Maria Amelie: Ulovlig norsk. En anmeldelse og noen betraktninger.

Coveret til boka Ulovlig Norsk av Maria AmelieJeg har lest Maria Amelies bok ‘Ulovlig norsk‘. Du har sikkert hørt om den hvis du har hatt et halvt øye eller øre i den norske medieoffentligheten siden starten av september 2010. Maria blogger, og Maria har skrevet bok. Og for å ha sagt det med en gang: Jeg kjenner Maria. Jeg er ikke blant hennes nærmeste venner, men vi kjenner hverandre og har møttes flere ganger i virkeligheten. Det er mulig vennskapet gjør meg partisk, jeg skal ikke utelukke det. Men det er også nettopp vennskapet som har gjort det utrolig vanskelig å skrive en anmeldelse av boka.

Jeg har tenkt ‘anmeldelse’ flere ganger, fordi jeg noen ganger liker å tenke ut bloggposter før jeg skriver dem. Men når det gjaldt boka til Maria, har jeg ikke klart å ta tastaturet fatt før nå. Jeg har følt at vennskapet har vært et hinder for å saklig forholde seg til boka og til Marias historie; har følt at vennskapet har gjort det vanskelig å forene det jeg mener og det jeg føler på et sammenhengende vis. Helt til jeg bestemte meg for å følge det jeg ‘mener’ uavhengig av hvordan det påvirket følelsene mine – eller Maria sine.

For å ta det tekniske først: Maria bruker størstedelen av boka på å fortelle sin historie. Hun forteller fra oppvekst og barndom et sted i Kaukasus; fragmentariske barndomsminner som vekker ømhet, gjenkjennelse (!) og en slags vemodighet i meg. Kontrasten til det som er Marias liv, hverdag og omgivelser i dag kunne knapt vært større. Uten å gå i detaljer eskalerer historien hennes, gjennom at foreldrene må sende henne til Moskva for at hun skal være trygg. Senere kommer foreldre etter og tar med seg Maria til Finland, hvor de søker asyl. Og får avslag. De reiser deretter ulovlig over grensen til Norge og søker asyl igjen – denne gangen under påtatte navn, for at ikke den første søknaden fra Finland skal avsløre dem.

Også i Norge blir asylsøknaden avslått; mye fordi de ikke kan eller tør fortelle den fullstendige historien – og dermed begrunnelsen sin – til norske myndigheter. Det endelige avslaget kommer i november 2003, og etter en rettssak i mars 2004 har de endelig tapt. Norge sier at Maria og foreldrene skal ut. Da går de ‘under jorda’, som det heter, og Maria skildrer en hverdag som utenfra ser normal ut – videregående, studier, festivaljobbing og hybelliv – men som fra innsiden er et evig puslespill av angst og praktiske detaljer for å få det hele til å gå opp uten å komme i fare for å bli sendt ut.

Helt hit – historien fra Kaukasus via Finland og asylmottak og leilighet i Norge – er fantastisk fint skrevet, ofte i dagboksform, av Maria. Hun skriver levende, medrivende og samtidig nøkternt. Hun underslår ikke det kjipe, overdriver ikke det som er bra. En tidvis drømmende tone skaper kontrast til de harde fakta som teksten handler om, og det er vanskelig å ikke bli engasjert av det man jeg leser.

Mot slutten av boka går Maria mer og mer over til å argumentere for sin sak; kommer med betraktninger og argumenter for hvorfor hun skal bli værende i Norge. Som venn – og, vil jeg tro, regelrett som menneske med hjerte – er det vanskelig å ikke bli emosjonelt påvirket av dette. Det oppleves ‘urettferdig’ at Maria må lide for valg foreldrene har tatt på egne og dermed også hennes. Maria har tydelig vist at hun har evnet å integrere seg på særdeles konstruktivt vis, og hun har bidratt mer til kultur og opplevelser i samfunnet enn svært mange etnisk norske unge voksne på samme alder har gjort. For eksempel. Men til tross for at det bare ‘føles’ rett at Maria skal få bli her, og til tross for at det at Maria viser til en rekke grunner for at hun nå kjenner seg norsk, så er det likevel i denne delen av boka jeg mener det lille som er av svakhet ligger. Argumentene hennes er – mener jeg – tidvis litt for subjektive; veldig preget av følelser og meninger i stedet for nøktern substans i forhold til kriteriene for å få innvilget opphold i Norge.

