot land og kald nordlandskyst. Søringan var ikke et øyeblikk i tvil om at de ville på hvalsafari da jeg nevnte tilbudet for dem.

Klar for søringa, utlendinga og anna folk på ræk

Her er dama som skal ta oss ut! MS Reine tilhører selskapet Hvalsafari, og er en av to båter som brukes i safaritrafikken. MS Reine er opprinnelig ei gammel hvalfangstskute, og utsiktstønna i toppen av båten ble brukt til å speide etter hval da vi kom ut på feltet. Samtidig var båten lett ombygd slik at det var mulig å sitte på benker på dekk, og jammen serverte de ikke kaffe, te og suppe der også. Sogar røykeplass hadde de tenkt på – bak styrhuset, slik at det ikke forstyrret folket som oppholdt seg i resten av båten.

Andøya og Bleiksøya forsvinner sakte bak oss

Vi har lagt Andenes og Andøya bak oss, og fugleriket Bleiksøya er nesten bare en liten prikk på babord side av båten. Det tok en drøy time før vi hadde kommet så langt ut fra land at vi kunne treffe på noe av det vi lette etter. I mellomtida kunne vi nyte utsikta både mot øya, mot fastlandet bakenfor, og mot horisonten i vest. Men alene var vi ikke – også en annen hvalsafaribåt var ute på tokt.

Bølgene kunne merkes selv med 'bare' 5 m/s

Bølgene var ikke store; vinden målte bare 5 m/s. Men sjøsyken slo til for fullt likevel, og virket upåvirket av hvorvidt folk hadde tatt sjøsyketabletter på forhånd eller ikke. Jaja. Det hører med. Noen var syke hele turen fra vi forlot kaia og til vi var tilbake; andre var mer uberørt og klarte seg uten å mate krabbene. Men alle koste seg likevel, og alle var ute på dekk. Regn og vind til tross – det er jo derfra man ser noe, når alt kommer til alt.

Søringan okkuperte fronten på båten

Naturligvis fant du meg her – fremst og ytterst på båten. Sammen med feriegjestene mine; de er ikke akkurat skvetne det gjenget. I bølger og stille hav, gjennom sjøsprøyt og regnbyger. De holdt stand. Speidet hit og dit, fulgte med på hva mannskapet foretok seg og hvor de holdt utkikk, ertet hverandre og tulla litt innimellom. Like blide, hele gjenget. Det er ikke vanskelig å leke vertinne for et stort gjeng mennesker når alle er så ukompliserte som dette.

Lundefugl i flukt 😉

Det var ikke bare hval som var spennende, selv om det utvilsomt var hovedmålet med turen. På vestsida av Andøya ligger Bleiksøya naturreservat, hvor et utall sjøfuglarter holder til. Skarv, havsule, ørn, måker, lundefugler, lomvi … alle har de sine plasser på Bleiksøya, noen av dem til ulike tider av året. Her ser du to av de mange lundefuglene vi så underveis. De er litt trege til å ta av når de skal lette fra havet, så de strever seg halvpanisk bortover med vingene i turbo og rumpa godt plassert i saltvannet. Disse to kom seg unna til sist – noen andre vi så, foretrakk å dykke ned i havet og svømme unna faren fra hvalsafaribåten.

Dagens første som kom på kamera-skuddhold

Det begynte ganske forsiktig. Et par steder så vi vannskyen stå i lufta fra et dyr som pustet rett under overflata, og folk løp til hver side av båten da noen ropte. Men det varte aldri lenge. Ikke før mannskapet på MS Reine ropte ‘hval’ og pekte i ei bestemt retning. Da så vi en diger kropp som rulla gjennom vannet rett foran båten. Noen ganger kom en vannsky opp, andre ganger var det en finne som skar i rullende bevegelser fremover gjennom vannet.

Bye, bye, baby!

Hvalen har rullet gjennom bølgene mange ganger, og alle ombord har fått sett og knipset det de lystet. Med ett lyder et rop fra utkikken: «Diving!» Hvalen skal dykke, og vi vet hva det betyr. Noen sekunder senere ser vi at halefinnen reiser seg fra havet, peker rett til værs og glir sakte ned i dypet. Klikkingen av hvalens ekkolodd-lyder kommer igjen over høyttalerne og jakten er atter igang der nede.

