Det er noe jeg vil si til deg

Brunchbordet

Du dekket bordet for meg

Og vi satt sammen ved bordet og spiste brunch. Du hadde laget eggerøre og satt mange gode ting på bordet; jeg fikk bokstavelig talt komme til dekket bord og bare sette meg ned. Hadde jeg bodd på hotell og forsynt meg med det jeg hadde mest lyst av fra buffeten der, ville det sett ut omtrent som bordet du bød meg spise ved.

Vi hadde ikke møttes før, og likevel kjentes det som å komme hjem til en god, gammel venn jeg bare ikke hadde sett på ei stund. Vi snakket om det å reise, om det å være underveis og alltid ha noe man dro til og fra og levde mellom. Jeg snakket om hvor mye jeg hadde kjent meg hjemme i Georgia i forhold til i England – om hvordan fjellene, dalene, naturen og utkantmenneskenes forhold til den fikk meg til å kjenne meg igjen. Kjenne meg som meg selv, etter en lang periode i tilpasningens tegn. Da du snakket, kjente jeg meg igjen i det du fortalte; i det du tenkte og erfarte og valgte i møte med det ustadige og flyktige.

Du ga meg ei bok du trodde jeg ville like. Du hadde fullstendig rett. Boka av Owe Wikström  snakker rett til meg. Jeg var litt skeptisk da jeg leste baksida, tenkte at det virka litt … ikke meg…, på et vis, ikke min type bok. Men jeg tok feil. Du hadde rett. Igjen. Uten å være noen besserwisser viste du meg at du ikke bare har kunnskaper og plukker opp ting; du har også den udefinerbare klokskapen i din besittelse. Klokskapen; evnen som gjør at du vet hvordan du skal bruke kunnskapen du har, både den fra bøkene og den som livet har lært deg. (Boka? Jeg har den fortsatt. Skulle gi den til deg neste gang, tenkte jeg. Tenkte jeg.) Senere møttes vi igjen.

Men vi skal ikke sitte sammen ved dette bordet mer. Du er ikke der. Jeg kan ikke lenger bare ringe deg og for å finne en tid for å møtes. Det er ikke som før. Og jeg kjenner at jeg savner deg veldig. Du er ikke av dem man trenger å rent fysisk være nær for å kjenne seg nær. Kjenne at du og vennskapet med deg oppleves nært. Du er en person det er lett å ofte tenke på, uavhengig av hvor mye eller lite man har sett deg i det siste.

Jeg savner deg. Det er så mye jeg skulle ønske akkurat nå.

4 kommentarer om “Det er noe jeg vil si til deg

  1. Hmmm. Dette var vakkert og vart, Elisabeth. Jeg vet ikke helt hva som ligger i ordene «Men vi skal ikke sitte sammen ved dette bordet mer», Det virker som en sorg der. Sorg og savn er på en måte søsken. Nødvendige i livet, men aldeles ikke bestandig så lette å omgås.
    Du skriver godt, har jeg sagt før. Tror jeg sier det igjen, jeg…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s