Det er mye derfor jeg har slitt litt mellom det jeg føler og det jeg mener, som jeg nevnte innledningsvis. Det jeg ‘føler’ er basert på en subjektiv og emosjonell vurdering; det jeg ‘mener’ er basert på juss og til dels politikk (som premiss for lovgivningen). For å spissformulere litt uten for mange nyanser: Ut fra mine følelser mener jeg det er åpenbart at Maria bør få være i Norge; hun kan språket, har tatt utdannelse, bidrar i samfunnet, har ingenting å reise tilbake til (i Kaukasus). Og så videre. Men ut fra det jeg mener – når jeg kobler inn hjernen, mitt politiske engasjement og ettertanken – syns jeg at Maria, i likhet med alle andre som søker asyl i Norge, bare bør få være her om hun virkelig oppfyller kravene som stilles for asyl. Satt på spissen: Selv om jeg regner henne aldri så mye som venninne, bør hun ikke få være her hvis hun ikke oppfyller kravene. Da bør hun i ytterste instans sendes tilbake til Russland – selv om det skjærer meg i hjertet å tenke på at noe så brutalt kan skje med venninna mi. Jeg vet hva som venter henne om det skulle bli utfallet.

Derfor har det vært utrolig vanskelig å skrive en anmeldelse. Paradoksalt nok var det også dette som ble ‘løsningen’ på mitt dilemma.

Jeg landet nemlig til slutt på at jeg ville basere anmeldelsen – og min mening om hele saken – på det jeg mener, uavhengig av hvordan jeg føler det overfor Maria som venninne. For å kunne si noe så (forventningsvis) brutalt, måtte jeg derfor gå i detalj inn på hva som faktisk er kriteriene for å få opphold i Norge. Hva skal til for at man skal få asyl her, og kan man ut fra objektive kriterier si at Maria oppfyller disse kravene?

Jeg har vært innom en rekke nettsteder, og et av de mest lettfattelige og samtidig saklige stedene som skriver om dette er NOAS, Norsk Organisasjon for Asylsøkere. Kort fortalt kan oppholdstillatelse i Norge bli gitt på tre forskjellige grunnlag: Asyl (dvs du kvalifiserer til å regnes som flyktning), opphold av beskyttelsesgrunner eller opphold på grunn av ‘sterke menneskelige hensyn’.

La meg ta den siste først: Begrepet ‘sterke menneskelige hensyn’ blir ofte brukt i mediene av folk som argumenterer for at person A eller B skal få være i Norge. Selve begrepet er veldig tøyelig og kan spesielt i tabloide media bidra til å ‘rettferdiggjøre’ at nesten hvem som helst skal få bli værende i Norge hvis de bare roper høyt nok og har sterke nok støttespillere. Dersom dette kriteriet alene skulle brukes som grunnlag for opphold i Norge, ville konsekvensen lett kunne bli at de som får tilstrekkelig offentlig oppmerksomhet får bli, mens de øvrige må ut. Kriteriet for krav på opphold ville bli mengden medieoppmerksomhet istedet for hvorvidt vedkommede har et reelt behov for asyl og/eller beskyttelse. Derfor sier da også loven at dette kriteriet bare gjelder i helt spesielle tilfeller.

Så tilbake til de andre to. Kriteriet for å oppnå asyl er todelt. For det første må du ha en velbegrunnet frykt for forfølgelse i ditt hjemland. For det andre må årsaken til forfølgelsen du frykter, være minst en av fem: politisk oppfatning, religiøs oppfatning, rase, nasjonalitet og/eller medlemsskap i en spesiell sosial gruppe (f.eks. en familie).

