Sommerkrim: Beretningen om et varslet drap

Jeg hadde sett ham lenge. Alt fra den spede tilblivelsen hadde jeg lagt merke til at han var på vei, og jeg likte ikke det jeg så. Men jeg gjorde ingenting. Ikke da. Etterhvert fikk jeg se ham vokse til og bli stor. Han tok til seg næring og fant sin plass i omgivelsene. Tilstrekkelig beskyttet, men samtidig sentral nok til å ikke være usynlig. Han lot til å trives, og med lange lyse hår var det ingen tvil om hvem faren var. Det kunne bare være han ene.

Til sist syns jeg han vokste for mye, tok for mye plass. Det var ikke lenger mulig å overse ham, jeg måtte passe på hvor jeg satte beina mine for å ikke tråkke på ham, og innimellom beveget han seg til steder jeg helst ikke ville hatt ham. Han ble rett og slett et problem jeg ikke lenger kunne ignorere.

Dermed var det ingen bønn. Han måtte dø. Det var simpelthen en nødvendighet og det fantes ingenting i hele verden som kunne redde ham. Nå er han borte, godt begravet blant artsfrender i en massegrav egnet for oppsamling av slike. Jeg tror ikke noen sørger, og det blir ikke noen etterforskning av forsvinninga hans. Det er som om han aldri har eksistert.

Det er jeg som er den skyldige, men jeg går fri.

Hybelkaninen måtte dø i dag
Advertisements

One thought on “Sommerkrim: Beretningen om et varslet drap

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s