Egentlig var det ikke noe uvanlig

Det skal ikke mye til for å gjøre meg glad. En søndagstur med hunden kan være nok, ikke minst når turen blir som i dag. Først møtte vi en fyr som kom brasende ned fra en skogssti med tre siberian huskier foran sleden sin – fantastisk fine hunder, og litt godt å se noen som kjører for kosen sin skyld (etter ei helg som fjernpublikum til årets første store hundekjørerkonkurranse). Da tanken på ‘bare en hund til’ og ‘kanskje en liten og lett slede’ meldte seg, var jeg snar til å skyve den bort igjen… 😉

En hund, to elger.

Hadde bare mobilkamera! Men hvis du klikker på bildet får du det opp i større format, og da kan du selv se elgene i skogkanten.

Deretter traff vi elgen! Vi gikk den ytterste/øverste veien i et boligfelt som grenser mot store skogområder, og jeg oppdaga elgen akkurat samtidig med at den firbeinte gikk i helspenn. Etterhvert viste det seg at det var to elger der, sannsynligvis kuer begge to (eller ei ku og ei kolle, kanskje), for de hadde ikke antydning til horn. Den firbeinte la seg godt tilrette oppå en brøytekant bare 10-15 meter fra de store dyrene. Så bare titta de på hverandre.

Man trenger ikke nødvendigvis dra på weekendtur til Italia eller Frankrike for å oppleve noe spennende. Noen ganger er det andre ting som lokker mer. Nærhet til naturen, for eksempel, og uforutsette hendelser – som denne.

2 kommentarer om “Egentlig var det ikke noe uvanlig

  1. Spennende! Selv om jeg må innrømme at jeg bare såvidt ser antydning av noe elgaktig der inne blant trærne. Tydelig at Emre syns dette var stas! Han ser jo nesten ut som om ryggsøyla holder på å sprette ut av hodet på’n, så spent som han er 🙂

    Takk for god kommentar inne hos meg. Setter stor pris på besøkene og synspunktene. Så får vi se hva forandringene bringer med seg 🙂

  2. Det er nok lettere å se når man vet hvor de sto ja… Nå er kompaktkameraet igjen blitt standardutrustning på alle lufteturer 🙂 Emre var veldig glad for å ikke bli dratt unna med en gang – han fikk tid til å snuse og titte og skaffe seg oversikt. Og da var det helt greit for ham da jeg sa «Nå går vi!» Han snudde momentant og hoppa ned på veien igjen. Hurra for fine firbeinte!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s