Lars Saabye Christensen: Visning

[Spoilervarsel: Ikke les dette om du ikke vil vite hvordan det går i boka!]

Dette er ei av de etterhvert mange bøkene jeg gjennom år i utlendighet har tenkt at jeg skulle anskaffe meg og lese når jeg etterhvert kom hjem igjen. Og nå har jeg lest den, på en eneste kveld som ikke engang var så veldig lang. Jeg slukte boka i et jafs, mye fordi jeg simpelthen bare ville lese den raskt ferdig. Det er så mange bøker, og jeg har så lite tid…

For å ta plottet først: Boka fortelles gjennom en jeg-person, Willy, samboer med Cathrin. Han er forfatter av filmmanus, med en meget løs timeplan, hun jobber i reklamebyrå. Willy sliter litt med å lage gode filmmanus, men en konsulent hos Norsk Film setter han på tanken om å lage manus til en erotisk voksenfilm. Samtidig begynner han og Cathrin, på hennes initiativ, å gå på visninger av leiligheter som de aldri har tenkt å kjøpe. Underveis utvikler det seg til en tidvis erotisk lek mellom dem; de har sex i leiligheter mens visningene pågår. Ikke uventet blir dette også en del av plottet i filmen Willy kladder manus til.

Så forsvinner Cathrin. Willy har tidligere oppdaget at hun i skjul hadde en ferdigpakket bag hjemme i leiligheten, og når hun blir borte, viser det seg etterhvert at bagen er borte. Samtidig mangler også et armbånd i flere-hundre-tusen-kroner-klassen. Ingen vet hvor Cathrin har blitt av. Willy blir vagt (?) mistenkt for å ha hatt noe med forsvinningen å gjøre, men det finnes ingen indisier som er sterke nok og det blir aldri noen formell anklage mot ham.

Etter innledningsvis å ha gledet meg over de fine og lett gjenkjennelige Osloskildringene fra byen til alle døgnets tider, ble jeg ble etterhvert veldig irritert av denne boka, spesielt irritert på hovedpersonen. Hovedpersonen, såvel som de fleste menneskene rundt ham, går rundt i Oslo med den formen for lat rastløshet som bunner i regelrett kjedsomhet. Willy er redd for at Cathrin kjeder seg sammen med ham, at hun syns han er kjedelig, samtidig som han selv etterhvert later til å kjede seg mer og mer med tilværelsen. Men gjør han noe med det, for egen eller andres del? Neeeida. Han surrer rundt i sin navlebeskuende tilværelse og finner ingen svar. Krisen som oppstår når Cathrin forsvinner, viser enda tydeligere at han er full av seg selv og uten evne til å virkelig være nær andre mennesker – selv når de gir ham sjanse til det.

Og boka skremmer meg. Skremmer meg, fordi jeg bodde i Oslo i den perioden boka skildrer, og kjenner igjen hvert et hjørne omtrent. Jeg har levd i Oslo i nesten åtte år av mitt liv, og der har jeg møtt mange av noenlunde samme sort som Willy – mennesker som går rundt i byen og fyller livet med masse tomt innhold, som ikke har substans under press, som bruker sex i diverse varianter som en slags desperat hobby for å finne innhold underholdning i hverdagen, mennesker som er seg selv nærmest og ikke evner å gå inn i dype relasjoner til noen rundt seg – uansett hvem det måtte være. Det irriterer meg med boka, men det skremmer meg også fordi jeg vet at det er utrolig mange mennesker som har det sånn; som ikke har mål eller mening i hverdagen, men som lever hektiske liv og fyller hverdagene med alskens aktiviteter uten å reflektere over hvem de er og hvor de er på vei, og hva med folkene rundt dem? Ser de dem egentlig?

