10 døde fra ett og samme forlis
Her ligger de, på rekke og rad. Ti stykker, døde på samme dag, en oktoberdag for nitti år siden. Vi vandret på kirkegården i Digermulen da vi oppdaget de ti gravene som tydelig hørte sammen. Midt iblant dem forteller en enkel stein med ett ord hva som hadde skjedd. ‘Brudeforliset 1920’ står det – det var altså et brudefølge som hadde gått ned denne høstdagen.
Merket viser Digermulen i Raftsundet
Digermulen ligger helt sør i Raftsundet, på Hinnøyas sørvestre flik. Tettstedet hører administrativt til i Vågan kommune. Og i 1920 hadde Digermulen ikke egen kirke, så for alle høytidsdager og andre kirkelige anledninger måtte beboerne ta seg sjøveien til Kabelvåg og Lofotkatedralen. Det var den høyreiste trekirka der de sognet til. For å komme dit måtte de krysse Raftsundet, runde nordenden av øya Store-Molla og følge leia forbi Svolvær til Kabelvåg.
Denne oktoberdagen i 1920 har Daniel og Nikoline giftet seg, og brudefølget er på vei tilbake til Digermulen. De er allerede forbi Svolvær og været er slett ikke så verst. Brudefølget med foreldre, søsken og venner koser seg sikkert på båten, ei ny motorskøyte som fungerer slik den skal. Helt til roret svikter. Uten ror har man det vanskelig på Vestfjorden, og det blir ikke bedre av at skøyta befinner seg hundre meter fra land, rett innenfor skjæret Kråka. Uten ror blir båten overgitt til dønninger og havets strømminger.
Ett ord, et tall. Mange historier.
Det går som det må gå. Skuta stanger snart mot bergene, får hull i skroget og tar inn vann. Noen berger seg i land, noen faller i hav. Noen velger innledningsvis å ikke ta seg i land med en gang. En seksbarnsfar, Tomas Eliassen fra Pundslett, hopper uti vannet for å hjelpe dem som ikke har kommet seg i land. Til sist går han selv under. Dragsuget trekker båten ut igjen. De som har reddet seg i land, ser brudeparet Daniel og Nikoline klynge seg til masta. Så går båten under, og elleve mennesker dør.
Luffa Olsen Bredvei. Kanskje var hun døpt 'Olufa'.
Ti av dem ligger på rekke og rad i ei felles grav på kirkegården i Digermulen. Jeg vet ikke hvem og hvor den ellevte er. Navnene på gravsteinene forteller om tragediens omfang – her ligger flere som helt tydelig er i nær slekt. Nummer fire fra venstre har det uvanlige navnet Luffa Olsen Bredvold. Kjentfolk jeg har snakket med, tror at ‘Luffa’ er et kjælenavn og at damen kan ha vært døpt Olufa. Hun var 49 år. Til venstre for henne ligger 19 år gamle Gyda Olsen Bredvold, sannsynligvis dattera. Begge var født midt i januar. Et kjapt resonnement forteller at deres respektive mødre har blitt gravide midt i april – omtrent i den tida Lofotfisket avsluttes hvert år. Det har utvilsomt vært et kjært gjensyn når mannen kom hjem igjen! Til venstre for de to damene ligger Arne Franzen Bredvold, som var en måned fra å fylle åtte år da båten gikk ned. Han har et annet mellomnavn enn dem, men het Bredvold han også. Kanskje en fetter og nevø? Jeg kjenner ikke historien, men jeg undres.
Jeg tør ikke tenke på hvordan ulykken i 1920 må ha påvirket det lille lokalsamfunnet de kom fra; omtrent vegg i vegg med samfunnet jeg selv kommer fra. Jeg husker hvordan det var skjærtorsdagen 2004, da to menn og en 14-åring omkom på havet hjemme, på et sted vi nesten kan se fra stuevinduet. Jeg husker hvor lamslåtte vi var da meldingene og detaljer begynte å renne inn via sms, vet hvordan det har preget folk i lang tid etterpå. Også denne skjærtorsdagen da vi tusla rundt i Digermulen, foregikk en leteaksjon noen kilometer lenger nord, denne gangen rett vest av Raftsundets nordre utløp. Fire personer omkom, en av dem et barn.