Nestemann melder sin ankomst

DER! Et nytt rop runger en halvtimes tid senere, og vips er alle på styrbord/høyre side av båten. En gedigen sky står opp i lufta, og vi vet det er en spermhval som puster i overflata, kanskje hundre meter foran båten. Noen ganger ser vi bare vannspruten som står, andre ganger ser vi ryggfinna eller halen. Dovent ruller den sakte fremover, tilsynelatende uten å ense de to båtene som følger etter bakfra, på betryggende avstand.

Sakte, kontrollert - og vakkert

Hvalen later til å kose seg. Den duver, ruller, smyger seg sakte fremover men har ingen hast. De passasjerene som har vært sjøsyke og kasta opp siden forrige hval later til å være i bedre form, og følger den nye med øynene. Vi er enige om at den er større enn den forrige, og kameraene kommer frem igjen. Med ett lyder ropet igjen – «Diving!» – og vi holder kameraene klare. Halen reiser seg sakte, langsomt, nesten majestetisk. Som om hvalen vil forsikre seg om at alle rekker å ta bilde. Så vifter den seg rett opp og nesten tilbake igjen mens en måke kommer forbi fra høyre, og øyeblikket er igjen over. Hvalen er nede i dypet på ny matjakt.

Og vi? Vi stimer mot land. Fulle av nye opplevelser, på godt (hval) og ondt (sjøsyke!) om hverandre, og er høye på adrenalin og frisk havluft. Vi enser ikke lenger regnet, kulda og vinden.

Dagen etter, og dagen etter det, var det så sterk vind at båtene ikke kunne gå ut. Men da hadde FINN2010 forlengst forflyttet seg.

Pauseinnslag

Jeg kladder på flere innlegg fra FINN2010. Men dagene går litt raskt, så jeg har ikke helt rukket å gjøre dem ferdige. Inntil da får du derfor kose deg med starten på gårdagens solnedgang.

Solnedgang fra Bergvika, rett utenfor Stokmarknes (Hadseløya). Utsikt mot Langøya.

Ja, for sola går ned nå. I dag og i morgen er det fortsatt midnattssol. Men fra lørdag går den ned før midnatt. I don’t mind; det er som regel finere med solnedganger. Og snart er det vinter og snø og eventyr – hurra 😉

FINN2010 inntar stranda

Mot Mjelle

Etter et par dager på fjelltur var det på høy tid med en strandtur. Og med en vakker sommerkveld i levelig bra temperatur, var det i realiteten bare ett alternativ som stod på plakaten: Mjelle. Ikke bare ville jeg gjerne vise frem stedet, også flere av gjestene har hørt om Mjelle og kunne strofer av sangen. Du må ha vært der førr å kunn’ førrstå, så jeg måtte simpelthen ta dem dit. Bort her skulle vi, til der bergveggen stuper rett ned.

Landegod og blankstille hav

Allerede ved utgangspunktet for turen var utsikta fantastisk – her ser du Landegode. Det var nesten speilblank fjord, temperaturen var på 20-tallet og gjestene koste seg med utsikten til en kort vandring uten nevneverdige høydeforskjeller eller elvekrysninger 😉 Fjellturen tidligere i uka satt i kroppen for noen av dem, og da var en tur til Mjelle ganske ideelt for å løse litt opp i kroppen.

Mjelle e førrskjelli fra alt anna

Gjestene ankommer Mjelle og innser at jeg ikke har overdrevet reklamen. Sanda er faktisk lilla her, og stranda er faktisk det enesten som skiller fjellveggen fra storhavet. Det stemmer at du kan se Lofoten i horisonten, og at her er så lite folk noen ganger at man føler man har allverdens plass. Vi fant oss et fint sted like ved vannkanten, og både to- og firbeinte sjekket vannet. I alle fall noen av oss!

Ice, ice, baby!

Elleveåringen tester vannet – dette har han gledet seg til helt siden mamma på fjellturen lovet at han skulle få bade på Mjelle. Selv var jeg uti og vasset til vannet nådde litt over knærne, men elleveåringen og storebroren tok den fullt ut og bada i temmelig lang tid. Tørketurer på land innimellom var dog obligatorisk.

Sorg i Taremareby

Jeg fant, jeg fant! Storebror kjente noe som kom borti beina, og da han sjekka hva det var, fant han denne. Ei død krabbe drev på havbunnen like ved stranda. Tolvåringen var snar til å dykke og bringe fangsten i land. Vi skjønte ikke helt hva greia med øynene var, men kanskje noen kan forklare det? Etter en diskusjon ble det klart for ham at ei død, tørr krabbe neppe ville overleve turen herfra og hjem, så liket ble lagt tilbake omtrent der det kom fra.

