Og det hender jeg minnes det som var en gang

Jeg vet ikke lenger hva jeg skal si til deg. Når alt er sagt og alt er gjort, og opptil flere ganger, går man til sist tom. Jeg kan ikke gi opp, kan ikke slutte å forholde meg til deg, men jeg har ikke mer å si. Det personlige, engasjerte har tatt kvelden. Det som er igjen er det høflige, det alminnelig gangbare og samtidig upersonlige. Og jeg syns det er så uendelig trist. Mer enn noe annet er det trist.

Du kan alle de rette ordene, alle begrunnelsene og resonnementene. Men du ser det likevel ikke. Det hjelper ikke med en god historie så lenge historien om hva som virkelig er sannheten forandrer seg fra gang til gang. Hjelper ikke med gode argumenter og poenger når de ikke henger sammen eller er begrunna i noe som minner om virkelighet.

Jeg vil gjerne være raus og tilgi når noen ber om unnskyldning. Men når den samme tingen gjentar seg gang etter gang, når man i det ene øyeblikket glemmer hva man sa og gjorde i det forrige. Når man gjentar urimelige usakligheter og rettferdiggjør dem, når man nekter å forholde seg til fortida fordi det undergraver egne argumenter i nåtida. Da kommer det til et punkt der nok er nok.

The road to hell is bridged with good intentions, sa de i landet der jeg bodde før. Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Godt ment er ikke alltid godt gjennomført. Jeg har garantert gjort noen feil; enkelte er jeg veldig klar over, andre klarer jeg kanskje ikke helt å se fra ditt ståsted. Men … jeg har et problem med tilliten til deg, det er jeg den første til å innrømme. Hvis du bare er villig til å høre. Men det er du ikke. I alle fall ikke nå.

Det personlige forholdet mellom oss, nærheten som du ønsket deg og som jeg forsøkte å leve opp til på en måte som rakk frem til deg, er i ferd med å ta kvelden har tatt kvelden. Jeg kommer til å fortsette å være høflig mot deg, kanskje tilogmed hyggelig på en god dag. Snakke om hva det måtte være, stort sett, bare ikke om noe som er personlig for meg. Jeg vil ikke dele mer med deg enn jeg ville gjort med en tilfeldig busspassasjer, vil ikke investere mer tillit og håp i forholdet til deg. Vil ikke slippe deg inn på meg mer.

Du har brent for mange broer, vist for mye av baksiden til at jeg kan ha tillit til den forsiden du gjerne vil presentere. Du vil fortsatt være tilstede i min verden, det er ikke til å unngå. Men du kan ikke lenger nå meg, og jeg vil ikke lenger gjøre eller være mer enn høyst nødvendig for deg. Jeg tror ikke lenger på deg.

Psykisk sykdom er vanskelig, både for den som er syk for for dem rundt. Jeg har vært villig til å prøve, til å strekke meg, til å møte deg på din banehalvdel. Men når du ikke innser at du er syk, når du avviser erfaringer du tidligere har gjort deg (uten at jeg var involvert i det hele tatt), når du hevder at alt er som det skal være med deg og ikke engang vil vudere å søke hjelp eller høre på fagfolk.

Da strekker jeg hendene i været og sier ‘game over’.

Kan hende det vil snu en gang. Kan hende du etterhvert søker og får den hjelpen du trenger. Kan hende mitt stivsinn snur seg. Kan hende jeg igjen får troen på at vi kan ha en meningsfylt relasjon. Man skal aldri utelukke noe. Men inntil den dagen kommer, er det game over og avstand mellom oss. Det er synd, men samtidig helt nødvendig. Dessverre.

2 kommentarer om “Og det hender jeg minnes det som var en gang

  1. Dette høres altfor kjent ut….fornektelser, unnskyldninger….arroganse..you name it! Jeg lærte engang følgende vedr relasjoner til både familie og venner; noen ganger må man luke i bedet….fjerne ugresset som stjeler lyset og næringen…for ugresset hindrer egen vekst. Og det sies jo at *blod er tykkere enn vann*…vel…det er møkk også!!

  2. Hei Ida, og velkommen hit! Det er ikke alt du nevner som jeg kjenner igjen fra min relasjon (den jeg blogger om her), men jeg skjønner at du har lignende erfaringer.

    Jeg syns mer enn noe annet at det som jeg indirekte blogger om her, er veldig trist. Mer enn noe annet er det trist når noen har psykisk sykdom som de selv mangler innsikt i, eller vilje til å tilpasse seg. Jeg er sliten og ser at jeg trenger avstand til vedkommende, men det kan jeg leve med. Personen jeg tar avstand fra, er i ferd med å grave sin egen grav og brenne de fleste broer, uten selv å forstå at det der det som skjer. Da vil man neste bare gråte.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s