Kofferten er snart ferdigpakket og i datasystemene finnes en flybillett med mitt navn på. Gamle jaktmarker skal besøkes, gamle vennskap styrkes, de fineste menneskene finnes i livet mitt. Virkelig. Og nye vennskap skal få næring, ikke minst de nye som føles som gode, gamle bare fordi de er så dype, trygge og regelrett ‘vante’ å ha. Den firbeinte er sendt på feriekoloni til et sted hvor jeg tipper han vil stortrives. Alt ligger tilrette for noen dager med glede og gode opplevelser.
Så hvorfor er jeg så … ambivalent innvendig?
Advertisements
«planes and trains and boats and buses
characteristically evoke a common attitude of blue
unless you have a suitcase and a ticket and a passport
and the cargo that they’re carrying is you»
(Tom Waits)
Bon voyage !
Merci beaucoup, monsieur! 😀
(Nå vet jeg dessuten at den firbeinte har det som plommen i egget og oppfører seg pent i mitt fravær. Da er det straks enklere å være underveis!)
Jag känner också ofta så. I mitt fall tror jag att det handlar om att även om jag tycker om att vara på resa och ser fram emot att åka bort, så är jag – och kommer nog alltid att förbli – en hemmakatt. En som trivs allra bäst med stickade sockar på i sin egen soffa. Så det känns alltid lite bluesigt att åka hemifrån, oavsett.
Men jag ser fram emot att träffas, fina du! 🙂
Jeg elsker å reise, og kjente ikke meg selv igjen den dagen jeg skrev dette… Jeg er aldri så ambivalent om reiser! For meg representerer de frihet; friheten til å dra ELLER til å bli, om jeg foretrekker det. Men jeg tror at jeg denne gangen var litt in denial om at jeg var litt spent på hvordan det ville gå med valpen 😉
Heldigvis var ambivalensen glemt så snart jeg var fremme! (Og jeg gleder meg veldig til å se deg igjen!)