Some kinda blue. Og lilla sand.

Klokka er nesten sengetid for barna, men vi tar det med ro. Noen går i forveien og romantiserer litt (de skal gifte seg om ikke lenge!), andre sørger for at søte små blir tørket og varme før de legger i vei på returen. Og noen av oss gikk litt for seg selv for å få fine bildevinkler og utforske litt. Bak Karlsøyvær, de nærmeste øyene og holmene, ser du biter av Lofoten stikke opp. Dit skal vi om ei lita stund.

Natta er lang, stien er kort...

Tilbakeveien er like frodig som veien frem. Voksne og barn koste seg stort, og de firbeinte viftet ivrig med halene sine, de også. Ser du firbeinte Buster i bildet? Vi fant blomster som vanligvis blomstrer rundt sankthans, så det er tydelig at naturen er forsinka på grunn av en relativt kjølig vår og forsommer. Men hva gjør det når hele verden blomstrer i julivarme?

Sommer, sol og litt stille hav

Vi er tilbake der vi starta, i bukta ved parkeringsplassen. Den er i realiteten bare ei gresslette, men den har god plass. Sauene går i fjæra, og sist jeg var her kom jammen en rev tuslende over svabergene. Denne dagen var det solstråler, søringer og firbeinte sommergjester som lekte seg der. Fjæra gjorde at sjølukta ble ekstra intens, og det var flere enn jeg som simpelthen stilte seg der med lukkede øyne og åpen nese…

…og snart gikk turen videre. Igjen. Det er gode tider om dagen.

FINN2010 inntar fjellet

Klare for start, været til tross! (Svartvassetra, Misvær.)

Et av punktene på lista for FINN2010 var en bestemt fjelltur. Vi skulle gå frå Svartvassetra ved Misvær via Lurfjellhytta til Åseli. Denne turen tar to dager, og skulle ta oss midt blant noe av det vakreste som finnes her i strøket: Børvasstindan. Ikke at noe tyda på det da vi la ut på tur… Det var kaldt, det var regn, det var vind. Men sommergjestene lot seg ikke affisere, og vertinna bare gledet seg over gjensyn med terrenget hun utforska for åtte år siden. Så da så.

Vi vandrer med freidig mot - og gode klær!

Terrenget i starten av turen er snilt, og heldigvis for det. De fleste av turdeltakerne hadde lite erfaring med fjellturer på forhånd, men det var ikke vanskelig å ta seg frem. God merking, tidvis oppholdsvær og mengder med pågangsmot gjorde sitt til at vi kom oss fremover.

Vått og kaldt og regnvær overalt ... (Skorrigorri.)

Vestenden av Skorrigorri-vatnet var ganske hustrig. Motvind og vann på alle kanter gjorde meg glad for at jeg ikke hadde tatt med fiskestanga, tross alt. Etter å ha gått en drøy time, delvis i motbakker, var det dog godt med en liten pit-stopp her. Inntak av sjokolade og vann hørte med, og vi slapp jo å gå langt for å etterfylle vannflaskene. Gode ting på en bister værdag.

Endelig hytta i sikte - fjellene er skjult i skyene

Turdeltakerne har fått øye på hytta borti skogen og langer ut – bare vertinna blir igjen i terrenget for å knipse litt… Du vil kanskje ikke tro det, men bak den grå veggen av skyer som er bakerst i bildet, finner du faktisk fjelltopper som rager mer enn 1.000 meter over havet! Det skulle man ikke tro da vi ankom hytta. Men verken to- eller firbeinte søringer klaget på noe som helst. Klassefolk!

Lurfjellhytta.

Sånn så den ut neste morgen, Lurfjellhytta. Været var i ferd med å letne, og humøret var fortsatt på topp etter en god natts søvn og hvile. Det du ser på bildet er ‘gammelhytta’, siden det er lov til å ha hund valgte vi den som oppholdssted. Til venstre ligger et bygg som rommer vedskjul og utedo, og ‘bak’ hytta (og vises ikke på bildet) ligger den nye Lurfjellhytta som er både større og finere. I dalsøkket et stykke bak og mot venstre, ligger Børelva. Det skal jeg utforske senere.

En pust i bakken i vakre omgivelser (Falkflågdalen)

Vi har gått et stykke mot nordvest og er snart klar for stigninga opp mot skaret til Børvasstindan. Her har vi tatt en drikkepause, som også ble benyttet til fotografering i retning Falkflågtindan, som er den vestlige av de to fjellrekken som utgjør Børvasstindan. Dalen videre bortover her er fantastisk fin, både her oppe fra og hvis man kommer fra nede på veien (Kystriksveien går forbi der nede). Men vi skulle ikke dit, vi skulle lengre mot høyre.

