Jeg har ikke engang sertifikat

Bakgrunnsmusikk:

Jeg har noen personer i livet mitt – tre faste og et par mer sporadiske – som deler et fellestrekk selv om de ikke har noe med hverandre å gjøre på noe vis. Alle tre tilbringer forholdsvis mye tid i bil i forbindelse med jobben sin; de skal hit og dit og kunder og møter og ditten og datten. De er mye i bil og får betalt for det, uten å jobbe som sjåfører.

Og alle tre har lagt seg til vanen å ringe meg fra bilen. Ikke fordi de vil noe. Det er ikke noe spesielt de skal fortelle, ikke noe de lurer på, ikke noe de gjerne vil ha ordna underveis. De vil rett og slett bare prate med meg. Det kan gjerne være om ingenting. Spesielt er det ofte om ingenting. Vi bare prater om dette og hint, gjerne med et sterkt innslag av dårlig humor.

Erfaringen har lært meg at når man snakker lenge nok med noen, sammenhengende, så dukker plutselig alvoret opp innimellom. Noen ganger handler det om meg, andre ganger om dem. Plutselig blir en uskyldig samtale på tomgang til en nesten terapeutisk hendelse. Kanskje tør man tenke unevnelige tanker høyt. Kanskje smaker man for første gang på følelsen av å snakke om noe man ikke har tenkt bevisst på eller turt å forsøke å forklare. Kanskje er det den lille bisetninga som gir trygghet til den andre personen, følelsen av å bli hørt også bakenfor ordene forløser noe som etterlater oss begge med en følelse av letthet og glede etter at vi har lagt på – uansett hvem av oss det gjaldt.

Bilsamtalene har tatt oss gjennom bryllup, begravelser og sorg. Vi har kjørepratet oss gjennom ekteskapskriser, konfliktløsning, lettelse og analyser. Kilometer på kilometer har blitt tilbrakt med fremtidsplanlegging og omkalfatringer, utblåsninger og oppladninger. Mens hjulene har trillet, har samtalene gått fra det tommeste flåsesnakk til det dypeste nære – gjerne i løpet av sekunder. Det at ingen uvedkommende kan komme til å høre på, det at vi er nær hverandre men slipper å se hverandre, at man kjenner trygghet nok til å fortelle åpent samtidig som man ikke blir iakttatt der og da – det gjør noe med samtalene.

Vennskap kan ikke måles. Men til å være ei dame som ikke har sertifikat, har jeg jammen mange mil med godt vennskap i boka mi.

Advertisements

2 thoughts on “Jeg har ikke engang sertifikat

  1. og de sier at teknologien fremmedgjør oss fra hverandre … tsk tsk!
    p.s. jeg tror jeg skal ta lappen i sommer. to ukers intensivkurs. i sverige. må bare finne et bra sted å være, og krysse fingrene for skikkelig svenskesommer 8)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s