30something going 13

Jeg vet ikke hvor det skjedde, men et eller annet sted langs veien ramla jeg av musikktoget. Kanskje var det da jeg bodde i Oslo og levde et hektisk, urbant singleliv med full timeplan fra tidlig morgen til sent på kveld. Kanskje var det i årene utenlands, eller den ufrivillige pauseperioden nordpå. Jeg vet ikke. Et eller annet sted ble det bare borte, og jeg merka det nesten ikke engang.

Men en dag våkna jeg og oppdaga at jeg ikke hang med lenger. Ikke bare var jeg forlengst borte fra P3, jeg visste ikke hvem bandene på Lydverket var, ante ikke noe om de artistene og bandene som ble omtalt hos bloggere jeg likte. Halvparten av konsertene på helsidesannonsene til Rockefeller og John Dee var band jeg aldri hadde hørt om, artister jeg ikke ante hvem var. Lenge var det ikke så farlig, jeg tok det ikke så alvorlig.

Men nå. Nå som vi har en vinter som har vart i fire måneder allerede. Nå som jeg ikke bare er out and about, men hjemme mange ettermiddager og kvelder sammen med den firbeinte, og ute innimellom. Nå som jeg er mektig lei av mye som finnes på iPod’en min. Nå som jeg rett og slett har mer TID til musikk i livet, nusikk som mer enn bakgrunnslyd. Nå som jeg har tid til å lytte, til å lese, til å virkelig bruke oppmerksomhet på det jeg dytter i ørene innimellom – nå er det tid for forandring.


Det begynte med Jarle Bernhoft på Nyholm Skandse under Musikkfestuka i fjor i august.  Jeg blogga etterhvert derfra, for han tok meg med storm. Noen dager tidligere hadde jeg sett og hørt Esperanza Spalding på torget. For ikke lenge siden blogga Vaarloek om Gil Scott Heron, og jeg falt pladask. Stadig flere ’tilfeldige’ steder ga meg stadig flere artister å utforske.


Langsomt er jeg i ferd med å erobre ny kunnskap og re-orientere meg i musikklandskapet. Det er mye å ta igjen, mye å glede seg over, mange veier å velge blant. Det er nesten som å være 13 år og på grensen av voksenverdenen igjen, men uten de forhåndslagte kriterien til ‘kulhet’ og uten å bry seg for mye om hva andre syns. To tredjedeler av iPod’en min er borte og skal fylles på nytt med nye stemmer, takter, toner. Tips mottas fortsatt med takk.

Det følest nesten som jula på forskudd.

Advertisements

8 thoughts on “30something going 13

  1. Så flott å gjenoppdage musikkglede og nye toner, stemmer, lyder, rytmer…
    Jeg har også falt av lasset for lengst. Mer enn forlengst. Men likevel ikke helt. Lasset jeg har falt av er «hva-som-er-in-lasset». Det jeg ikke har falt av er «hmmm-det-hørtes-interessant-ut-lasset». Og for noen få uker siden oppdaga jeg en ny gjeng. Eller egentlig ikke så ny. En gammel gjeng, er vel rettere å si. En utgammal gjeng: The Zimmers. Folk som har vært pensjonister lenge, lenge, lenge, som spiller velkjemte sanger på sitt vis. Favoritten til nå er Alan Parson Project sin «Old and wise». Sunget på gammelmannsvis, slik den kanskje alltid burde ha vært sunget…

  2. Ståle har sagt det meste av det eg planla å svare medan eg las gjennom posten.

    Musikklyntoget har få stasjonar og svært begrensa meny. Det er mykje kjekkare å rusle rundt med opne øyrer. Ein snublar over skattar kvar en går. Verda er stappfull av fantastisk musikk. Også langt utanfor allfarveg.

  3. Ståle: Du har helt rett! Men jeg klarte å ramle av “hmmm-det-hørtes-interessant-ut-lasset” også – jeg ble litt sånn «har hørt det før, ligner på XYZ». Spesielt den singer-songwriter-melankolsk-dame-greia ble jeg etterhvert veldig mettet på. Men nå er appetitten på musikk tilbake, uavhengig av P3 og andre trendnissesteder. Jeg leker med cd-samlinga og storkoser meg, og innimellom finner jeg jammen litt fersk musikk også, som jeg nesten hadde glemt at jeg anskaffet meg 😉 Fin musikk du la inn!