Opp mot skaret, unna sneen!

Hit skulle vi, mot skaret som skiller de vestlige Falkflågtindan fra de østlige Åselitindan. Sammenlagt utgjør de Børvasstindan. Toppen av skaret ligger ca 560 m.o.h. og utgjorde det høyeste punktet på denne turen. Som du ser lå det en sneskavl nedi søkket i skaret, så vi måtte litt oppover til høyre i terrenget. Heldigvis var det enkelt å finne frem. Sist jeg gikk her var en sen julidag for flere år siden – da plukka vi kråkebær (krekling) i den delen av søkket som her er dekket av snø.

Skarvatnet og Falkflågtindan

Vi har kommet over skaret og dette er utsikta som møter oss. Ikke rart søringan glemte slitne klær, melkesyrelår og annen elendighet 😉 Dalen mellom de to fjellrekkene heter Åselidalen, og vi skulle gjennom hele dalen. Det ga oss god tid til å nyte utsikta – i alle retninger. Dalen går omtrent fra sørøst mot nordvest. Vinden kom fra alle kanter, men til forskjell fra dagen før var den varm denne gangen.

Ved Skarvatnet rasta vi. Og beundra Falkflågtindan.

På vei ned mot Skardvannet, som er det aller øverste vannet i Åselidalen. Da vi kom ned på stranda, tok vi en liten pause. Jeg og et par av de yngste søringan vasset i vannet, selv om det neppe holdt mer enn fire grader. Man er da friskus! Den borterste av tindene du ser heter Per Karlsa-tinden og er et veldig populært turmål. Jeg skal dit en dag, jeg også, men om jeg rekker det i sommer er muligens tvilsomt. Heldigvis har jeg goood tid til å planlegge og gjennomføre turer her i området. Jeg skal ingen steder.

Nedover dalen på godt underlag (Åselidalen)

Videre på vei nedover Åselidalen. Stien og terrenget tillot at det gikk fort, men innimellom gikk det roligere. Ofte ble en eller annen hengende igjen litt bak eller på sida av oss andre – alltid med øynene vandrende over fjellen, dalen, elva, fossene, landskapet… Det er en helt særegen stemning her oppe; helt uberørt og vill natur, og mye frodigere enn man venter. Ikke bare finner man ‘vanlige’ fjellvekster her. Man finner også egne arter og varianter av kjente arter som har mutert og utviklet seg på et særegent vis her oppe, for å tilpasse seg en kort og intenst vekst/forplantnings-syklus.

Åselitindan og feriegjester

Man kan se i alle retninger og finne noe vakkert å fotografere i Åselidalen! Flere av fjellene rager godt over 1.000 m.o.h., men stien hvor vi går holdt seg fra 560 m.o.h. og et stykke nedover. Om vinteren er det anbefalt å ikke oppholde seg her på grunn av rasfare, og den veien vi gikk ned her, er utelukkende til sommerbruk. Om vinteren vil den bety den sikre død. Det slapp heldigvis vi å tenke på.

Utsikt mot nordvest og deler av Bodø langt i det fjerne

Vi har kommet til enden av dalen og frem til henget! Dalen slutter nemlig i et bratt heng, og derfra har man fantastisk utsikt mot nord og nordvest. De to nærmeste vannene du ser er hhv Øvre og Nedre Åselivann, deretter ser du Marvollvika (fjord) og bortenfor der igjen Saltfjorden. På motsatt side av Saltfjorden ser du de ytre delene av Bodø og lengst bak stikker Landegode opp. Kanskje ikke så rart vi tok en liten rast i skråninga da vi kom frem hit?

Nedtur! Det er bratt, men vi skal ned til vannet...

Det er bratt ned, som du ser. Veldig bratt. Stien går så bratt flere steder at det er lagt ut permanent kjetting til å hjelpe seg med, og etterhvert går man ned ei gammel steinur. Den DNT-merka turstien går på høyre side av Øvre Åselivann (nærmest), krysser over bergene og deretter godt på venstre side av Nedre Åselivann. Det er visstnok godt med fisk i begge vannene, men jeg har ikke forsøkt fisket her. Enda. Det er flere fine teltplasser her, spesielt ved den innerste/nærmeste enden av Øvre Åselivann. Bålved er det også plenty av.

