Sofi Oksanen: Stalins kyr

Jeg leste ferdig denne boka en gang i mai/juni. Siden da har jeg flere ganger forsøkt å skrive en kortfattet anmeldelse, men det er klin umulig. Kanskje er det jeg som har en for sterk trang til ordutgytelser, det er godt mulig. Men det kan også hende at det simpelthen er boka som er for bra til å bare forbigås med fem linjer og ei anbefaling på samlesida mi.

Grunnhistorien i boka er ei fortelling i jeg-person om Anna, ei jente som vokser opp i Finland men er av estisk avstamming. Imidlertid lærer hun fra tidlig av at hun skal fortie og til dels fornekte sin estiske bakgrunn, noe som er forbundet med skam og en nesten uforklarlig skyldfølelse. Parallelt med denne historien følger vi en historie om ei estisk dame som vokser opp og lever i Tallin mens Estland enda er en del av Sovjetunionen. Hun blir kjent med en fyr fra Finland som blir kjæresten hennes, og etterhvert får hun tillatelse til å forlate Sovjet og flytte til Finland med ham. Dette viser seg å være Annas mor, Katariina. Katariinas mor, Sofia, har også en historie vi blir kjent med – boka tar oss fra Sibir til Finland, fra kald krig til dagens europeiske ‘virkelighet’.

Men historien forteller om mer enn de tre damene. Den forteller om hvordan det er å leve i et overvåkingssamfunn, om hvordan rykter og maktmisbruk får konsekvenser, om hvordan svik selv blant innerste familie påvirker samfunnet som helhet, forteller om hvordan ‘systemet’ er altoppslukende og sier dermed noe om det vakumet som oppsto da kommunismen falt. Den sier noe om hvordan et ansiktsløst ‘system’ likevel får et ansikt gjennom personene som bidrar til å opprettholde det, forteller om noe som var og er hverdagen for millioner av mennesker – det er bare vi som ikke ser det og ikke tenker på det. Og dermed kan vi heller ikke gjøre noe med det.

Katariina går til lange skritt for å beskytte datra si. Anna utvikler ekstreme spiseforstyrrelser. Begge gjør noe de tror er å kontrollere usikkerheten best mulig, begge tar feil. Begge er styrt av en rekke ‘regler’ de enten har laget selv eller blitt påprakket av andre/omgivelsene, regler som styrer hva de gjør, hvordan de handler, hva de tenker, hva de tør eller ikke. Regler som lar dem tro de har kontroll mens det i realiteten er dem som blir kontrollert av noe utenfor seg selv.

Dette høres kanskje dystert og tragisk ut. Det er forsåvidt det, men det er likevel ikke den følelsen jeg sitter med når jeg leser boka. Jeg får lyst til å gi Anna en klem og si at det er greit, du er god nok, du trenger ikke være så streng med deg selv. Jeg får lyst til å ta en kaffe med Katariina mens jeg peker ut for henne alt det gode hun har, og alt det gode hun har fått til, selv under forhold som burde knekt henne. Har lyst til å si til henne at det er lov til å være glad, at glad ikke trenger bety det samme som tanke- og dermed forsvarsløs. Det er lov til å ha det bra.

Boka er veldig godt skrevet og bygd opp, og den er veldig godt oversatt til norsk av Morten Abildsnes. Med over-gjennomsnitts-nordmanns-interesse for Øst-Europa, det gamle Sovjet og landene i det nabolaget har jeg god kjennskap til mye av det som er beskrevet i boka, og mange av mine venner og tidligere bekjentskaper har fortalt meg sine førstehånds historier som stemmer veldig godt overens med hva boka beskriver. Den er simpelthen troverdig også når man vet hva den snakker om. Den har tidvis en burlesk humor, den er så sår at du nesten ikke tør puste, den er så opprørende at du får lyst til å banke noen, den er så gjenkjennelig at man ser hvor i historien man selv ville passet inn om man levde i dens univers. Boka er sterk selv når den beretter om svakhet.

Det er simpelthen en knakende god bok som det er veldig verdt å lese. I mitt tilfelle er dette en av de paperbackbøkene jeg overhodet ikke kan tenke meg til å gi videre etter å ha lest den selv. (Ellers gjør jeg gjerne og ofte det.) Denne vil jeg beholde i mitt bibliotek og lese om igjen om ei stund. Jeg er sikker på at den er like god neste gang. Og nå er jeg klar for hennes neste bok på norsk.

Og tittelen? Vel, et sted i boka fortelles det om hvordan Stalins kyr i virkeligheten var noe helt annet, og neppe det du tror. Den kunnskapen legger enda mer dybde til boka. Og alt anmelderne i linken sier, er sant.

Advertisements

2 thoughts on “Sofi Oksanen: Stalins kyr

  1. Om Sofia Oksanen, har jeg lest flere artikler ifjor, da hun fikk mange priser I Finland for sin tredje roman, men jeg var skuffet at ingen av hennes bøker hadde vært oversatt til fransk, inkl. “Stalins kyr” som hørtes ut særlig interessant.

    Nå har jeg nettopp lest at en fransk forlegger har endelig bestemt at sin tredje roman skal være oversatt til fransk, (når den kan kjøpes, er det ikke sagt), og bare denne.

    Jeg tror at hennes først bok har ikke vært oversatt til engelsk heller. Som min finsk er for dårlig til at jeg kunne lese henne i teksten selv. Det betyr at, om jeg vil lese “Stalins kyr”, må jeg kjøpe den på norsk eller svensk . Overraskende !

    Ifølg det jeg har lest om henne, skjønner jeg at Sofia Okasenen er ikke bare en berømt vakker, på mote, sofistikert og bisksuell jente, osv …, som passer godt i medier, men,langtfra lettsindig, en engasjert forfatter som skriver om alvorlige emner, både historie og politikk, fra et høyst moralsk synnspunk. I dette tilhører hun den slags kvinner som jeg liker å beundre.

    Bør jeg kalle dem “post-feminst” eller ”frie”, eller noe annet, jeg aner ikke. I hvert fall, min oppfatning er at det finnes den slags mennesker i større tall i de nordeuropeiske samfunn. Men det kanskje er bare en fantasi til meg …, en slags myte, så å si !

    God helg !

  2. Jeg har bare lest om henne etter at jeg leste boka. Hun virker som en fascinerende person; det er mye engasjement i henne – og med slik hun fremstår i media, er det ikke vanskelig å se at hun brer mange historier i seg, på godt og vondt. Gleder meg til å lese mer av henne! Jeg håper du finner noe av henne på fransk etterhvert.

    Jeg aner ikke hva man skal kalle kvinner som henne – jeg er litt skeptisk til å ha en ‘samlebenevnelse’ på en stor gruppe kvinner. Men post-feminist kunne jeg gå med på, faktisk, og det er i min verden en positiv beskrivelse. Og i motsetning til mange moderne, kvinnelige forfattere i dagens Europa opplever jeg at hun har et engasjement, en dybde og en fortellerevne som overgår det meste annet. Hun gir innblikk ikke bare i mennesker som individer, men i samfunnet de har skapt og lever i. Ordet ‘tidsånd’ kan lett misbrukes, men hun forteller noe om den nye tida i Europa, i den delen av Europa som vi tror vi kjenner men egentlig vet lite om i vår del av verden. Og det liker jeg veldig godt; det å få innsikt og samtidig bli engasjert.

    Les den på norsk om du vil; den er vel verdt det!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s