And the face behind the veil looks back at me in the mirror

Det var enklere før. Da hadde jeg en blogg hvor jeg var anonym, og hvor jeg kunne blogge om alt mellom himmel og jord uten at noen kunne koble informasjonen til meg. Om jeg var trist eller glad, forelska eller frustrert (eller begge deler!), på reisefot eller hjemme…alt kunne blogges om. Og alt ble blogga om. Jeg var utlevert og beskyttet på samme tid, og det føltes på mange måter veldig fritt.

Samtidig føltes det veldig trangt. Jeg kunne ikke blogge direkte om steder og folk som var viktig for meg. Var jeg for presis, ville det være mulig å finne ut hvem jeg var. Vet et tilfelle var jeg for eksempel farlig nær å bli uforvarende ‘avslørt’ irl overfor en av landets (da) mest kjente bloggere. Ved et annet tilfelle oppdaget jeg at en annen kjent og anonym blogger viste seg å være en venn av min bestevenninne. Ikke noen jeg hadde noe forhold til, men hendelser og ting jeg delte med henne ble automatisk ekskludert fra bloggen. Ellers kunne han kjenne det igjen, og det ville jeg ikke.

Før jeg avslutta den gamle bloggen, startet jeg denne. Tanken var å ha et sted hvor jeg kunne prøve meg frem som ‘meg selv’, og å samtidig ‘bygge alibi’ i forhold til den dagen jeg ville bytte blogg. Planen var å la den gamle bloggen dø uten at det ble påfallende samtidig at denne bloggen kom opp og stå. Noen av mine daværende lesere og bloggbekjentskaper ville jeg gjerne ha med meg videre, og jeg ville ikke risikere at uinvidde felles bekjente skulle oppdage sammenhengen.

Det var godt å være anonym blogger, men også litt frustrerende med selvpålagte beskyttelsesmekanismer. Det er i dag godt å være ‘meg selv’ i bloggen, men samtidig kommer åpenheten med et eget – et annet – sett begrensninger. Ting jeg har lyst til å blogge om, vil noen ganger utlevere andre mennesker, mennesker som kan identifiseres gjennom å vite hvem jeg er. Andre ganger vil det å blogge om ting jeg bobler over av, gjør meg mer offentlig avkledd og sårbar overfor venner enn jeg er klar for der og da. Det er flere jeg kjenner irl som leser dette, og det er ikke alltid jeg vil at alle skal vite alt.

Og det hender jeg kjenner for å blogge en sak, men vet at jeg allerede har blogga om den en gang før. Byer og reiser, for eksempel, og mitt forhold til Paris. Da nekter jeg meg selv å gjøre det igjen – jeg fordømmer hvert et ord jeg skriver, fordi jeg føler at jeg gjentar meg selv og at standarden går ned hver gang jeg forsøker på nytt. Ikke konstruktivt, jeg vet, men det er slik det blir i hodet mitt.

Så derfor har bloggen blitt som den har blitt. Det handler om Nord-Norge; om naturen, folket og kunsten. Hverdagene mine. Innimellom også om andre ting. Jeg blir glad for gode og positive tilbakemeldinger. Men selv syns jeg til tider det blir litt for monotont, litt gjentakende og kjedelig. Jeg blir litt lei. Det blir litt for mange ting jeg brenner inne med noen ganger. Som på senvinteren, og som nå. Jeg savner de tingene jeg selv utelater. Men jeg er for feig til å gjøre noe med det. Tror jeg.

Så det er kanskje ikke så rart at det hender jeg savner gamlebloggen.

Jeg håper det går over.

[Og før du spør: Ja, gammelbloggen er sletta. Jeg tok ikke engang en sikkerhetskopi til meg selv. Jeg er ganske usentimental på avskjeder og ville ikke risikere å bli fristet over evne. Gone is gone, og ferdig med det.]

Reklamer

3 kommentarer om “And the face behind the veil looks back at me in the mirror

  1. Jag förstår hur du känner. Det ÄR på många sätt lättare att vara anonym, och samtidigt… Jag vet inte. Mina tankar har rört sig i samma riktning, att det kanske snart är dags att släppa anonymiteten, och samtidigt… jag vet inte. Jag har antagligen ungefär samma spärrar oavsett. Det är inte helt enkelt.

    Men jag tycker om din blogg, oavsett. Bara så du vet. (Och jag har ett halvfärdigt brev till dig på nattygsbordet. Förlåt, så ont om tid nu!)

  2. Jeg liker også bloggen din, Elisabeth! Jeg har jo blogget og lest blogger i bare noen måneder, så jeg kjente ikke den anonyme versjonen av deg. Men generelt synes jeg skjelden anonyme blogger er så interessante fordi de ofte blir så utrolig private. Det er ingen sperrer eller tanker rundt om dette er interessant for andre. Det finnes selvfølgelig hederlige unntak.

    Men jeg tenker at du kanskje kan utvikle bloggen din videre likevel. Hva med å skrive mer om familihistorieprosjektet du har nevnt hos meg? Det tror jeg mange ville syntes var spennende. Hvertfall jeg! Men jeg leser deg – og lengter mot nord – uansett 🙂

  3. Suz: Takk for din betraktning 🙂 Jeg tror det er en vesensforskjell på meg/min gamle blogg og deg/din blogg – du er en offentlig person tross alt. Jeg var aldri det, og vet ikke om det spiller noen rolle. Jeg tipper at du ville fått flere selvpålagte ‘restriksjoner’ om du slapp anonymiteten, men jeg kan naturligvis ta feil. Det er ikke enkle vurderinger uansett.

    MittSnitt: Det er sant; det er et godt poeng i forhold til at jeg kan ‘ta’ bloggen videre i en eller annen retning. Da melder det seg ogsv en ny problemstilling; for meg er bloggen et overskuddsprosjekt og det å bli mer ‘disiplinert’ i forhold til hva jeg legger ut osv vil kanskje forandre på det, forandre kravene/vurderingen? Jeg vet ikke helt.

    Jeg tenker fortsatt, noen ganger ‘for meg selv’ og andre ganger med taster under fingrene 😉 Det er egentlig det eneste sikre: at jeg ikke slutter med blogginga. Til det er det jo for morsomt. Tross alt!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s