Urbane trekk i Henningsvær

Oppdatering: Apropos!

Jeg er fan av god grafitti og street art. I fjor lot jeg meg fascinere av to motiver i Svolvær, en måke og en torsk, som etterhvert gjennom kommentarfeltet mitt viste seg å være laget av en som kaller seg SlogArt.

I år var det Henningsvær som fanget meg, og motivene var laget av en som kaller seg ‘Mr. Hmm??’. Vi tusla gjennom Henningsvær, forbi Velferden og spiste vafler som vi kjøpte av tre barn som hadde vaffelbod rett utenfor hagedøra. (Lommepenger til ferien, må vite – og vaflene var kjempegode!) Etterhvert kom vi ut mot moloen, og det var der jeg så dem.

Kunst på en gammel garasje

To motiver på en og samme vegg, på et bygg som jeg tror en gang tilhørte byens brannstasjon. Et spøkelse og en person (et angstfylt barn? gutt?) på hver sin port. Jeg tror ikke de henger sammen, men fine er de uansett. Dessuten gledet det meg at de har fått være i fred for tilfeldige taggere; at de ikke har blitt ødelagt av uleselige sprayboksskriblerier.

Sinnapunker eller smilende ungdom?

På en vegg på bygget bakom det forrige finner vi denne fyren – utvilsomt en gutt (ung mann?) med hanekam. Også han har heldigvis fått stå i fred på veggen sin. Jeg kan ikke dy meg for å tenke at fyren ser ut til å ha et litt undefundig smil. Eller er det bare jeg som ser det? Av skyggen på fyrens venstre skulder og flakene som har blitt skavet av der, skjønner jeg at dette motivet neppe ble laget denne sommeren.

Grafitti paparazzi

Vi vandrer forbi moloen og den fine utsikta mot indre havn, og fortsetter utover Hellandsøya på motsatt side. Det er da jeg ser det. På et hus til venstre for oss har tydeligvis kunstneren igjen vert på ferde, og denne gangen i annen etage. På en brannbalkong utenfor andre etasje av Fiskarheimen står det en skyggelagt figur og fotograferer det som skjer innenfor vinduet til venstre. Fyren har utvilsomt humor! Om det var en fisker som ordna seg haill innenfor mens kunstneren var på ferde, kan man jo bare lure på…

Politisk statement?

Vi har tilbrakt lang tid i Henningsvær og kost oss denne sommerdagen. Nå er vi på vei videre, vi skal spise lunsj et sted dyskertan tror er tilfeldig valgt. Men på vei ut, med fiskehjeller til venstre og Vestfjorden til høyre hyler jeg ut til sjåføren at han må stoppe. Jeg oppdaget nemlig dagens fjerde verk av Mr. Hmm?? – denne dama på et bygg jeg ikke aner hva er. Brønnhus? Pumpehus? Ei dame som minner mest av alt om en gammeldags pinup pryder i alle fall den ene sida, men har på seg noe som minner om et sort munnbind. Eller det en annen slags maske? Jeg trekker instinktivt trådene til debatten om petroleumsutvinning i Lofoten – det er mye man kan lese inn i dette motivet. Hvis man vil. And I do.

Og jeg angrer litt på at jeg ikke var i Henningsvær i fjor – jeg lurer på om Mr. Hmm?? laget alle motivene nesten samtidig, eller om det kommer stadig nye til? Er det bare i Henningsvær han utfolder seg? Jeg må nok tilbake neste sommer for å finne det ut.

Skulpturlandskap Nordland: Laurbærblad i Moskenes

Ytterst blant de etterhvert landfaste øyene i Lofoten ligger Moskenes. Kommunen har endepunktet på E10 – Å – og noe av den villeste naturen man finner i øyriket. I tillegg er den, som alle andre kommuner i Lofoten, en av de som var med i prosjektet Skulpturlandskap Nordland på 1990-tallet. (Prosjektet har jeg omtalt tidligere.)