    Bandanders: Det har du helt rett i; jeg liker meg godt utenfor allfarveien og noen ganger midt på motorveien hva msuikk angår. Men jeg har forlengst innsett at selv om jeg er veldig glad i musikk, er det langt fra noen lidenskap. Jeg lever greit med å ikke kjenne meg helt oppdatert så lenge jeg ikke stagnerer så mye at jeg går lei (som jeg hadde gjort, inntil nylig…). Og noen ganger er naturen og stillheten den beste musikken 🙂

  4. Jeg har alltid vært en musikktog-avhopper, har aldri fulgt med. Nå først har jeg fått ørene opp for Coldplay for eksempel, men skjønte ikke den store ståheien mens det stod på som verst. Så som du sikkert allerede har skjønt, er jeg ikke kvalifisert til å gi noensomhelst råd når det gjelder musikk…

  5. 🙂 Så morsomt at man har så forskjellige oppfatninger – jeg hoppa av Coldplay helt siden Parachutes. Det blir litt for monotont for meg. Men til gjengjeld syns jeg at alle er kvalifisert til å gi råd såfremt det finnes noe de liker, det må jo ikke handle om allersiste nytt! 🙂

  6. jeg tipser jo stadig vekk 🙂 men jeg var av lasset ei stund sjøl. et par år kanskje. i 2010 bygde det seg sakte opp igjen og så eksploderte det litt. mmmmusikk. elsker.

  7. Jeg vært litt likegyldig om Joni Mitchells debut låter. Hun sang for høyt for meg. Men etter flere år, forandret hun sin stil til jazz og sin stemme til en lavere tone. En dag oppdaget jeg platen «Mingus» fra 1979 som veldig trollband meg. «Goodbye porkpie-hat» er en fantastisk låt jeg har ofte lyttet på, og i mange år. Men merkelig nok, jeg har ikke prøvd, i løpet av disse årene, å kjenne mer om hennes verk. Jeg kan knapt forklare det nå. Kanskje tenkte jeg at jeg hadde tid nok for det senere. Men en natt i 2007 satt jeg på bilen og kjørte jeg gjennom de tomte gatene i Paris, da jeg hørte på radio en sang fra hennes sist plate, sangen «Shine». Jeg blir helt rystet av den. Jeg ikke hadde hørt noe av det hun hadde sunget i nesten 30 år, og så var hun der igjen, med særlige gitar harmonier, en sterk tekst, og en ytterst uttrykksfull stemmen som, på grunn av altfor mange sigaretter, hadde blitt mye lavere enn før. Og definitivt rørende.
    Jeg kjente at jeg skulle kjøpe CD så snart som mulig. Men, rart nok, gjorde jeg det ikke egentlig… Uforståelig.
    For et par uker siden, ga jeg som bursdagsgaver flere Kari Bremnes CD-er til folk som kjenner ingenting om Norges kultur. For å forklare mitt valg, måtte jeg finne analogier, og så sa jeg, uten å tenke, at jeg lytter på henne som en slags norsk Joni Mitchell. Og mine egne ordene slo meg sterkt fordi jeg plutselig måtte innrømme at jeg hadde fullstendig glemt den fantastiske Joni en gang til. Hva for en freudian slip hadde det vært igjen?
    Tilbake hjemme, søkte jeg på youtube, og fant dette :

    Er hun altfor berømt for en tips, jeg aner ikke. Men på lykke og fromme, gir jeg det gjerne.

  8. Godeste Geitost,
    dette var jammen den perfekte kommentar å våkne til en søndag! Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si. Joni Mitchell er en artist jeg alltid har likt hvis jeg har hørt henne i radioen, men samtidig har jeg aldri reflektert over eller fordypet meg i hennes musikk. Jeg forbinder henne mest med Woodstock, og med den triste scenen i filmen Love, Actually hvor Emma Thompson får CD’en ‘Both sides now’ til jul fra mannen sin da hun trodde hun skulle få et smykke!

    Den låten/videoen du la her (som jeg måtte se på jutjuben) var fantastisk fin – jeg skal jammen skaffe meg hele Shine-cd’en! Du fristet meg så mye at jeg skal definitivt utforske henne mer; jeg trodde jeg visste hva hun ‘handlet om’, men hun har jammen myyye mer å by på enn jeg trodde.

    Og så elsket jeg at du har gitt bort Kari Bremnes-cd’er…og parallellen til Joni Mitchell.

    Takk igjen for en fantastisk kommentar. You made my day!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s