Historien jeg trodde jeg kjente

Jeg snakket med pappa en kveld ganske nettopp, og ut av ingenting spurte jeg med ett: – Hvordan møttes egentlig farmor og farfar?

Pappa er heldigvis over gjennomsnittlig vant med totalt vilkårlige spørsmål fra min kant, så han nølte ikke et sekund.

– Nei, det hadd sæ nu sånn at ho for tell Lofotn, og tjente hos han Wulff-Nilsen. Det bi han som va bæstefar tell han Geir Wulff-Nilsen, som e ordførar i Moskenes nu. Det va vel i 1935 ho for over, førr det va… Jo, det va i ’34 ho tante Marit kom tellbake så då va det i ’35 ho mamma for over.

– Og så var farfar der ute på fiske? Naturligvis blir jeg så ivrig at jeg bare må bryte inn.

– Njah, han rodd feske på den tida, men du veit han va nu dær ute fra. Så møttes nu di, då, og så va det vel i ’36 di bei førrlova og i ’37 di gifta sæ. Og så kom nu han Sofus i ’39.

Praten går videre. Jeg spør og graver, og stadig flere detaljer kommer frem i lyset. Om ham, om henne, om livet og tilværelsen. Det som begynner med hennes historie går over til å bli deres historie, for så å bli hans historie. Hans historie mot slutten. Hans historie OM slutten.

Jeg graver videre. Spør om familieforhold, om ikke det stemmer at ‘ho tante Marit’ er datter av ei som ble kalt Stor-Marit som det fortsatt går gjetord om blant dem som vet. Og det stemmer. Jeg forteller om inspirasjonen fra MittSnitt til å grave i den delen av familiehistorien jeg ikke kjenner. Forteller at jeg tenker på å skrive ned historien, ta med meg den digitale båndopptakeren til dem jeg vet kan fortelle noe og bare sette på opptak og spørre meg frem.

– Då sku du jo far tell han onkel Cato, sier pappa brått.

Tante Magny og onkel Cato, jeg husker julekortene helt fra da jeg var lita. Jeg trodde han var død, men nei. Han lever i beste velgående, er 85 år og best av alt: Han er klar i hodet, i følge min far. Jeg minnes en opplevelse fra barndommen min, et besøk hjem til dem hvor onkel Cato fortalte en hysterisk morsom historie – la meg bare si at den involverte bl.a. en kjeledress og avføringsmiddel fra apoteket. Vi lo så vi hylte, og jeg husker mamma tørket tårer, lattertårer, som aldri lot til å ta slutt. Husker stoltheten som kom av å dele ei så intens og god stund sammen med ‘de voksne’ og å være inkludert. Gleden over å oppdage noen som var av mitt folk uten at jeg hadde visst om dem før nå. Da.

Jeg skal ikke fortelle alt vi snakket om, alt jeg spurte om. Jeg har sagt nok allerede. Jeg har allerede masse informasjon. Men jeg er sikker på en ting: jeg skal spørre mer, jeg skal ta opp, og jeg skal skrive ned. Noe kommer helt sikkert på bloggen, andre ting kommer kanskje i et annet format. Jeg vet ikke enda.

Så kjære MittSnitt; takk for inspirasjon og bevisstgjøring. Jeg skal ikke kopiere deg, men definitivt noe av metoden din. Og jeg er allerede takknemlig.

Advertisements

One thought on “Historien jeg trodde jeg kjente

  1. Joho! Så utrolig morsomt, Elisabeth!! Tenk at du ikke bare lot det bli med tanken, men faktisk begynte å spørre om denne delen av historien din også! Og er det ikke rart å oppdage at det finnes informasjon. Det som har vært tapt finnes hos noen vi vet om, under et tynt lag av stillhet, og når vi spør, så svarer de faktisk. Og da finner vi hverfall litt av det som var. Jeg gleder meg sånn til å høre mer om det du vil dele. Fint å følge og lære av hverandre 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s