På en parkeringsplass ved E10 litt nord for Reine og Å er det skiltet mot skulpturen. Mange tar stien som går nedover mot havet fra selve parkeringsplassen. Der leter de på kryss og tvers av landskapet og finner ingenting. Andre velger å ta den lille unnselige stien som du såvidt ser mellom småkratt og geitrams akkurat i svingen der avkjørselen fra E10 er. Da går man maks et minutt nedover stien, som blir tydeligere etterhvert, og vips har man kunstverket på sin venstre side.

Kunstverket heter ‘Laurbærblad‘ og er laget av spanske Cristina Iglesias. Det består av to sølvfargede plater som hver er omtrent 2,5 x 3 meter, og platene er plassert på hver sin side av ei slags hule som finnes i steinen akkurat her – Djevelgrotten heter den visstnok på folkemunne. Hver plate ser ut som en slags hekk av laurbærblader, med bladavtrykk tett i tett og i alle mulige formasjoner.

Prosjektets hjemmesider sier at «Med disse to veggene – vertikale og utpreget geometriske – omdefinerer Cristina Iglesias stedet, inspirert av sin kunstarts særlige vilje til å markere linjer av rasjonell orden i naturens sceneri» og at «verket, der det føyer seg inn blant steinen og kler seg i dens drakt, forvandles til et symbol på samarbeid». Jeg ser at man kan betrakte det slik, at det er en alternativ måte å lese verket på. Min opplevelse er at verket bryter med omgivelsene uten at brytningen tilfører meg som betrakter noe, at det introduserer noe fremmed (laurbærblader vokser ikke i Lofoten) uten å rettferdiggjøre dets plass.

Hjemmesidene kontrer med å si at «Da er det man oppdager at disse veggene av blader fyller speilets funksjon, de gjenspeiler naturen. Veggene er ikke plassert på stedet som livløse volumer for å utfordre det strenge klimaet eller årstidenes veksling. De er levende lerreter som i likhet med små havedammer gjenspeiler miljøet som omgir dem.»

Jeg syns kunstverket er fint på sett og vis, spesielt hvis man betrakter det litt på avstand. Men de kontemplative sidene ved verket som kunstneren har lagt inn, treffer ikke meg helt. Jeg liker spenningen som ligger mellom djevelgrotten (og alt det den potensielt representerer) på den ene siden, og den underliggende betydningen av laurbærblader i porten – seier, inngang til en seiersgang.

Men da jeg første gang sto foran kunstverket, som jeg siden har gjort flere ganger, ble jeg simpelthen ikke klok på hva vitsen som var tanken bak. Jeg klarte ikke forestille meg hva kunstneren hadde tenkt, og fant ikke noe spesielt i kunstverket som appellerte til meg, annet enn det rent håndtverksmessige. Det er litt synd, men sier kanskje like mye om meg som om verket og kunstneren?

Sikkert er det i alle fall at dette kunstverket, som de øvrige i regionen, er et populært mål for turistene. Jeg lurer på om det engasjerer lokalbefolkninga like mye.

Det er en klisjé, men hva gjør vel det?

Absolute Lofoten, som i alle klisjeene! (Reine)

I fjor handlet Lofoten om regn, kulde og elendighet – i juli. Det var ikke noe særlig stas. I år, derimot, handlet Lofoten om sol og varme dager, om turer og lange dager, om god mat i godt selskap på stadig nye steder. Man rekker mye på kort tid når man vet hvor man vil og hva det er greit å unngå. Man sover fint enten man er inne eller ute eller midt imellom. Mette, slitne hunder er glade hunder. Og mennesker.

Tysk tannpuss i halvtotida ei natt

De har reist nesten 20.000 kilometer over to kontinenter og vel så det, og sett det meste underveis. Likevel har de appetitt på nye ting, de er ikke lei av å se, oppdage og erfare. Enten det er ukjente blomster langs stien, ferske kanelsnurrer fra et bakeri i en gammel kjeller, en skulptur ute i landskapet eller et forlengst forlatt hus med overgrodde bærbusker i en hage som omkranses av modne blåbær og multer – de er med, de er engasjert og de syns det beste av alt er når vi gjør det enkelt. Det er lett å være underveis med slike turkamerater.