'Han ble senere ikke funnet'
Havet gir, havet tar. Vi som er igjen sørger bunnløst, mens livet tusler videre på et vis likevel. Etterpå. Man er nesten ‘heldig’ om man har en grav å gå til; for det var og er ikke alltid de døde ble funnet. Denne stein er reist av bygdas folk for å minnes Ottar Karl Berg, født 27-9-1952. Han omkom på havet 22-6-1967 og ble senere ikke funnet står det på en stein i utkanten av kirkegården i Digermulen. Femten år og død på havet. Kanskje var det skårungen som gikk bort? En måned eller to tidligere hadde han stått konfirmant, og nå var han som voksen å regne. Var han stolt da han gikk ombord i båten, gutten som hadde vokst opp ved havet, som hadde vokst opp med historien om brudeforliset noen år tidligere? Jeg vet ikke. Kanskje kjente mora en frykt hun ville skjule for ham da han steg ombord, kanskje skulle han bare en liten snartur ut en sommerdag og ordne noe til sankthans? Jeg ser for meg at hun gikk langs fjæra og lette ubevisst, kanskje ba hun mannen eller naboen holde litt ekstra utkikk når han dro ut med båten. «Kanskje dåkk finn han, at han ha’ rækt i land en plass? Man veit aldri. Du veit, æ sku så gjerna ha hadd ei grav å gå tell…»
Det er mange historier på kirkegården. I år leste jeg ingen påskekrim. Virkeligheten var langt mer fengende.
Elisabeths Eldorado 
Åh, så spennende og interessant lesning, Elisabeth! Takk for at du skrev om dette, viktig at vi ikke glemmer gamle dagene og det tøffe livet mange levde…
Dette er noe for meg, vettu 🙂 Jeg elsker å gå på kirkegårder og gjendikte levd liv. Nå har jeg begynt å dra med meg ungene mine også. De leker og koser seg, og leter fram graver de vil at jeg skal lese på. Sånn blir døden en del av livet. Takk for fin post!
C’est la vie: Glad du likte den! Det er mange slike historier langs kysten her i nabolaget, om enn ikke alle like omfattende. Det er utrolig interessant å tusle på kirkegårder i det som i dag er ‘utkantbygder’. De har ikke alltid hatt den statusen, det er tydelig.
MittSnitt: Selv takk for fin kommentar! Jeg tror det er klokt å involvere barna slik… Det gjorde min mor i sin tid 😉
Ottar Berg omkom da han var på vei til Kabelvåg med småbåt for å hente eksamenspapirene fra realskolen. Hva som hendte får vi aldri vite, men det skjedde ved Helleodden, samme sted som brudeforliset.
Tusen takk for informasjonen, Geir, det visste jeg ikke! Det er rart å tenke på at det skjedde nesten på samme sted som Brudeforliset.
Ei av de jeg var på kirkegården sammen med, er forresten forfatter. Hun skriver ei bok hvor brudeforliset er en sentral del av historien, og den boka kommer ut i høst en gang. Vi har senere vært tilbake i Digermulen og gjort mer research og snakket med folk som kunne fortelle mer om det. Jeg tror boka kommer ut i høst – da vil den bli behørig omtalt her!
Hei Elisabeth, en sterk historie du har skrevet. Kunne vi benyttet den i historiedelen på Lofoten.com Mvh Geir R
Geir, det kan dere selvfølgelig gjøre så lenge jeg blir kreditert som skribent dersom dere bruker min tekst. (Om du skriver om selv, er det naturligvis greit – det er jo en offentlig kjent historie, tross alt!)
Jeg anbefaler deg også å skaffe boka «Förlist» av Suzanna Dilber, den svenske forfatteren nevnt over her. Hun hadde boklansering i Digermulen i august i fjor, og det er mulig du får tak i boka hennes der. Hun har gjort masse research og snakket med etterlevende etter folk som var med i båten og folk i familiene som var involvert i bryllupet, og hun bruker den informasjonen nydelig i boka si.
Kjempefint Elisabeth – du blir selfølgelig kreditert som forfatter av teksten.
Hei Elisabeth.
Jeg holder på med slektshistorien min, og kom over innlegget ditt i forbindelse med to av mine slektninger som omkom i dette brudeforliset (den ene var firmenning med min oldefar). Kan jeg bruke noe av det du har skrevet om selve forliset som et notat til dødsårsaken til mine slektninger? Jeg skal selvfølgelig kreditere deg som forfatter og legge til en kildehenvisning.
Mvh
Arnt Morten Dolen.
Hei, Arnt Morten! Selvfølgelig kan du det! Jeg vil også anbefale boka til Suzanna Dilber, som nevnt over her. Det er bare hyggelig at teksten blir brukt.