På hjul etter Festvågrittet

Startklare

Klare til start

Noen ganger er det fint å gjøre ingenting mens andre sliter og strever. Lørdag, for eksempel, var jeg med i følgebil mens Festvågrittet fant sted.  Det er et sykkelritt som går fra Bodø til Festvåg (fergeleiet mot Kjerringøy) og tilbake, 54 kilometer i alt. Over 150 syklister i diverse kondomdressvarianter tok landeveien fatt denne helga, og jeg min partner in crime lå bak bakerste deltaker hele veien, i bil. Det var ikke det verste vi kunne funnet på en solvarm lørdag ettermiddag.

Oppoverbakke mot Kvalvika

Feltet strekkes ut helt fra start i bakken opp mot Kvalvika

Det startet med en laaang oppoverbakke, mot Kvalvika rett nord for byen. Feltet ble strukket ut med en gang. Til gjengjeld fikk syklistene en heftig nedoverbakke da løpet gikk mot slutten! Jeg syns det var morsomt å se variasjonen i syklistene – rett nok var der ingen ‘mosjonssyklister’, men selv de kondomdresskledte var ei uensartet gruppe. Noen var for unge til å barbere seg, andre var grå i kjakene. Noen var superfit og så ut til å ta det nesten som ei oppvarmingsøkt, mens andre hadde kulemage og tok seg god tid opp bakkene.

Paragliderpublikum

Noen svetter, noen flyr...

Det var ikke bare syklistene som var ute denne dagen. Flere steder langs veien sto det folk og titta på og heia syklistene avgårde. Det var nesten som et mini-tour-de-France, hvis man ser på det med litt velvilje! I Valvika, der man kan svinge av mot Mjelle, var det en paraglider som fikk sett det hele ovenfra. Han koste seg sikkert, han også, om enn med litt mindre svette enn de som rulla langs landeveien. Det er et fjell som går med relativt jevn høyde parallelt med veien langs strekninga fra Løp mot Valvika, og dette fjellet er populært for paraglidere og andre luftakrobater. Jeg vet jeg har sett opptil sju paraglidere og to hangglidere her på en gang. Det er nesten ikke en dag med sommer og vind uten at noen henger i lufta på et eller annet sted langs denne strekninga.

Frem og tilbake

Tur og retur treffes underveis

Det er klart det er morsomt for dem som vinner løpet. Men jeg har vel så mye beundring for dem som fullfører løpet vel vitende helt fra starten om at de ikke akkurat kommer til å kjempe i toppen. De som gir det de har for å gjøre det best mulig, kjemper mot seg selv og kanskje personen på sykkelen foran, uten å la tanken på resultatlista ødelegge gleden over løpet. De som kjempa seg opp bakkene mens andre allerede kom motsatt vei og var på retur. Dem står det respekt av i mine øyne.

Halvveis

Russen styrer sjekkpunktet halvveis

Festvåg var vendepunktet – da hadde de kommet halvveis. Jeg vet ikke om noen av dem tenkte at de heller ville stanset der og tatt ferga over til Kjerringøy, men … alle som en, tror jeg, snudde og sykla tilbake til byen igjen etter å ha runda i en bue bak vaktene – som stilte i russedress! Fra Festvåg fikk de igjen en oppoverbakke den første strekninga tilbake mot byen, men slakere enn den mot Kvalvika i starten. Jeg innrømmer glatt at jeg var glad jeg satt i bil i stedet for på et av sykkelsetene denne ettermiddagen.

Ved Steigtinden

Retur under Steigtinden

Jeg vet ikke hvor mye syklistene tok inn av omgivelsene rundt seg, men jeg tok inn alt jeg klarte. Inkludert Steigtinden fra en flere vinkler. Det er noe med dette hatteformede fjellet; det har en egen tiltrekningskraft på meg og jeg blir aldri ferdig med å betrakte og beundre det fra ulike vinkler. Her var vi nesten rett ved foten av fjellet; hjemmefra ser jeg det daglig på litt lenger avstand omtrent fra motsatt retning. I gamle dager, da jeg var barn, satt jeg på kjøkkenet hos farmor i Saltstraumen, og da brukte hun å se på Steigtinden for å vite hvordan været ville bli.

Kvalvika og mot byen igjen

Snaaart ferdig, bare ned bakken og litt til...

Snart i mål og nesten bare nedoverbakke igjen! Fra toppen av bakken i Kvalvika kan syklistene trille nesten helt ned til mål, som er ved en bestemt butikk på Rønvikleira (bortenfor jernbanen, sett fra byen). Nedover og nedover og nedover, ganske bratt, men heldigvis oversiktlig og greit. En syklist var uheldig og velta slik at han sannsynligvis knakk kragebeinet, men ellers gikk det bra med hele gjenget. Det verste av alt (?!) var at mange av dem sykla hjem igjen da rittet var over, selv blant dem som bodde relativt langt utenfor bykjerna. Jeg må innrømme at jeg var litt imponert.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s