Saltstraumen. Fredag. Vintergjester.

Kulda viser seg i fargene

Fargene og formene på himmelen snakker et tydelig språk. Det blir en fin dag, og det blir en kald dag. Minusgrader og vind, sier de. Men amerikanerne har vært forbausende flinke til å kjøpe fornuftige klær før de kom hit på mørketidsferie. De fryser ikke, de holder ut, de liker seg ute midt oppi alt det fine i min hverdagsverden. De er imponert – men det er jammen jeg også.

På en snurr. Eller to. Minst.

Klart vi måtte hit en tur. Klart det. damene som kommer fra orkanstaten, som er vokst opp med skypumper og virvelvinder, lar seg imponere av pumpene havet kommer opp med. Store, sterke virvler i hvitt, grønt og mørkeblått. Store, dype kjeler som drønner forbi. Lett skum, dype understrømmer som bobler opp fra ingenting og lager krusninger på overflata.

Ærfuglene sitter tett sammen på vannet om vinteren

Tre ørner hilste oss da vi kom hit, seilte på vindkastene over granskogen helt øst på Straumøya. Tre elger hilste oss da vi kom ned av brua. To sto på et jorde, den tredje like ved veien. Men ærfuglene er mange fler, nesten utellelige. Ærfuglene sitter tett sammen i flokker på havoverflata i straumen, som pingviner uten isberg under seg. Når de har seilt for langt utover fjorden – straumen går utover denne gangen – flyr de i samlet flokk innover og slår seg på nytt ned og spiser, mens de driver med vannmassene utover. En evig dans, dag etter dag, vinter etter vinter, år etter år. Vi er heldige og får bivåne det hele fra premieplasser.

Kaldt, forblåst og utrolig vakkert

Det er årets fjerde mørkeste dag – tirsdag snur sola – og skyer mot sør bidrar til at det ikke blir fullstendig lyst denne dagen. Men lyset treffer skyene som driver over himmelen i varierende tempo. Noen er rosa og lilla, andre gulgyldne og nærmest glødende oransje. Det stormer i Børvasstindan, det kruser seg på havoverflata, det rykker i hetta og resten av klærne når vi beveger oss i åpent lende. Men tekstilene holder, og vi er for det meste varme. Amerikanerne suger til seg sterke inntrykk. Ordene blant oss er få.

"Finnes det fisk i havet her?"

– Finnes det fisk i havet her? spør de. Jeg klarer å holde meg alvorlig og ikke le mens jeg svarer dem. Joda, det finnes fisk her. Massevis, faktisk, sånn hvis vi skal gå i detalj. Jeg forklarer og forteller, vever stedets topografi sammen med dets mennesker, deres historie og dermed også min historie. Peker og viser dem hvor i Saltstraumen det var pappa lærte seg å svømme. Forteller om ferga som gikk i trekantsamband her da jeg var barn, og om de gangene man simpelthen måtte ‘vente på straumen’ før ferga kunne gå.

Gapahuken er åpen for alle - vi hadde med veden hjemmefra

Etterhvert finner vi gapahuken, og det har vært planen hele dagen. Vi har med oss en sekk med ved, alt fra tynne opptenningsfliser til tjukke kubber som skal holde varmen lenge, lenge. Jeg har med et par tennruller for å teste dem for første gang, og de funker. Ei rist står stabla opp mot ildstedet, og dermed gjør det ikke noe at jeg glemte å ta med kniv for å spikke spyd til pølsene. Knurrende mager velter seg snart i godt stekt kjøttmat.

Varm sjokolade. Bål. Baileys. Bra damer.

Amerikanerne er forbløffende tause. Jeg lurte ei stund på om de var lei og kalde, men nei – jeg tok feil. «I don’t say anything because I just don’t know what to say,» sier den ene. «This is so … I’ve never seen or experienced anything like it and I don’t know what to say or how to describe it, so I just soak it in» sier hun. Da er jeg beroliget. Vi koser oss med varm sjokolade. Og som en bonus, en overraskelse de ikke visste om på forhånd, har jeg med litt Bailey’s, som vi har oppi den siste koppen med varm kakao. Vi trenger ikke ord, noen av oss.

Saltstraumen by night

Dagen har vært snill med oss. Vi har fått utnytta lyset og området maksimalt, og det samlede antall bilder på digitale minnebrikker er langt over tresifret. Når det etterhvert er tid for å bevege seg hjemover, er det som om Saltstraumen smiler til oss. Vi smiler tilbake, godt tilfredsstilt av alt vi har fått med oss denne dagen. I 28 effektive kuldegrader er det ikke bare amerikanerne som har fått med seg minner for livet. Det har jeg også, og min firbeinte.

Noen dager er det ekstra godt å leve. Denne fredagen var en av de dagene.

Advertisements

3 thoughts on “Saltstraumen. Fredag. Vintergjester.

  1. Jeg nyter dine vinter fortellinger.
    For to dager siden, du klart fikk meg høre dine gjester skrike og le da de koste seg ned bakken ved skolen (heldige gjester, ifølg meg), og nå er dine bilder av den forandrende himmelen i halvmørketid bare forbausende.
    Å lese din blogg er fortsatt en følsom opplevelse…

  2. Det må ha vært en opplevelse for livet for amerikanerne dine, dette besøket. Det ser grunnleggende godt ut. Det er en stund siden jeg har vært her nå – tilbringer (dessverre) lite tid foran pc’en for tiden – men det er alltid like godt å komme hit. Håper du har en fin juletid. Klem!

  3. Geitost: Takk for nydelig kommentar, jeg er så glad for at flere enn meg kan få se hvor fin vinteren og mørketida er her oppe!

    MittSnitt: Det var nok det, og de var strålende fornøyd med uka her oppe. Faktisk har de allerede booket seg inn på gjesterommet igjen en gang sommeren 2012, hvis alt går som det skal 🙂

    Og her er alltid plass til flere… (Ja, det er et hint!)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s