Snøen faller og dekker over alt

Det er ikke lenge siden vi møttes, men vi ble godt kjent. Det bare skjedde, som det noen ganger gjør når et tilfeldig utvalg mennesker havner på hyttetur sammen. Jeg merka instinktivt at du ikke likte hunden, så jeg holdt ham unna deg og sørget for at han var i bånd når du var tilstede. Du la merke til det, og ble tillitsfull overfor meg og tødde etterhvert opp også overfor ham.

Din bunnløse ærlighet gjorde inntrykk på meg. ‘Jeg har en diagnose’ sa du, og fortalte hva den var. Fortalte hvorfor du hadde den, om ting du har opplevd som har påvirket livet ditt, fortalte om hvordan du hadde blitt til akkurat deg. Du spurte meg ut om meg og mitt, likte historier fra min til tider fargerike familie, syns ikke det var rart at jeg ikke er gift. Lufta var ikke full av tenkte, uuttalte ting med deg, ingen ting som gjorde at man måtte gjette seg til hva du egentlig tenkte om dette og hint – det som falt deg inn, det ble sagt. Sensitive ting på en forbausende omtenksom måte. Noe har du lært, diagnosen til tross. Du var en person som tross dine utfordringer var enkel å forholde seg til.

Du ble rastløs og vi gikk tur. Etterhvert fikk vi mange småturer i beina den helga; noen ganger mot havet, andre ganger mot fjellet. Du likte skogen, og likte at jeg viste deg ting du ikke hadde lagt merke til eller visst om tidligere. Jeg likte din begeistring, din måte å tenke sammenhenger på om ting jeg aldri hadde reflektert over. Du glemte suget etter medisiner, etter å dra hjem, etter å flykte fra det ubekvemme. Kan man si at våre tankeverdener utfylte hverandre? Jeg tror det.

– Du må komme og besøke meg tilbake i byen, sa du. Jeg lovte å komme, og sa at K fikk organisere det. Det var hun som hadde brakt oss sammen, og du hadde allerede planer for hva du ville servere oss. Lurte på hva jeg ville drikke siden jeg ikke er glad i kaffe.  Jeg gledet meg til å se det du har laget, det som minner meg om farmora mi og som jeg gjerne ville kjøpe av deg når du fikk et ledig rom i bestillingslista di. – Det skal jeg få til for deg, Elisabeth, sa du. – Garantert før neste vinter, i alle fall. Jeg gledet meg allerede.

I går fikk jeg tekstmelding fra mannen til K, om jeg kunne ringe ved anledning. Jeg ringte etter jobb og satt samtidig med kalenderen foran meg for å plotte inn felles kaffeslaberas hos deg. Jeg må dessverre fortelle deg noe trist. Hun har forlatt oss, sa han. Du hadde valgt det selv, å ikke fullføre uka som gikk, ikke leve frem til helga, ikke leve videre i det hele tatt. Du hadde bestemt deg for at nok var nok, og avsluttet det hele.

Jeg er glad for sneen, for vinteren. Men akkurat i går kjentes den uforsonlig kald.

Reklamer

3 kommentarer om “Snøen faller og dekker over alt

  1. Å, eg kjenner gåsehuda breie seg over kroppen, og klumpen veks i halsen. Stor klem til deg, så vondt å miste nokon ein har knytta seg til på kort tid. Det er noko eige med slike forhold som raskt blir nære og kjære. Det veit du og eg mykje om.

  2. Einar: Ja. Men det går alltid, hvis man må.

    AltGodt: Takk for klemmen! Det var vondere enn jeg ville trodd om du spurte meg på forhånd. Men samtidig ikke helt overraskende, diagnosen og situasjonen tatt i betraktning. Verken venta eller overraskende.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s