Det er definitivt vår i lufta

De trodde at ingen så dem. Sto nært sammen og hun strøk ham sakte over ryggen og rumpa. Han smilte uten å rødme, mannen som til vanlig sliter litt når damer berører ham selv på uskyldige steder. Plutselig var han trygg, ikke sjenert og flau. Som alle andre kjærester pratet de litt, langsomt, sa noe som lot til å egentlig ikke bety noe – ordene ga dem bare en unnskyldning for å stå tett sammen.

Og hun som vanligvis er frøken eplekjekk og snar i replikken, hun som alltid er på vei hit eller dit og har en kommentar eller fire i forbifarta. Hun sto bare der, nær ham, og lot seg beundre og berøre. Helt uten sjenanse eller usikkerhet. Hun sto støtt, og visste at hun kunne lene seg mot ham. Strøk ikke på ham for å markere for andre, men for å bekrefte for seg selv og ham at ‘ja, dette vil jeg’. Hun som er på grensen til skarp i kantene hadde fått noe udefinerbart mykt og rundt over seg; det viste seg i munnvika, i fingrenes krumming, i øyekroken.

De er nyforelska og lykkelige med hverandre. Men de jobber på samme sted og vil tydeligvis ikke at det skal komme ut riktig enda. De trodde seg usett, men jeg var tilfeldigvis der og jeg så det. Og mer enn mange andre par så kler de hverandre, på et vis bare stemmer det når man ser dem sammen. Det slo meg at «Ja, selvfølgelig må det bli dem!»

Jeg kremta mens jeg var halvveis vendt bort fra dem, og det ga dem akkurat tid til å få en halvmeter mer med luft mellom seg og et påtatt nøytralt ansiktsuttrykk hos hver av dem. Da jeg kom nærmere, var situasjonen tilforlatelig og heeelt uskyldig. Jeg sa ikke noe, og ingenting i blikket mitt bekreftet hennes undertrykte mistanke om at kanskje jeg hadde sett noe. Jeg så noe, men hun trenger ikke å bekymre seg for det.

Jeg så det, men jeg så også at de ikke er klare til å gå offentlig ut med det enda. Så jeg sier ikke noe til noen, lar ikke engang dem få vite at de er observert.

Det holder at jeg blogger om det!