Jeg vil ikke blogge om kvinnedagen

Jeg hadde ikke tenkt å blogge i dag. Javisst er det 8. mars, men jeg har aldri gått i tog denne dagen, aldri blogget om ‘kvinnedagen’, aldri virkelig følt at den hadde noe spesielt med meg å gjøre. Så da er det jo ikke noe å blogge om, right? I stedet skulle jeg ha en dag med hjemmekontor og jobbe masse. Det er hektiske dager for tida.

Men så tenkte jeg meg om en gang til. Jeg kom til å tenke på Rita, som var tolken min da jeg var i Abkhazia for noen år siden. (Rita er ikke hennes virkelige navn.) Rita er etnisk georgier og bor i den ‘georgiske’ delen av Abkhazia (den sørlige delen). Et par måneder før jeg kom dit, hadde hun blitt brudekidnappet. Det er et fenomen som er relativt vanlig der hun bor – jeg kjenner personlig tre det har skjedd med, hos dem kjenner alle noen, gjerne flere innen samme familie.

Brudekidnapping betyr i praksis at en mann som har lyst på ei bestemt dame til kone, simpelthen kan ‘kidnappe’ henne med seg, gjerne med hjelp av andre menn i storfamilien eller fra allierte klaner. Når ei ung dame er ‘brudekidnappa’, regnes hun sosialt og kulturelt som gift, selv av sin egen familie. De få som rømmer fra mannen som kidnappet dem, opplever gjerne at deres egen familie avviser dem og fører dem tilbake til kidnapperen. Hun er gift, basta! Stigmaet (og i noen tilfeller faren) med å ta den ‘tapte’ datteren tilbake er stort, og det innebærer i tillegg sosial og sikkerhetsmessig risiko for de øvrige som bor i huset. Tradisjonen med blodhevn holdes i hevd, og hvis en mann ydmykes (med at hun stikker av fra ham)… Vel, du kan tenke deg selv. Mange jenter, men ikke alle, blir voldtatt raskt etter kidnappingen for at de skal få barn og dermed bli sterkere bundet til mannen. Begrepene ‘delt omsorg’ og ‘samværsrett’ eksisterer ikke. Ei heller ‘rettferdighet’…

Jeg vet ikke hva hun tenker på, Rita, der hun sitter i Gagra og ser utover Svartehavet. (Jeg har sladdet hodet.)

Rita kalte sin opplevelse en ‘myk kidnapping’. En dag moren var bortreist i et nødvendig ærend, kom kidnapperne og hentet henne fra tantens og onkelenes hus. Han som ville ha henne til brud, var en mann hun såvidt hadde truffet via jobben. Med seg hadde han noen slekt og kjenninger, deriblant noen som jobber i politiet, og Rita ble bortført med håndjern i politibil med blinkende blålys. Men i stedet for å havne i arresten, ble hun ført hjem til kidnapperen. Der bodde han sammen med sine foreldre, sin storebror og hans familie. Kidnapperen, la meg kalle ham Reza, sørget for at han og Rita ble alene i et rom. Hun hadde naturligvis mobil, men det var ingen hjelp i å ringe politiet etter hjelp slik vi ville gjort, ei heller ville det hjelpe om hun ropte for at naboene skulle høre noe. Reza sa til Rita at han hadde kidnappet henne fordi han ville ha henne til kone. Men, sa han, hvis hun absolutt ikke ville bli hos ham, ville han slippe henne løs og la henne dra hjem.

Rita valgte å bli. Da jeg var der, var hun allerede gravid – to måneder etter at kidnappingen hadde skjedd.

Mange jenter i Abkhazia tør bare bevege seg utendørs når de er sammen med andre, helst foreldre eller onkler. På dagtid er de vaktsomme og alltid sammen med noen, på kveldstid holder de seg inne. Fritidsaktiviteter er vanskelig, i beste fall. Og selv i familiens hjem er de ikke trygge. Allerede fra de er omtrent 14 år kan de risikere å bli brudekidnappet – det spiller ingen rolle hva lovverket sier; de kulturelle og sosiale ‘reglene’ er sterkere og det er dem folk lever etter.

Jentene vet at om de blir kidnappet og klarer å rømme, har de ingen steder å dra. Der finnes ikke krisesenter. Drar de hjem, utsetter de foreldre, søsken og besteforeldre for stor fare. – Jeg var redd de skulle ta lillesøstra mi istedet, hun er bare 16 år, sa ei av dem jeg snakket med. Og vil de reise bort, kommer de seg ikke ut av landet – kanskje ikke engang ut av byen; ingen vil eller tør hjelpe dem, og politiet er gjerne på kidnapperens side.

Så for Rita sin skyld. For Linda i Nigeria, som får bombe plantet under bilen fordi mannen hennes driver med antikorrupsjon. For Seelay, som måtte flykte fra Afghanistan fordi ‘noen’ ikke likte at hun gjorde suksess som kvinnelig journalist med eget produksjonsteam under seg. For disse damene jeg kjenner, og for alle dem jeg ikke kjenner som opplever lignende og verre ting.

For deres skyld blogger jeg kvinnedagen likevel.

Reklamer

En kommentar om “Jeg vil ikke blogge om kvinnedagen

  1. Sterk lesning. God påminnelse om hvor vi tar for gitt den friheten og tryggheten vi har i vår del av verden. Og det gjelder nok menn såvel som kvinner…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s