Lettlaget, lettspist. Godt!
Kanskje har man kjøpt inn kylling, men er lei av å tenke på ris eller potet som tilbehør, man vil ha ‘nåkka litt anna, bære førr førrandringa sin del’. Det trenger ikke være så omfattende. Man kan jo bare ta med seg noen grønnsaker hjemmefra og koble dem med de som finnes på hytta fra før av. De er nesten ferske, for hytta blir ofte brukt. En kniv, ei fjøl, fire spyd, et grillfat. Vips er maten klar, tilberedt og inntatt ute. Finværet skal ikke skusles bort innendørs.
Bestefar i Narvik sine, min oldefar.
Det blir min oppgave å dekke bordet, og jeg sier tilfeldig henslengt «det e så arti me dissan tallerkenan fra når di bygd hytta». Hun ser forbauset på meg. «Men di e jo kje fra hytta, di e fra han bestefar i Narvik!» Da huset ble bomba til fillebiter under andre verdenskrig, må tallerkenene ha vært oppbevart et annet sted, siden de overlevde. Kanskje de var på hytta i Bjerkvik, sammen med resten av familien, som plukka bær som matauk før vinteren satte inn? Jeg vet ikke. Og de jeg kunne spurt om det, er døde nå.
Vind og litt regn? Klart det...
Yr har meldt vind og regn. Heldigvis. Da kan vi være sikre på at det blir det ikke, skjønt hva det blir er et åpent spørsmål. Det viser seg at det blir lettskyet, lummervarmt og nesten helt vindstille. Det eneste som beveger seg er elva som renner ut i fjorden, og tidevannet som nesten umerkelig sniker seg inn og ut. Et og annet vak av laks eller sjøørret som spretter opp av vannet og deiser ned igjen bryter stillheten, bryter speilet i fjordoverflata. Jeg ser glimtet i øynene til han på andre sida av bordet og vet at når jeg tar den firbeinte med i fjæra litt senere, vil han komme etter med fiskestanga parat. Kanskje blir det rød fisk til middag i morgen.
Skogens mange stjerner
Høsten har kommet lenger her enn der jeg holder til, men det er ikke alt som blir gult og rødt. Noe holder seg forbausende grønt. Nattas stjernehimmel har sin like i et grønt teppe på skogbunnen og jeg nyter synet. En enslig liten sopp krever sin plass blant alle stjernene, og han får det.
Slukne - slukner - slukna - har slukna
Når vi kommer tilbake til hytta, er det ikke sengetid enda. Han lille firbeinte slokner på matta. Han har vært bundet utenfor det meste av ettermiddagen, og nå koser han seg i peisvarmen. Det er stas selv for firbeinte små å få være der det skjer i stedet for å være alene utenfor.
Til sist tar vi alle kvelden.
Elisabeths Eldorado 
Det fine serviset ble enda finere når vi får vite hvor i historien det kommer fra. Jeg hadde en kjæreste fra Finnmark en gang og i hans familie fantes det tre små gjenstander som hadde overlevd nedbrenninga under krigen: En liten souvenir-vindmølle fra Holland, en sølvskje, og en stygg liten dyrefigur i metall. De hadde moren hans puttet i lomma da hun som lita jente i all hast måtte forlate hjemmet sitt og ble tvangssendt med fiskeskøyte sørover. Hadde jeg funnet de tre tingene tilfeldig, ville jeg kanskje bevart skjeen, men helt klart kastet det andre. Men fordi vi kjente historien, var de noe av det viktigste vi hadde. Rart, trist og litt fint.
Helt enig!
I helga traff jeg på ei dame som har hus/barndomshjem der hvor min oldefar hadde hytte i sin tid – hun husker familien og ham fra sin barndom. Ikke godt nok, men godt nok til at jeg ble glad over det hun kunne fortelle 🙂