Yr hadde meldt regn og elendighet, så jeg tenkte at disse fridagene kunne jeg like gjerne tilbringe hjemme. Men så titta jeg ut vinduet, og det lot til å lysne fra sør. Da var veien til beslutning og handling kort. På en time hadde jeg pakket sekken og gjort klart til overnattingstur for meg selv og hundene. Både teltet og fiskestanga var med, i tillegg til diverse nødvendigheter.
Det lysna visst ikke likevel, men vi vandrer i vei innover dalen
Halvannen time etter at jeg hadde bestemt meg for tur, sto hundene og jeg klare til å vandre oppover Åselidalen. Det er dalen som ligger mellom Børvasstindan, og turstien starter rett ved en parkeringsplass som ligger i en sving langs Rv 17 (Kystriksveien), omtrent på Åseli. Herfra er det 12 kilometer til Lurfjellhytta om man vil. Men jeg skulle ikke så langt – bare et lite stykke innover dalen, tenkte jeg. For neste morgen måtte jeg returnere tidlig, og derfor var jeg avhengig av at det ikke var for langt å gå.
Base camp for natta
Etter en halvtimes gange hadde jeg funnet stedet hvor jeg ville slå meg ned. Der var slett nok til at teltet fikk plass og jeg kunne ligge noenlunde komfortabelt, der var trær som jeg kunne binde hundene til, og der var utsikt. Nedre Åselivann lå bare noen meter fra teltet, og allerede på veien ned skråninga hadde jeg sett noen fine vak. Mellom to furuer fikk oppstallingswiren til hundene plass, og de hadde fin lyng de kunne kose seg i. Over det hele tronte Børtinden (også kalt ‘Stortinden’ av lokale folk) som en litt tilbaketrukket majestet.
Teltet holdt vannet og mygga ute hele natta
I fjor høst kjøpte jeg meg et nytt 1-2mannstelt, beregnet på tre sesonger (ikke vinter). Men vinteren kom før jeg rakk prøve det ut, så dette var faktisk jomfruturen med mitt lille Helsport Nordmarka 2. Tidligere har jeg bare satt det opp på stuegulvet for å teste, men ute i naturen var det ingen problemer med å få det reist. Heldigvis. Sekken fikk fint plass i forteltet, godt skjermet mot regnet, og inne i innerteltet var det romslig plass til meg og et par ting jeg hadde med meg inn dit.
Min sin i lyngen i furuskogen
De to firbeinte koste seg i lyngen. Det var ikke 100% problemfritt å få dem til å falle til ro og faktisk sove ute om natta, men jeg gir regnet – det ble etterhvert et konstant sildrende regn, nemlig 😦 – noe av skylda for det. Komforten deres var ikke allverden, men de klarte seg etter forholdene fint. Og jeg fikk da sove, om enn litt i rykk og napp innimellom.
Magisk midnatt ved vannet
Jeg har vært på mange turer i mitt liv, men man lærer alltid noe nytt likevel. Denne turen var ikke noe unntak. Jeg lærte å stole mer på værmeldinga; det BLE regn selv om det et øyeblikk så fint ut. Jeg lærte å alltid huske lesestoff – timene i teltet blir lett lange uten noe å lese i eller skrive på. Jeg lærte å alltid ta noen test-kast med fiskestanga en gang det IKKE spiller noen rolle, etter at jeg har skifta snøre på snella. Jeg lærte at jeg fint kunne hatt med en presenning for å spenne ut over hundene; det ville gjort verden enklere for meg.
Men viktigst av alt: Jeg lærte at uansett hva, så kan det bli en kjempefin tur. Hvis man bare koser seg der man er og med det man gjør, er det ikke så verst selv om det regner. Gjøken gol, fiskene vaket (men bet ikke på denne gangen!), hundene koste seg selv om de pep innimellom, og selv var jeg tørr og varm det aller meste av tida.
Og neste gang skal vi ta teltet med ut en kveld når det er sol. Det blir neppe noe verre 😉
Elisabeths Eldorado 