Jeg kjente at jeg ville ha mer

Det er noe eget med gamle vennskap. Sånne som har startet nærmest tilfeldig og så bare blitt en bestanddel av livet, som alltid er der og ligger i bunnen, selv om tida går og kontakten til tider kan være sporadisk.

Vi har kjent hverandre siden 1996, tror jeg. Aldri vært direkte omgangsvenner i det daglige, selv ikke da vi bodde i samme by. Men vi har likevel tilbrakt mye tid sammen i perioder, hatt mange samtaler, delt mang en latter. Jeg husker ennå lasagnen han laget sommeren 1998, eller var det ’99? Husker stemninga rundt bordet ute på verandaen, husker følelsen av å akkurat da leve i en reklamefilm fra Italia eller Sør-Frankrike, magien som ble skapt en sensommerkveld i Ski. Følelsen av å ikke ville dra hjem, ever.

(rester av ei god stund)

En av de fineste fyrene jeg kjenner var innom på kaffe for ikke lenge siden. Vi har ikke sett hverandre på sju år, men fjasboka har gjort det enkelt å holde kontakten likevel, holde hverandre informert. Og sånn. En dag var han plutselig i nabolaget.

De timene varmer fortsatt i sjela.

Reklamer

2 kommentarer om “Jeg kjente at jeg ville ha mer

  1. Er ikke det rart hvordan noen mennesker aldri slipper taket? Fortsetter å gripe tak samme hvor lenge det er siden sist? Håper du ser ham snart igjen. Høstklem!

  2. Jeg kommer til å se ham igjen, uansett hvor lang tid det tar. Han er en fin fyr som jeg er glad i uansett avstand og tid!

    Det er godt med folk som varer, like mye som det er godt med ‘nye’ folk som kjennes gamle allerede etter kort tid sammen. Syns jeg. Nesten som bloggkjenninger, egentlig 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s