Bare ei lita bønn

Lester. Eller 'raggsokker' om du vil.
Egenproduserte favoritter gjennom vinteren

Ingen som kjenner meg er i tvil om at jeg elsker vinteren. Jeg elsker sne og kulde, kalde farger, knirking under skoene, frostrødme i kinnene, skjerf og votter og lue og hele sulamitten. Mine beste venner i den tida er dunjakken og boblebuksa, og hjemmestrikka læsta i varme, tykke sko. Varm te eller sjokolade etter en forblåst tur i fjæra, for eksempel. Jeg er et vintermenneske.

Sommerens fritid oppsummert
Rett i nabolaget - klar til utforskning!

Men jeg innrømmer det uten å nøle eller rødme nå: Jeg gleder meg til vår og sommer! Til barmark og skogsstier som er lett tilgjengelige uten ski på beina, til grønn skogbunn, fargerike vekster, til tørre steiner som rutsjer ned når jeg klatrer opp. Jeg gleder meg til å pakke sekken og legge teltet på toppen, pakke en lett kløv for hunden og ta med fiskestanga ut i marka. Ikke ha noen plan, ikke ha noe tidsskjema. Bare gå, dit jeg vil, være der så lenge jeg vil, spise fersk og egenfanget fisk, kjenne angen av blomster og urter i full blomst. Se etter reinsdyr på sommerbeite, hilse på andre vandrere som kommer min vei. Jeg har en hel nasjonalpark nesten rett utenfor huset, og jeg har mange ideer om hvor jeg har lyst til å streife der inne til sommeren.

Så kjære, kjære Gud: Kan du ikke være så snill å holde igjen litt på sneen som har begynt å falle igjen, og gjerne også på kulda som truer med å komme tilbake? Tusen takk. Jeg gjør gjerne noe for deg til gjengjeld!

Advertisements

2 thoughts on “Bare ei lita bønn

  1. Hei, Elisabeth.
    Jeg håper du blir stolt av meg : i dag har jeg hatt en litt samtale med Per Petterson. På norsk ! Haha ! Det var morsomt (for meg – slitsom for ham, antagelig) .
    Det var i Salon du livre de Paris. Flere nordiske forfattere er invitert i år. I løpet av en offentlig møte som var arrangert med ham idag, svarte han til en journalist om sitt verk generellt, og særlig sin sist bok, som var nylig oversatt til fransk. Journalisten var rimelig god, for øvrig. Han hadde lest Pettersons bøker med oppmerksom, tror jeg, og kunne stille relevante spørsmål.
    Ved slutt av møtet, spurte journalisten om noen i publikum ønsket å spørre noe. Stillhet i auditoriet. Alle så rundt seg. Flere sekunder. Lenge sekunder. Det fantes ingen for å si noe. Det var litt pinlig, trodde jeg. Så løfte jeg hånden for å mene at jeg ville si noe. Da journalisten så meg, virket han lettet at noen endelig ville gjerne snakke. Men som jeg hadde kommet sent til møtet, så stod jeg ved døren i bunnen av auditoriet. Og det fantes ikke noe mikrofon der, så sa journalisten til meg at jeg skulle snakke meget høyt slik at alle kunne høre meg. Dette svarte jeg med å rope «Det frykter jeg !» så høyt jeg kunne, og det fikk alle le. Unntatt Per petterson, selvfølgelig, som ikke forstår fransk….
    Jeg improviserte (altså høyt) en liten kommentar om et snitt i «Jeg forbanner tidens elv», og spurte noe om kunst i Norge, som i boka var besekrevet av hovedpersonen som et land han angret som var ikke mere «litt europeisk, litt kontinentalt», omvendt Danemark. Uheldigvis, svaret jeg fikk var kort, og det var en slags vits. Noen annen spurte ham etter meg, men fikk et kortere svar enda, som også var en vits. Alle smilte. Og møtet var over.
    Og jeg hadde litt vondt i halsen. Det var prisen det hadde kostet siden jeg hadde prøvd å være høflig med en fin gjest.
    Etter en liten stund, ble Petterson ført til et bord hvor han begynte å signere sine bøker. 15 minuter etterpå hadde køen forsvunnet foran bordet, og så kom jeg til ham. Han kjente meg igjen umiddlebart og hilset varmt (jeg tror at han hadde liket at jeg hadde bidratt). Og så trakk jeg en bok av min sekk, men det var sin bok på norsk, og dette var han overrasket av. Og så begynte vi å snakke. Jeg takket ham for at han hadde svaret meg, men jeg la til at jeg var litt skuffet, fordi han hadde ikke fullstendig svaret. Så begynte han å snakke. Lenge og fort ! Jeg be ham å snakke litt sakte, pga min dårlig norsk, men han brydde seg neppe, og fortsatte på samme fart med sitt svar til mitt spørsmål om kulturelle forskjelliger mellom Norge og Denmark… Jeg kunne bare si «Hmmm, …Jaja, …Oh ja ?, … det forstår jeg..» osv, selv om jeg egentlig ikke forsto mer enn halvdelen av sine ord ! Han fortalt meg om forskjeller mellom de kongelige husene i de tre riker i Skandinavia. Det virket helt interessant, men jeg er ikke sikker at jeg forsto nøyaktig hva han egentlig sa ! Dette er en opplevelse, tenkte jeg, når han fortsatt å snakke til meg. På grunn av lyden rundt oss, måtte vi stå ganske nær fra hverandre. og jeg kunne se hans ansikt på nærbilde !
    Det var bare hyggelig. Han signerte boka mi, og vi hilste. Jeg hadde ikke kommet for ingenting.
    Men noen overraskende hendte litt senere. Jeg gikk her og der mellom alléer i utstillingen, og var i ferd med å gå hjem, da jeg fant meg foran Hanne Ørstavik. Og da gjorde jeg noe ganske uhøflig (tenkte jeg etterpå). Jeg hilste henne, og sa at da jeg hadde kommet, omtrent en time før, så jeg at hun var med andre folk på en scene, og snakket foran et publikum. Men dersom jeg visste at hun skulle bli her en gang til neste søndag, så hadde jeg bestemt meg heller å gå til møtet med Per Petterson. Hun så på meg og sa «Oh nei ! Han er alle steder. Alltid. Du burde heller forblitt der jeg var og hørt på meg i stedet!» Og dette fikk oss begge to le. Med et par ord hadde vi begynt å bli gode venner, så å si ! Etter et par minuter, kom noen for å hente henne til en arrangement med journalister. Da sa hun til meg at hun ville lette etter meg i publikum neste lørdag, og jeg lovde at jeg skal komme tilbake for å høre på henne, og at jeg skal ha med meg en plakat med «her er jeg» skrevet på så at hun kan se meg fra scenen. Det er en avtale mellom oss.
    Tja. Anledninger til å underholde seg er ganske sjeldne for en forfatter i en fremmed utstilling, skjønner jeg …
    God helg.

  2. Gode, fine Geitost: You made my day! Utrolig modig gjort av deg, jeg er kjempeimponert 😀 Både det å snakke norsk med en kjent forfatter om vedkommendes verk, og det å heve stemmen i en slik forsamling… Ikke alle våger det.

    Tusen hjertelig, hjertelig takk for en helt utrolig kommentar/fortelling – jeg må si det en gang til: Du skulle hatt din egen blogg…! Jeg er spent på hva du har å fortelle etter neste helg igjen 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s