Fremme ved vannet - hurra! (Øvre Åselivann)

Vi er nede ved Øvre Åselivann og er igjen klare for litt vassing, litt mat, litt vann og en rute sjokolade! Rett utenfor venstre bildekant var det noen som hadde slått opp et telt rett ved vannet. Der finner du gressbakker og ei lita, steinete strand. Perfekt sted for å slå leir, og jeg har planer om å ta med hundevalpen min og en kommende feriegjest hit midt i august. Forhåpentligvis blir hun med på det! Det er bare halvannen times gange hit fra bilvei, så det er høyst overkommelig.

Tilbakeblikk mot hvor vi kom fra

«Der har vi vært!» Det var uten tvil den mest uttalte kommentaren da vi stoppet her… Alle som en snudde seg bakover mot Åselidalen og Børvasstindan og forsøkte å se hvor det egentlig var vi hadde gått. Stien vi hadde tilbakelagt gikk over ei hylle og ned til venstre for den innerste/venstre fossen du ser på bildet. «Hadde du sagt det på forhånd, ville jeg aldri blitt med på dette!» sa den ene gjesten. Men hun var veldig glad for at det faktisk var gjennomført, når alt kom til alt!

Stadig nye utfordringer

Gutten som går over brua midt på bildet, lider faktisk av høydeskrekk. Det skulle man ikke tro, men det er sant. Han hadde på forhånd bestemt seg for å utfordre høydeskrekken sin underveis, og da vi kom til dette punktet var han så tøff at det ikke krevdes det minste snev av overtalelse å få ham over brua! I gjelet under bruste elvefosset så høylydt at det var vanskelig å snakke med hverandre hvis man ikke var helt nært.

Og så gikk det litt mer over stokk og stein og berg og klpper, før turen til sist var slutt. Alle var enige om at det hadde vært en fin tur 🙂 Vi hadde tilbakelagt ca 20 km i løpet av to dager, og gangtiden var ikke langt unna det som er standard estimat. Alle hadde lemmer, liv og helse i behold – og er klare for nye eventyr i dagene som kommer. Men by the time you read this er det stor sjanse for at vi har flyttet på oss i geografien! FINN2010 står ikke stille 🙂

Kjære Christoffer

Du er så fin. Jeg blir så glad av å se på deg når du smiler, av å se at smilet når øynene nesten før det når munnen. Jeg liker hvordan du snakker til folk; respektfullt men samtidig lekent. Du er nysgjerrig og ikke redd for å spørre, samtidig som du ofte kan mer enn jeg forventer fra deg. Jeg liker at du er rolig, samtidig som du er med på det som foregår og sjelden takker nei. Jeg liker at du alltid gir meg klem.

Skogmarihånd, smørblomster, skogstorkenebb, hundekjeks, jonsokblom og et par jeg ikke kjenner navnet til.

Og så liker jeg deg for denne. Jeg har såvidt flytta inn i nytt hus, og det første du gjør når du møter meg er å plukke en bukett med markblomster. De første blomstene i mitt nye hus – plukket til meg, bare til meg. Ah. Er det rart jeg ble smigret og glad? Det er forhåpentligvis unødvendig å si at jeg gleder meg til vi skal tilbringe mer tid sammen de neste par ukene. Du skal få se min verden, møte mitt folk og dele mine opplevelser – og noen av dem skal bli dine.

Bare synd du ikke er mer enn 10 år, egentlig.

Varetelling

Jeg har ikke:

• Pakket HELT ut av absolutt alle eskene enda
• Gjort noe med hybelkaninene som formerer seg i stua
• Prioritert tid til soving
• Vært nevneverdig sosial i det siste
• Besøkt valpen min på over ei uke 😦
• Vært på fot-/sykkelturer på ei stund

Men jeg har:

• Sortert ut de minst viktige eskene og sørget for at de står et sted de knapt synes
• Fått alle kjøkkensakene rene og inn i skap og skuffer
• Sovet nok til å ikke kollapse eller gjøre en dårlig jobb
• Jobbet nok til å kunne unne meg fri
• Sørget for at de som kjenner meg fortsatt vet hvem jeg er
• Planer om snarlig valpevisitt
• Drøyt tre uker fri fra mandag morgen

Så om noen timer kommer det et lass feriegjester, og fredag kommer noen til. Alt er ikke på stell, men verden består garantert. Woohooo! La sommermoroa begynne (og godværet komme for fullt )!