For noen år siden bodde jeg i Georgia (Kaukasus, ikke Amerika) en periode. I min tid der besøkte jeg også Abkhazia. Siste natta før vi reiste inn dit, tilbrakte vi i privat innkvartering i Zugdidi. Der ble jeg kjent med Nino.
Nino, 2007
Nino var ei fantastisk jente – et nydelig barn; vakker, naturlig og fullstendig uaffektert. Jeg fikk adressen hennes, samt et telefonnummer til noen hun kjente hvor jeg kunne sende meldinger til henne – hun hadde ikke egen mobil da. Hun var tross alt et barn, et barn i en fattig familie i et fattig område.
Så kom krigen. Noen måneder etter at jeg kom tilbake fra Georgia brøt det ut krig mellom Georgia og Russland. Nino var blant dem som måtte flykte, det visste jeg, for hun bodde på grensen til Abkhazia. Men hva skjedde med henne etterpå?
Jeg forsøkte å sende brev, men hørte aldri noe tilbake. Jeg sendte tekstmeldinger (relativt uskyldige, just in case!) til det nummeret jeg hadde, men fikk aldri noe svar. De felles kjente vi hadde, og dem jeg hadde overnattet hos i Zugdidi, hadde flyktet for aldri mer å vende tilbake. Jeg hadde ingen forbindelse til Nino mer, og jeg frykta at hun ikke hadde det bra. At hun kanskje var skadet, voldtatt, flyktning…eller sogar død. Jeg ante ikke, men det hendte stadig at jeg tenkte på henne. To år med taushet har gått.
Så en dag nå nettopp logga jeg inn på fjasboka. I høyremargen så jeg at jeg hadde en friend request – og det var Nino! Hun lever, bor i samme byen, i sitt gamle hus, og har det aldeles bra! Vi har utvekslet nyheter og planer, gått gjennom hverandres bilder og klikket ‘Liker’ og kommentert, og i det hele tatt. Vi har funnet hverandre igjen, og hun spør allerede om når jeg kommer tilbake.
Noen dager blir bedre enn man forventer.
Nino, 2010.
Elisabeths Eldorado 