Gode dager innimellom

Tre tenåringer, en valp. De tre store har valgt turen helt frivillig og uten noen form for tvang.

Det har vært sagt og skrevet mye om været i sommer, og det meste av det er sant – med unntak av værmeldinga, som regel. Men uansett. Været bestemte seg i alle fall for å legge godviljen til de dagene jeg skulle ut på tur med tre femtenåringer og en ni uker gammel huskyvalp. Ikke rart alle hjerter gledet seg da vi la ut på ferden. Jeg mistenker at jentene var ekstra glade, siden de hadde fått gutten til å bære det meste i sin sekk!

...og det einaste du skal her e å gå!

Vi måtte ikke gå så langt for å komme til hytta. Litt bortover, og noe opp og ned, men for det meste ganske rett frem og vips var vi der. Vi la oss til i det bygget som ligger lengst til venstre av dem du ser her, for der var det lov til å ha med seg hunden inn. Ikke vanskelig å motivere femtenåringene til aktivitet når man har et eldorado som dette nesten rett utenfor stuedøra!

Det var ikke mye vind den kvelden

En klase siv på blikkstille sjø, og vips er det ikke lenger enkelt å se hva som er opp og ned på bildet. Området vi befant oss i er landskapsvernområde, og det myldret av liv der. To- og firbeinte streifere var det mange av; noen kom innom og hilste, andre så vi bare på avstand. Fuglene og froskene ga krydder til ørene. Insektene ga dog bare plager til huden… Det var endel mygg der, men den var faktisk ganske harmløs. Det verste var uten tvil kleggen. Ikke spør hvor mange stikk jeg fikk til slutt, selv med heldekkende klær og myggspray!

Magisk sommermorgen i fjellet. Det var varmt ute, ca 18 grader.

Grytidlig torsdag morgen var jeg ute med dyret i et nødvendig ærend. Jeg trodde det var tidlig morgen, men sola viste meg at det heller var omtrent midt på natta. Jeg er likevel glad vi gikk ut. Ikke bare fordi lillebølla fikk gjort det han skulle – nei, fordi hele landskapet var magisk! Vi befant oss i høyfjellet og så fjelltopper mot øst og sør, spesielt, og noen dalfører og høyder i landskapet nært oss. Men i disse grytidligmorgentimene var hele landskapet dekket av en tynn dis. Tykt nok til at alt var uklart, tynt nok til at jeg kunne se gjennom det og skimte konturer over ganske lang avstand. Lyset nådde akkurat nok igjennom til å kunne speile seg i den nærmeste sjøen. Jeg var snar inn etter kameraet da jeg så hvordan ståa var.

Fastboende, for bare 100 år siden

Dette bildet er tatt i 1902 i forbindelse med offentlig kartlegging av Saltfjellet. Dama til høyre het (i alle fall på norsk!) Brita-Stina og bodde i ei jordgamme i nærheten. Dama til venstre er en slektning av henne, og de delte husvære. Det er noen ganger lett å glemme at det bare er 100 år siden folk levde som dette i Norge, ikke bare på Saltfjellet men også andre steder. Det var vanlig, simpelthen. Jeg har fjellfinnblod i årene mine, jeg også; 1/16 av meg er samisk. Kanskje var det fra noen som kjente disse damene? Man kan jo spekulere.

Kongen på haugen!

Femtenåringen tar et spontant titanicøyeblikk da vi hadde besteget en av de nærmeste toppene. Beiarfjellene er vakre, selv om de ikke er like spektakulære som Børvasstindan, for eksempel. Et av mine forsetter for tida som kommer, er å lære mer botanikk. Eller for å si det enklere: jeg kan alt for få plantenavn i den naturen hvor jeg ferdes, og det har jeg tenkt å gjøre noe med. Noen velkjente planter har jeg allerede lært meg navnet på, andre kommer til etterhvert. På veien fra hytta og opp hit fant jeg sju-åtte vakre, spede og hardføre planter som jeg snart skal slå opp og lære meg. Hipp hurra for Aschehougs bok om dyr og planter i fjellet!

Det er mye stort i det små i fjellet

Sjefsgartneren var raus med fargene da han laget landskapet her oppe. Ikke bare fordi lyset bidrar til stadige forandringer; nei, selve naturen har massevis av fine farger for den som ser etter. Dette er en dvergbjørkkvist som slynger seg bortover mosen. Det røde er en slags torvmose, men jeg har ikke helt klart å finne ut hvilken. Helt nederst i bildet ser du noen blomster som fremstår som nesten hvite her; de er i virkeligheten temmelig rosa og heter hvitlyng. Når blomstene er i knopp er de sterkt ceriserosa. Etterhvert som planten blomstrer, går farga langsomt over fra rosa mot lys rosa og til sist hvit, før den visner av. Den er fantastisk fin, spesielt mot grønn lyng.

Tenåringen og tyskeren storkoser seg

Vi var så heldige at vi hadde en kano tilgjengelig, og den ble godt brukt. Ikke bare fordi vi likte å padle i kano, men også fordi det passet fint å venne den lille firbeinte til å være på vannet. Det ligger mange vann i ulike størrelser der hvor vi var, og ingen så seg forbalt på litt bæring av kano for å komme seg fra det ene til det andre vannet. Femtenåringen og en nyfunnet tysk kjenning er her godt på vei bortover et av de lengste vannene, om ikke det bredeste.

Jeg forsøkte å få valpen med meg tilbake til hytta igjen, for det var spisetid for ham. Men han ville heller sitte på ei tue og titte på kanopadlerne mens han spiste en og annen edderkopp innimellom. Så da gjorde vi det.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s