Stakkars folk i Polen

Det var en gang en sommer… Og det var ikke lenge siden, bare noen få år. Jeg bodde i Beograd og jobbet midt i byen. Det var hetebølge, og temperaturen varierte mellom 26 og 49 grader, stort sett. Hele døgnet. Jeg var på vei hit eller dit i ei av byens sentrale gater da en plakat plutselig slo imot meg:

«Nils Petter Molvær»

sto det. Med norsk æ og gode greier. Og jeg tenkte for meg selv «Jammen dette er jo i Serbia?!» før det sank inn at joda, det er Serbia, men norske folk kan jo ha konsert der. Jeg fant ut når konserten skulle være og inviterte en professor jeg kjente til å bli med meg. Jeg som ikke engang liker jazz, sånn offisielt, gledet meg som et barn.

Og for en konsert det ble. Vi satt i bakhagen til Studentenes Kulturhus, midt i byen, langs den brede avenyen hvor kommunisttidas parader marsjerte stramt forbi i sin tid. Vi var i hagen til huset hvor studentene hadde organisert seg og hatt sin base på slutten av 1980-tallet da de gjennom studentorganisasjonen Otpor bidro til å kaste kommunismen, huset hvor flere av dagens politiske ledere konspirerte for å bli kvitt Milošević. Vi satt der, og vi ble forhekset. De vanligvis snakkesalige serberne – og professoren var intet unntak – ble simpelthen stumme da mannen på scenen begynte å utfolde seg.

Nils Petter Molvær i Beograd. (Tatt med et slitent mobilkamera...)

Egentlig hadde han vært lenger sør, i byen Niš. På serbisk uttales š som norsk ‘sj’, og i Niš spiller de på det når de hver sommer har en jazzfestival som de kaller for ‘Nišville’ (nesten som Nashville…). Takket være den norske ambassaden og andre gode krefter ble det også tid til en stopp og en konsert i Beograd. Diplomater i uformelle klær, forretningsmenn svettende i dress, studenter som var nysgjerrige på han her fyren – og andre folk, som meg og professoren – ble alle tausere og tausere. Vi drakk øl og vin, men vi sa ikke noe, vi bare lytta.

For Molvær i fri utfoldelse med musikere han kjenner er et eventyr. Trompeten hans spiller ikke. Den synger, jamrer, smyger, hvisker, lengter, hulker … den har et helt følelsesregister å utfolde seg med, og den holder ikke noe tilbake. Nakent, jublende, hviskende og triumferende – du får det hele, in your face, og du kan ikke forholde deg likegyldig. Hva du enn hadde i hodet da du kom ‘inn’ i lokalet, så forsvinner det ut. Musikken krever all plass, den krever deg med hud og hår uten å slite deg ut.

Jeg kan ikke beskrive det, det må oppleves. Det er en opplevelse jeg unner alle, selv min verste fiende. Kanskje spesielt min verste fiende, egentlig 😉

Nå var det Polen sin tur til å oppleve det. Først missa de fordi presidenten ramla ned i et fly i Russland og ble drept. Deretter var det nå nettopp en uærlig agent som snøt både musikere og publikum for gleden ved å møtes. Hadde det vært meg, ville jeg grått mine modige tårer – og deretter jaktet på agenten til jeg fant ham og kunne tvangskastrere ham med en sløv kniv…

Stakkars publikum i Polen. Jeg vet hva de går glipp av, og de har min fulle medlidenhet. Bare synd at det hjelper så lite.

Advertisements

5 thoughts on “Stakkars folk i Polen

  1. Flott bloggpost. Skulle veldig gjerne vært til stede sammen med deg og professoren i Beograd. Har faktisk ikke noe forhold til Molvær, men det kan jeg jo få. Skal få, faktisk, neste gang han besøker et sted ikke så langt unna meg.
    Du skriver svinaktig godt, Elisabeth!

  2. Hei, Elisabeth !
    En kveld siste Juni, har jeg hørt på radioen en stykk musikk som jeg fant veldig flott. De sa etterpå at musikken var av en norsk trompetspiller som heter Nils-Petter Molvær, et navn jeg hadde aldri hørt før, og at Molvær ville gi en konsert neste dagen, på den Paris Jazz Festivalen, klokken 20:00 i den «Parc Floral de Paris». Jeg visste ikke at det gis kveld konserter i dette stedet, men det var en fantastisk nyhet uansett, fordi den parken er ikke mere enn 2 kilometrer fra boplassen min, og jeg fikk lyst til å gå dit og høre på denne lovende trompetisten.

