Kvil under stjerna

Hodet bobler over av ting om dagen. Det skjer ting på jobb, det skjer ting i privatlivet, jeg er på masse store og små turer med den lille firbeinte, planlegginga av vinteren er godt igang (og jeg er sterkt involvert i VM i langdistanse hundekjøring – velkommen til Røros tidlig i februar!) og krever sitt, og oppi det hele er det noen som snart dør og snakk om en mulig ny jobb og … i det hele tatt. Livet er ganske fullt om dagen, på en god og ikke-stressende måte. Det blir bare lite tid til laptop og blogging; jeg trenger den søvnen jeg kan få. Det er mørkt klokka 22.

Men så kommer jeg sent hjem en kveld. Den firbeinte viser alle tegn til lykke over å se meg igjen, men er samtidig behersket og veldig lite ‘valpeyr’ i det hele. Jeg setter bare veska innenfor døra før jeg tar ham med på en liten tur i nabolaget.

Vi går det lille stykket langs kjerreveien som er helt, aldeles, fullstendig mørklagt. Jeg tenker på at det kan være elg der og passer på å snakke til den firbeinte hele tida, slik at elgen rekker høre oss og løpe unna om han er der. Men det er noe annet som skjer.

En nordlysbue fra forrige sesong; nordlys over Bodø i januar 2010.

Midt i det lille skogholtet stopper den firbeinte, og jeg lar ham få snuse litt. Legger hodet bakover og bare ser. Millioner av stjerner ligger i et slør over en beksvart himmel. Ei bred, buktende stripe nordlys ligger over Hopsfjellet mot nord, og jeg ser den svarte konturen av fjellet avtegne seg mot det grønne skinnet bak. Freden senker seg i hode og hjerte. Jeg gransker stjernehimmelen på jakt etter satellitter og finner fire. Med ett glir et langvarig stjerneskudd over himmelen rett ved Cassiopeia.

Og jeg tenker på Unit Five, at noen dør når man ser et stjerneskudd. Jeg vet om den fine mannen som ligger på et lite sykehus i skogen i Finland og dør av kreft, han som flytta fra Helsinki til langtinniskogen for å pensjonere seg og kona, for at de skulle nyte livet, ha tid sammen og være gode besteforeldre for et par røvergutter. Han som hver dag koker morgenkaffen på et bål, enten det er to meter eller to hundre meter fra huset, han som en morgen ble hindret i det fordi det stod en bjørn i veien.

Kanskje var det han som døde da stjerna falt. Kanskje er det overtro. Jeg vet bare at jeg veldig gjerne skulle vært i Finland og gitt noen en klem akkurat nå. I stedet skal jeg gjøre noe jeg blir glad av. Jeg skal reise hjem noen dager. Hjem hjem, mener jeg.

Jeg har litt for mange ting i hodet til å blogge i kveld, tror jeg.

Reklamer

3 kommentarer om “Kvil under stjerna

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s