Det er derfor boka til sist ender opp med å gjøre meg så usigelig trist. Trist, fordi Willy må ha det sånn – eller velger å ha det sånn. Trist fordi jeg blir så lei meg av at han, og flere av personene i boka, ender opp med den tomheten de gjør alt for å unngå å kjenne på og derfor nekter å erkjenne, en tomhet de ellers kunne gjort noe med. Det gjør meg trist å se hvor fremmedgjort det er mulig å bli, både for andre og på ikke minst: fremmedgjort overfor seg selv. Menneskene i boka blir fanget i ideen om hvem de tror de er eller vil være, og andre mennesker er alltid bare bipersoner i deres virkelighet. På en side vil jeg gjerne tuppe dem i ræva og si «SE deg om – verden er full av folk og du kan gjøre en positiv forskjell for både deg selv og andre om du bare dropper navlebeskuelsen.»

Det er mange andre aspekter ved boka jeg ikke har nevnt. Bipersoner som f.eks. foreldre og venner, og dynamikken mellom dem og Willy og Cathrin. Historien om hundevalpen Som Vanlig. Willys jobbing med manus og stadig utskifting av konsulenter – og det faktum at en av konsulentene regelrett stjeler det ene manuset (som han overfor Willy har forkastet!) og selv sørger for å få filmen laget, og tar æren for dette. Skildringen av utviklingen i forholdet mellom Cathrin og Willy; fra å leve i en noenlunde lykkelig boble til å bli fremmede for hverandre – avstanden mellom fysisk og psykisk/emosjonell nærhet er til dels mesterlig skildret. Mye kunne vært sagt om slutten av boka; hvor man på den ene siden får Willys ‘ønskemanus’ presentert – Cathrin har rømt fordi hun er dødssyk og befinner seg et sted i utlandet på en form for sanatorium eller hospice* – mens man på den andre siden får virkeligheten; Cathrin kommer aldri tilbake, leiligheten var hennes og blir solgt, Willy flytter hjem til foreldrene og drifter inn i en nærmest intetsigende tilværelse.

Kort sagt: Visning er ei veldig innholdsrik og på mange måter fortettet bok. Det er så mye i den at man bombarderes med inntrykk, ideer, stemninger og skifter hele tida, samtidig som tempoet er uendelig langsomt og selv de hektiske sekvensene har en form for kjedsommelig ro over seg. Visning er rett og slett mesterlig komponert. Men mens Saabye i noen av sine bøker boltrer seg i uforutsigbar og glitrende fortellerglede med et snev av sorgmunter tristhet innimellom, er det en ting som mer enn i andre av hans bøker er fremtredende i denne – tomheten. Tomheten ruver bak hver side av historien, og det er også der den ender: i tomheten, i ingenting, egentlig.

Tomheten runger i denne boka, som om hver linje er en etterlatt vibrasjon fra ei klokke som en gang har slått. Det er irriterende, det er skremmende, det er trist. Og på sitt saktevirkende vis er det engasjerende – jeg får lyst til å tuppe Willy i ræva, jeg vil rope til Cathrin «Jammen kan du ikke bare være ærlig?!», jeg får lyst til å vise vennegjenget at livet ikke trenger være over selv om man roer ned helgefestinga. For eksempel.

Så bok er god. Den er ikke lystig, ikke alltid lettlest, til tider gjentakende siden flere episoder dukker opp både i bokens ‘virkelighet’ og i Willys manuskripter. Men alt i alt er dette på mange måter ei god bok. Den engasjerer på et finurlig vis gjennom provoserende tydelig tomhet, og den holder meg engasjert lenge etter at jeg har satt den tilbake i hylla igjen. Jeg fatter ikke hvordan han klarer det. Men Lars Saabye Christensen slutter aldri å overraske, og bøkene hans slutter aldri å appellere til meg på nye måter. I så fall er ‘Visning’ et skoleeksempel på at også en gammel (Sorry, Lars!) forfatter utvider sitt repertoar. Hvorvidt jeg leser den flere ganger, er en annen sak. Tror jeg.

(Dagbladet syns boka var kjedelig. Kanskje har jeg misforstått eller vært for snill?)

* Dette er utrolig likt skildringen av forholdet mellom hovedpersonen i Remarque’s bok ‘Tre kamerater’ og hans kjæreste. Men det er en annen diskusjon, en annen analyse, rett og slett ei helt annen bok! Skal tro om Saabye Christensen har lest sin Remarque? Ville ikke overraske meg.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s