    Så neste kvelden var jeg foran parken, litt før klokken 20:00.
    Og alt vart stengt !
    Jeg løp rundt parken, til den andre inngangen, som også var helt stengt. Jeg tok et overblikk på plakaten : det var skrevet at Molværs konserten var om denne dagen 12. juni 2010, klokken 20:00 !
    Det var noe som ikke stemte der : jeg var foran det riktige stedet, klokken var nettopp 20:00, men den hele plassen var absolutt stengt, tom, mørk. Det skjedde noe jeg kunne ikke forstå, og jeg føltes totalt forvirret. Kansje en gang litt redd at jeg levde et slags utrolig mareritt.

    Jeg dro tilbake hjem, og der forsøkte jeg etter den festivalens websiden. Der var skrevet at Molværs konserten var planlagt klokken halv fem om denne dagen. Som alle andre konserter på lista !
    Jeg var skuffet, dette kan du sikkert skjønne… men riktignok trøstet å bli ført tilbake igjen til en ganske rasjonell virkelighet samtidig.

    Så, jeg vet ikke når Molvær skal dra hit igjen, eller om jeg skal noen gang få sjansen til å høre på ham «live». Jeg bare håper det virkelig, spesiellt etter det du har skrevet om ham.

    Og jeg tenker også at jeg fortjener det litt, stakkars jeg, etter denne første forgjeves prøven … 🙂
    God uke.

  3. Suz: Gjerne 🙂 Men det er egentlig litt uvesentlig også, for meg, for det er musikken som teller. Og han er uovertruffen i min verden!

    Ståle: Skulle gjerne hatt deg der; tipper du ville likt både Beograd og professorens selskap. Og hagen, med farga lykter rundt omkring og en scene med en forunderlig dyktig mann på. Ubetalelig. Heldigvis har han god oversikt over konsertdatoer på hjemmesida si, han musikanten 😉

    Geitost: Jeg har sagt det tidligere og gjentar gjerne meg selv: Du skulle absolutt hatt egen blogg! Fantastisk kommentar; takker veldig varmt og oppriktig for en kommentar som utfyller bloggposten og gir enda mer dybde til det hele… Og jeg har gode nyheter: I juni er det din tur! Han spiller i ‘Palais Du Facteur Cheval – Hauterives’ den 25. juni 2011, og denne gangen kl 20.00. Du kan selv se det her 🙂 Jeg blir GJERNE med!

  4. Hmmm ! Tenk at Hauterives er ikke mindre enn 600 km unna fra der jeg bor !
    Jeg ville gjerne være der, men det virker litt vanskelig å dra dit for bare en kveld, selv om det skjer om en helg, tror du ikke ?

    Men, nå at du snakker om dette…

    Jeg husker at det stedet hvor konserten skal gis er enestående. Jeg har aldri besøkt det, men jeg kjenner det fordi jeg interesserte meg, når jeg var student, for de «selvlærte byggemesterne».
    På fransk, de kalles «habitants paysagistes» (landskapsarkitekt beboere).
    Uttrykket var skapt, i det 1970-tallet, av én av mine lærere, Bernard LASSUS, for å beskrive verket av den slags spontane arkitekter, som bygde sine rare og personlig slott (eller kenotafer), i en særlig stil som ser ut halveis mellom naive maleri og «brut kunst».
    Han viste at det formelle kaoset i de fleste av slike bygninger, i motsetning til det mange tror, var mindre produksjonen av forvirrete sinnner enn rimelige logiske komposisjoner av bare uutdannet kunstnere, og en slags narrasjoner, som var skapte av forsamlingen av myter, symboler eller populære bilder, og materialiserte med stein på en helt «diakronte» måte : fragmentene til fortellinger er spredt i rommet rundt de hele bygninger uten tydeligvis rekkefolge, og disse forskjellige stykkene var stillet på hverandre tilfeldig og aggregerte med hverandre på en måte som innførte originale formelle lenker.
    LASSUS brukte en metode inspirert av den strukturalistiske teori for å oppdage dette. Jeg husker han var ganske glad i seg selv når han fortalte det han hadde funnet !

    Cheval er sikkert den mest velkjent blant disse kunstnere-beboere i Frankrike. Sin «Palais Ideal» er uten tvil en imponerende bygning, ikke bare fordi det var bygdet av en mann alene, som var noe han var ganske stolt av, og gjentok, så ofte han kunne, (det forstås også veldig godt, når man ser hva han gikk), men, fordi det er et utrolig bevis på det som var den «kollektive underbevisstheten» om den «Franske Imperiet» i begynnelse av den 1900-tallet. Som modeller til sin «Palais», brukte han bildene av kjente monumenter eller eksotiske landskap, fra kolonier i Asia eller Africa, som han så på brevkortene eller brosjyrer han hadde båret i hånden i løpet av sin lenge karriere som postbud…
    (Jeg ser at det finnes nå en nett side om sitt verk, om du er nysgjerrig…).

    Så, skal jeg besøke både Molvær og Cheval neste Juni ?
    Vi får litt tid for å tenke om dette…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s