Skulpturlandskapet: Anakronistisk i Skjerstad

Anakronistisk: tidsstridig, som inneholder en tidsforveksling eller feil i tidsregning; foreldet. (Kilde: Store Norske Leksikon)

For å avklare det med en gang: Det er ikke skulpturen som er foreldet eller tidsstridig. Det anakronistiske er det faktum at dette er Skjerstad kommunes bidrag til prosjektet Skulpturlandskap Nordland, som jeg har fortalt om tidligere. Skjerstad kommune finnes nemlig ikke mer. Skulpturen kom i 1993, og kommunen valgte etter en folkeavstemning blant innbyggerne å slå seg sammen med Bodø kommune i 2005. Når det er sagt, la meg introdusere:

Protractus av Kristján Gudmundsson. (Skjerstad)

Dette er skulpturen Protractus, laget av den islandske kunstneren Kristján Gudmundsson. Begrepet ‘protractus’ er vanskelig å oversette til norsk. Det kommer fra et latinsk begrep som betyr å forlenge noe eller utvide noe (i tid) eller dra det ut slik at det får en lang levetid. Innenfor statsvitenskapen brukes ofte begrepet ‘protracted conflicts’ om konflikter som er langvarige og fastlåste. I denne sammenhengen tror jeg et passende norsk begrep ville vært ‘forlengelse’. Så ha i minne at skulpturen kunne ha hett ‘forlengelse’ på norsk.

Skulpturen ligger ved havet på venstre side av veien mot Misvær, litt sør for Saltstraumen. (Det er veien du ser bak naustene.) Du kan ikke unngå å se den når du kjører forbi, men den er likevel ikke dominerende på noe vis. Den bare passer inn i landskapet, syns jeg, den har en naturlig og samtidig gjennomtenkt plassering som etter min mening fungerer veldig godt.

Selve skulpturen minner om transportøren fra barneskolen, den vi brukte når vi i matematikken strevde med geometriske utfordringer. Transportøren hjelper oss med vinkler og målestokker, og den er også et nyttig hjelpemiddel i skipsnavigasjon etter ‘gamlemåten’. Det gir mening når skulpturen ligger i vannkanten midt i et område hvor det gjennom alle tider har ferdes folk på havet. Det finnes tufter fra vikingetida like i nærheten, og det er ikke langt til nærmeste havn i dag heller.

Skulpturen i landskapet. Skjerstad i bakgrunnen.

Hvis man beveger seg rundt skulpturen og bruker halvsirkelen inni transportøren som ‘ramme’, ser man mange bilder. Ei båthavn, naust, hav og kystlandskap, høyfjell, bondegårder og sogar ei lita bygd med kirkespiret kneisende opp av en gammel, plantet granskog. Det er det selvvalgte perspektivet til betrakteren som avgjør motivet man ser – og det syns jeg fungerer veldig bra, også i overført betydning. Skulpturen kommuniserer på et vis med meg som betrakter; den trekker blikket mitt og perspektivene lenger ut – og også bakover i tid, og til andre kyster og land. Tankene vandrer langt, både når jeg er der og når jeg i ettertid ser den på bilder. Jeg syns rett og slett skulpturen er en av de mer vellykkede jeg har sett i skulpturlandskaps-prosjektet.

Skulpturen i Skjerstad er helt klart i slekt med skulpturene f.eks. i Lødingen og på Sortland – de er alle laget i stein, utformet som en slags ramme, plassert ved havet, sentrert om pespektiver og inviterer til betraktninger. Men det er to ting som etter min mening gjør meg mer begeistret for Skjerstads skulptur. Det ene er at den ligger i et område hvor det er naturlig ferdsel. Folk kjører og går forbi langs veiene her, og båter ferdes på sjøen. Dermed har den en naturlig plass i et område med ferdsel og glir inn i omgivelsene; man må ikke ta en egen tur eller retning bare for skulpturen sin del. Det andre er at jeg opplever denne skulpturen som mer dynamisk enn de to andre. Mens Lødingens skulptur danner en firkantig ramme som inviterer til stillestående snapshots, og Sortland sin har form av en Harlekinrute og gir meg følelsen av å spionere litt ulovlig, så har skulpturen i Skjerstad en mer åpen og inviterende fasong som tydelig har til hensikt å trekke tankene også mot det som ligger langt bortenfor landskapet og omgivelsene hvor den er plassert. Mer enn de to andre kommuniserer den som et knutepunkt mellom fortid og nåtid, og potensielt også fremtid (reisetrang, fremmede kyster og alt det der).

Hvis du er på disse kanter og skal se på f.eks. Saltstraumen, anbefaler jeg at du tar deg de ekstra minuttene og kjører litt videre for å se på den. Det er mye å betrakte her, både i omgivelsene, gjennom skulpturen og kanskje etterhvert i deg selv. Så kanskje er den ikke anakronistisk i det hele tatt, når det kommer til stykket. Tvert imot er det en skulptur som langt på vei knytter oss til tiden, og knytter oss til andre gjennom perspektivene den åpner for.