Maria oppfyller åpenbart det første kriteriet; frykt for forfølgelse. Det er en grunn til at hun ikke lenger kunne bo sammen med foreldrene men ble sendt til Moskva, og det er en grunn til at hun og de ikke var trygge der heller, men måtte flykte videre. Maria oppfyller også minst ett av de fem andre kriteriene; hennes tilknytning til en spesiell sosial gruppe – nemlig hennes familie. Selv om hun ikke går i detalj er det åpenbart fra boka at hennes familie, spesielt foreldrene, kom i en stadig mer utsatt posisjon i hjemlandet. Faren var forretningsmann, moren var politisk engasjert forteller boka. I det nordlige Kaukasus (som de opprinnelig kommer fra, uten å angi mer spesifikt hvor) finner du delstatene Dagestan, Tsjetsjenia, Ingusjetia og Nord-Ossetia for å nevne noen. Det kreves ingen grad i statsvitenskap for å vite at det er farlige stater i utgangspunktet; kriminalitet, korrupsjon og overgrep er normalen heller enn unntaket der.

Når man i tillegg blander inn det politiske aspektet og får inn konflikten mellom disse delstatene og sentralmakta i Russland, er det ikke vanskelig å se at begge foreldrene sto utsatt til. Og som en konsekvens av dette er også Maria i fare, både for sin egen del (i kraft av hvem hun er datter av) og for deres del (fordi foreldrene kan rammes indirekte gjennom å ‘ta’ Maria på et eller annet vis). Kravet om ‘spesiell sosial gruppe’ er oppfylt til fulle, og det forbauser meg ikke om også kriteriene politisk oppfatning, samt muligens rase og/eller nasjonalitet er oppfylt – Kaukasus er et klanbasert samfunn den dag i dag (selv om det varierer hvor mye man innrømmer det), og de uformelle, klanbaserte maktstrukturene eksisterer parallelt med de ‘offisielle’ strukturene. (Makten ligger i de uoffisielle strukturene, hvis du var i tvil om det.) Maria oppfyller derfor kravene til å få innvilget asyl i Norge og offisiell flyktningestatus. Og konflikten mellom det jeg ‘mener’ og det jeg ‘føler’ viser seg å ende opp med samme resultat!

Hva gjelder det andre alternativet for å bli innvilget lovlig opphold i Norge, ‘beskyttelsesgrunner’, gjelder det at du må/kan ha et dokumentert behov for beskyttelse som potensielt kommer av andre grunner enn de fem nevnt tidligere, men hvor behovet for beskyttelse er anerkjent av norske myndigheter. Det er presisert at tilfeller som » private konflikter, hevn, kriminelle handlinger og en generell farlig sikkerhetssituasjon» ikke er tilstrekkelig ‘grunn’ til å få opphold av beskyttelsesgrunner. Dette mener jeg er en riktig presisering. Marias bok er ikke detaljert nok om bakgrunnen for truslene mot foreldrene og hennes familie – leseren vet rett og slett ikke hvorfor de er i direkte fare om de reiser tilbake til Kaukasus, eller Moskva for den del. Man vet at det er tette bånd mellom kriminalitet og politikk og politiske maktmidler (f.eks. politiet) i Nord-Kaukasus, og at det i praksis ikke er mulig å skille det ene fra det andre – de henger sammen, og de strekker seg langt utover grensene for delstatene.

Det, sammenholdt med kjennskap til den reelle bakgrunnen for at Marias foreldre mener seg forfulgt – en samlet kunnskap som skal danne grunnlag når norske myndigheter fatter en avgjørelse – vil kunne fortelle om hvorvidt de kvalifiserer til opphold også av beskyttelsesgrunner, enten samlet som familie eller hver for seg. Jeg gjetter på at de har tilstrekkelig grunnlag for å oppfylle også dette kriteriet, men uavhengig av det har de uansett allerede oppfylt kriteriene for opphold på grunnlag av asyl og offisiell flyktningestatus.

Dersom man da til slutt betrakter det tredje kriteriet igjen – sterke menneskelige hensyn – ser man at i tilfellet Maria og foreldrene hennes er ikke dette den eneste grunnen til at de bør få lovlig opphold i Norge. Det er mer et ’tilleggskriterium’, hvis man kan kalle det det. De oppfyller allerede minst ett, kanske to, av de formelle kravene til lovlig opphold i Norge. I tillegg kan de vise til ‘sterke menneskelige hensyn’ som styrker deres sak – men saken er ikke basert på disse hensynene alene, og dette kriteriet er bare enda et moment som bekrefter en allerede sterk sak.