Fersk frokost på Å

Jeg har etterhvert vært veldig mange ganger i Lofoten sammen med sommer/feriegjester. Og jeg koser meg stort sett like mye hver gang. Men denne gangen var det noen ting som var annerledes enn før; steder som var litt freshere, butikker som var mer spennende, forfallspreg som var borte, grafitti som kunne vært i London men heller var i Henningsvær. For eksempel. Og aller ytterst ute, på Å, der turen virkelig startet, har de fått et bakeri som selger ferske, lokalt bakte varer. Vi kjøpte kanelsnurrer og grove rundstykker, og de var så gode at jeg kunne spist dobbelt så mange om bare magen hadde hatt plass! 15 kroner per kanelsnurr var mer enn verdt prisen!

Kveldskos

Bæra har blitt tidlig moden i år. Vi plukket blåbær og multer opptil flere steder, og dyskertan ble introdusert for blåbærmelk – fyll et glass ca halvfullt med ubehandla blåbær, fyll opp med melk til glasset er nesten fullt, og drikk. Fantastisk godt og en klar favoritt. Pai ble det ikke tid til (!), men ferskt syltetøy er i disse dager på vei sørover gjennom landet i en rød bil.

I morgen skal jeg igjen ut og plukke bær underveis. Med annet selskap denne gangen, men like fullt. Er vi heldige, blir det pai til kveldsmat. Med vaniljeis, kanskje. Det er fortsatt mye sommer igjen. Og jeg nyter det.

Lofotlunsj

...en sommerdag i ferien min...

Det hender man bare stopper et sted og spiser lunsj der det passer. Kanskje har man gjester med seg, kanskje et par hunder. Man leter ikke lenge når man er sulten. Man bare setter seg et sted og spiser maten man har med, noe kortreist og noe litt mer langreist. Hvitost fra Aalan gård i Lofoten, honning fra Sibir. For eksempel. Da er ikke livet så verst, sånn en dag om sommeren.

(Frokosten. Ikke verst, den heller!)

Svolværgeita baby!

Vi var på vei gjennom Lofoten, og i Svolvær sto vi utenfor brannstasjonen for at jeg skulle vise dem Svolværgeita fra en fin vinkel. Jeg hadde fortalt dem om hvordan ‘manndomsprøven’ for fjellklatrere her er å klatre opp og hoppe fra det ene hornet til det andre, og at det er litt skummelt fordi de store steinene tross alt ligger løse oppå ‘hodet’ til geita.

Svolværgeita med to stk klatrere

Jeg så noen prikker på steinene og sa «Jeg tror jammen det er folk der oppe!» Frem med kikkerten jeg ikke visste de hadde, og joda – det satt en mann ved foten av det ene hornet, og en mann oppå det andre. Med ett beveget han sistnevnte seg mot midten og strakte et bein ut. Og plutselig gikk han over, fra det ene hornet til det andre!

Fra det ene hornet til det andre!

Jeg tok et bilde, og hvis man zoomer maksimalt ser man fyren bevege seg, han gikk fra det venstre ‘hornet’ til det høyre. Uklart, men likevel helt tydelig. Både jeg og gjestene ble imponert og en smule oppglødd. Og heldigvis for klatreren gikk det bra. Hadde det ikke gått bra, vel… Ved foten av fjellet her ligger en kirkegård. Say no more 😉

Gone fishing / @ Saltstraumen

Sommerens beste middag. Og kveldsmat.

Disse fyrstikkene har de ikke på Rema

Feriegjest i kveldssol

Kveldslys mot Tuvsjyen

(Joda. Klart jeg kunne sagt noe. Men jeg kjenner at bilder er bedre enn ord akkurat i kveld. I morgen legger vi ut på landeveien, tre mennesker og to hunder i en bil. Aner ikke om det blir blogging. Men det er en fantastisk sommer!)

De har kommet

Spisetid

Made by Gjest

 

Made by Gjest (II)

 

Gjestene. Kveldslyset.