Det jeg mener (at de formelle kravene må følges og være likt for alle) og det jeg føler (at Maria og foreldrene må få bli her, og at de vil klare seg selv om de får lovlig opphold) viser seg å sammenfalle når man ser på sakens fakta. Jeg kan ikke se at det finnes noe annet logisk utfall av saken enn at de får bli værende her, lovlig, så lenge de måtte ønske.

Det finnes mye jeg ikke har omtalt og offisielt tatt stilling til her, for eksempel diskusjonen om hvorvidt det å lyve om sin historie innledningsvis skal ekskludere dem fra en realitetsbehandling av asylsøknaden, og Dublin-traktaten, for å nevne noe. Men bloggposten er allerede mer enn lang nok, og dette og andre underliggende spørsmål rokker ikke ved min oppfatning. Jeg lar dem derfor ligge, i alle fall for denne gang.

Tilbake til boka – det er tross alt en bokanmeldelse som ligger til grunn her. For meg står boka ikke bare sterkt på egen hånd (både som litterært verk og som innspill i samfunnsdebatten); den går også rett inn i en større litterær tradisjon som jeg forbinder bl.a. med boka ‘Triumfbuen’ av Erich Maria Remarque. Både Remarque og Maria gir oss innsikt i et slags parallellsamfunn bestående av mennesker som ikke finnes på den offisielle, statlige radaren, men som like fullt lever i landet og deltar i samfunnet – bare via omveier. De viser oss frykten, taktikkeriet, ustadigheten og det konstante jaget – etter penger, papirer, en utvei, litt stabilitet. Men mest av alt: de viser oss tydelig og klart det menneskelige i det hele. Vi har lett for å glemme det, vi som ikke er tvunget til å leve slik. Remarque skildrer Paris på slutten av 1930-tallet, Maria skildrer Norge i dag. De er ikke så ulike som man skulle tro.

Boka til Maria viser oss en del av vår egen virkelighet. Det handler ikke bare om andre mennesker, selv om det er lett å tro det – det handler om vår virkelighet, vårt samfunn, vår verden både i lokalt og globalt perspektiv. Maria tvinger meg til å se meg i speilet og tenke over hvem jeg er, hvordan jeg forholder meg til menneskene i verden rundt meg, hvordan jeg forholder meg til staten jeg er en del av, hvordan jeg forholder meg til venner, kolleger og diskusjoner på arbeidsplassen eller rundt stuebordet. Jenta som stadig er på farta i en rastløs tilværelse tvinger frem ro, ettertanke – og medfølelse. (Ikke medlidenhet, men medfølelse – det er en viktig forskjell.) Hun utfordrer meg på så mange vis, og jeg er ikke den eneste.

Så hvis du ikke har lest den allerede: Løp og kjøp. Snakk om den. Og stikk innom bloggen til Maria for å heie på henne. Det gjør en forskjell, det også.

2 kommentarer om “Maria Amelie: Ulovlig norsk. En anmeldelse og noen betraktninger.

  1. jeg skulle kommentere på dette innlegget, men jeg gjorde det visst aldri. det var bra lesning, og gode perspektiver. jeg håper denne saken løser seg på en positiv måte, og at den får ringvirkninger for norges lover om de papirløse og «ulovlige».

  2. Igår kveld har jeg koblet PC’en til NRK nett-radio, og var glad at jeg fikk sjanse til å høre på noen fin folkmusikk. Dette gjøre jeg altfor sjeldent. Men uheldigvis var jeg umiddelbart bedt om å gjøre noe i huset, og da jeg kom tilbake hadde programmet allerede byttet, og det var fortsatt ingen musikk men bare en kvinne som leste en tekst. Den hørtes ut som en dagbok. På skjermen var det skrevet at det var Maria Amelies bok som var lest. Det fikk meg å lure. Her, fra utland, kunne jeg høre hennes bok lest på den norske radioen, og dette kunne hun kanskje også gjøre, men bare fra det stedet der hun stod borte i Russia. Og det virket utrolig galt.
    Jeg likte å lese Franz Kafka, da jeg var yngre. Han beskrev så klart vårt vanskelig forhold til loven. «When will we ever learn ?» spurte Pete Seeger en gang «long time ago»…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s